Endelig er røntgen på plass - elefanter neste
I forrige reisebrev om røntgenprosjektet beskrev jeg litt av logistikken med å få formaliteter og papirer i orden. Det gjaldt dokumentasjon på moms- og tollfritak som inngår i våre avtaler for den slags utstyr. Det gikk overraskende greit, og det var basert på grundige forberedelser og personlige bekjentskaper på alle plan. På sine 35 år på Ngaoubela hadde Dr. E. Neier aldri opplevd fullstendig fritak av alle avgifter, og så rask ekspedering. Den administrative overlegen Dr. Amisi Jean Pierre var en utmerket samarbeidspartner. Ting vil gå bedre i framtiden. Mesteparten av sommelet og ventinga gjaldt feilinformasjon om båtens anløp. Det var ellers bare vennlighet over alt, bortsett fra de som forsøkte å melke oss for illegale penger.
|
Det var stor jubel på Ngaoubela da vi endelig kom fram. Folk var genuint lykkelige. Vi ble tatt imot med sang og dans og omfavnelser. Dette hadde de ventet på i fire år! En kamerat hadde satt meg i forbindelse med en av radiografene, han heter Goodwill (Gody) og er engelsktalende. Først i etterkant fikk jeg vite at han egentlig hadde fri, og var i sin brors bryllup i hovedstaden. Men han avbrøt ferien for å ledsage meg og lastebilen, og for å være med å installere det nye røntgenutstyret. Dermed kunne vi i fred og ro over 700 kilometer planlegge alt sammen. Gody er en god og flink mann med høy moral og visjoner for sitt arbeid, en person helt etter mitt hjerte.
Det ble mange stopp underveis. Så mange å hilse på, så mange ting å følge opp. Reisen fra Douala til Tibati tar fra 3-5 dager, avhengig av hvilken rute man velger. Jeg er lommekjent og snakker språk, men jeg reiser aldri aleine om jeg kan unngå det. En venn i Tibati og Gody organiserte reisen, som gikk helt knirkefritt. |
Vi pakket ut røntgenutstyret, testet det og satte det i drift, et apparat av gangen ettersom røntgenlabben ikke kunne stenges under arbeidet. Til min gledelige overraskelse hadde de satt i stand og pusset opp rommene slik vi var blitt enige om. Det sparte oss for masse tid og penger. Det første vi satte i gang var den helautomatiske fremkalleren. Dermed kunne vi kaste alt det gamle på dør.
Det neste var å få i gang selve maskinen. Radiografene tok alt veldig fort. Jeg måtte lese meg opp på alt. Men jeg var ikke fornøyd med bildene. Da jeg sjekket, viste det seg at maskinen var fast innstilt på noen standard eksponeringer. Det var de andre vant med og reagerte ikke. Vi måtte inn i maskinens hjerne for å kunne bruke hele spekteret av eksponeringsmuligheter, som vi da kunne styre ut fra god veiledning om valgmulighetene på en berøringsskjerm.
Her var det hundrevis av eksponeringsmuligheter, men hvordan komme inn i maskinens hjerne så vi kunne begynne å programmere? Det var koder og passord! Jeg måtte gå inn i en intens kommunikasjon med produsenten på andre siden av kloden. De sendte meg en 80 siders manual på kinesisk! Da jeg omsider fikk den på engelsk, begynte tingene å løsne.
|
Etter hvert begynte vi å få bedre bilder med riktigere eksponeringer. Men så begynte nye problemer: Dr. Elisabeth druknet meg i arbeid. Hele døgnet kom hun med bilder hun ville diskutere med meg, forferdelige greier, men endelig kunne vi se hva vi hadde å forholde oss til. Det i seg selv var jo fantastisk. Det var rygger, hofter, bekken, lårbein, knær, legger, ankler, kreft, tuberkulose - og da snakker jeg bare om skjelettet. For noen lidelser! Noe av det hadde jeg lite greie på, men Elisabeth var meget flink og hadde et helt utrolig medisinsk repertoar. Om jeg hadde et liv til skulle jeg komme tilbake hit, mitt hjemme-sykehus, som ortoped på halv tid og elefanter for resten! |
Nå er jeg ferdig med røntgen og ortopedi for denne gang - neste uke er det elefanter - om jeg da kan gå og kjøre motorsykkel, for jeg har fått skadet et kne og et lår som begrenser min mobilitet. Saken er at noen ville elefanter har forvillet seg i Maroua, hovedstaden i den nordligste regionen. Jeg må hjelpe dem ut av byen og videre på vei hjem. Men først og fremst må vi finne ut av hvorfor de gikk seg vill i utgangspunktet. Ett menneske er drept så langt. Jeg må fort opp, prøve å forstå, og så foreslå løsninger. Saken har allerede oppnådd internasjonal oppmerksomhet. Jeg må roe ned gemyttene, forklare, og få elefantene trygt hjem uten flere konflikter. Slik er det å være doktor og elefantmann her nede. Jeg elsker begge deler.
Hilsen Dr. Per |