Etter uker med forberedelser starter "jakten"
© Scott Collis | Dreamstime Stock Photos
Fuglene og marekattene fortalte oss hele tiden presist hva som foregikk. Plutselig ble det stille. Deretter et par iltre varselskrik fra noen marekatter. Endelig, tenkte jeg, og kikket forsiktig opp for å få en oversikt. En stor gul skygge ute til høyre, en liten bevegelse og så plutselig bare sto han der, nøyaktig som forventet – en diger mankeløve. Opplyst av kveldssolen dannet pelsen en skinnende glorie rundt ham. Han fortonte seg som et uvirkelig, overnaturlig vesen. Han virket enorm og selvlysende der han sto og myste verdig rundt seg mens han sjekket luktene rundt vannhullet. For et syn. Aldri før hadde jeg sett en løve så opphøyet og majestetisk vakker!
Vinden var riktig. Alt var perfekt, men han visste intuitivt at noe ikke var som det skulle være. At det luktet mennesker ved vannhullet var helt normalt. Gjeterne kom dit flere ganger om dagen for å vanne dyrene. Han sjekket åtet med et irritert uttrykk som om han ville spørre; - men hvem i all verden har turt å flytte på maten min? Han løftet hodet igjen og myste verdig over vannhullet, sveipet rolig og systematisk blikket over hele scenen flere ganger i begge retninger. Jeg ville ikke skyte ham fra den vinkelen, selv om jeg hadde flere små gløtter både til nakke- og skuldermuskulatur. Jeg tenkte på halsvener, arterier, luftrør og skulderledd. Det var så altfor mye som kunne gå galt – riktig galt! Like rolig som løven var kommet inn på scenen, like rolig trakk han seg tilbake. Ingen sjanse til et rent skudd.
Vinden var riktig. Alt var perfekt, men han visste intuitivt at noe ikke var som det skulle være. At det luktet mennesker ved vannhullet var helt normalt. Gjeterne kom dit flere ganger om dagen for å vanne dyrene. Han sjekket åtet med et irritert uttrykk som om han ville spørre; - men hvem i all verden har turt å flytte på maten min? Han løftet hodet igjen og myste verdig over vannhullet, sveipet rolig og systematisk blikket over hele scenen flere ganger i begge retninger. Jeg ville ikke skyte ham fra den vinkelen, selv om jeg hadde flere små gløtter både til nakke- og skuldermuskulatur. Jeg tenkte på halsvener, arterier, luftrør og skulderledd. Det var så altfor mye som kunne gå galt – riktig galt! Like rolig som løven var kommet inn på scenen, like rolig trakk han seg tilbake. Ingen sjanse til et rent skudd.
Nervepirrende venting
Der vi lå i fikentreet hadde vi hele tiden besøk av alskens duer, troster, glanstærner, neshornfugler og mange andre arter. De kom så nær at vi nesten kunne ta på dem. Inne i fikentreet ble vi som mennesker åpenbart ikke oppfattet på samme måte som ellers. Vi fant det likevel best å ligge dørgende stille. Hvis alle fuglene rundt oss plutselig skulle flakse opp, så ville det være det samme som å rope ut til løven: - her er de! Flere dagers forberedelser ville da være tapt og vi ville antagelig måtte starte forfra igjen, kanskje et annet sted og med en enda mer forsiktig løve. Vel, det var ikke noe problem å ligge stille under slike omstendigheter og i et slikt miljø. Duene kom og forsvant, de kurret rolig og drev på med sitt.
Flokker av perlehøns og skyer av vevere kom til vannhullet for å drikke. Det samme gjorde et par sjakaler og en flokk marekatter. Sola hang stor og gul over akasiatrærne i vest. Den lyste opp støvet i atmosfæren til en uvirkelig kveldshimmel. Jeg tenkte på en strofe fra Neil Dimonds musikk til filmen ”Jonathan Livingston Seagull”
”Lost, on painted sky
Where the clouds are hung for the poet’s eye….
You may find him, - if you may find him”
Om mindre enn en halv time ville sola være borte under den støvete horisonten. En mild liten bris strøk over ansiktet, full av deilige dufter fra blomstene i akasiatrær, gardenia og honning. Det var en klassisk kveldsstund i den afrikanske tornebushen, forsterket av bevisstheten om løvenes nærvær. Det kilte i hele kroppen. Her var det godt å være. Det var ikke annet å gjøre enn å slappe av, nyte freden og det yrende livet rundt seg – og vente. Jeg nøt hvert åndedrag.
Halvparten av fikentreet strakte seg ut over vannhullet der løvene kom for å drikke hver dag. Etter sporene å dømme var det to små grupper med løver som brukte vannhullet, pluss en enslig løvinne med en liten unge. Alt var lagt til rette for å ta imot løvene enten ved åtet eller ved vannhullet. Kamuflasjen med friske, levende blader var perfekt. Bedøvelsesrifla lå i posisjon, klar til bruk. Det skulle bare en minimal bevegelse til for å avsikre, sikte og trekke av – hvis løvene kom der jeg ventet dem da. Ingen lyd, ingen bevegelse ville være registrerbar for løvene selv om det bare var 15 meter bort til åtet.
Åtet bestod av restene av en geit og en nærmest hel stor sau som løvene hadde slått i hjel samme morgen på vei til vannhullet. Det hadde jo, som rimelig er, skapt en del oppstandelse i den nærliggende landsbyen. Vi slepte kadaveret gjennom buskaset etter et spesielt mønster for å sikre oss at alle løvene i området måtte krysse duftsporet når de gikk ut på jakt for kvelden. Det var den største gruppen av løver som hadde drept dyrene. Av sporene kunne vi se at det dreide seg om en hannløve med to løvinner og tre løveunger, to jevngamle og en litt større. Da vi ordnet med åtet tidligere på dagen lå de antagelig alle og sov i middagsheten inne i et eller annet utilgjengelig tornekratt. Poenget for meg var å få dem ut av tornekrattet og til et område hvor jeg kunne håndtere dem med en rimelig grad av sikkerhet.
På fuglene og apekattene kunne vi følge løven i en stor halvsirkel rundt vannhullet, men på feil side! Av en eller annen grunn sjekket han ikke lesiden av vinden, men han kontrollerte hele området mot vinden systematisk. Så ble alt stille igjen – lenge. På ny visste jeg at et eller annet var i gjære.
Flokker av perlehøns og skyer av vevere kom til vannhullet for å drikke. Det samme gjorde et par sjakaler og en flokk marekatter. Sola hang stor og gul over akasiatrærne i vest. Den lyste opp støvet i atmosfæren til en uvirkelig kveldshimmel. Jeg tenkte på en strofe fra Neil Dimonds musikk til filmen ”Jonathan Livingston Seagull”
”Lost, on painted sky
Where the clouds are hung for the poet’s eye….
You may find him, - if you may find him”
Om mindre enn en halv time ville sola være borte under den støvete horisonten. En mild liten bris strøk over ansiktet, full av deilige dufter fra blomstene i akasiatrær, gardenia og honning. Det var en klassisk kveldsstund i den afrikanske tornebushen, forsterket av bevisstheten om løvenes nærvær. Det kilte i hele kroppen. Her var det godt å være. Det var ikke annet å gjøre enn å slappe av, nyte freden og det yrende livet rundt seg – og vente. Jeg nøt hvert åndedrag.
Halvparten av fikentreet strakte seg ut over vannhullet der løvene kom for å drikke hver dag. Etter sporene å dømme var det to små grupper med løver som brukte vannhullet, pluss en enslig løvinne med en liten unge. Alt var lagt til rette for å ta imot løvene enten ved åtet eller ved vannhullet. Kamuflasjen med friske, levende blader var perfekt. Bedøvelsesrifla lå i posisjon, klar til bruk. Det skulle bare en minimal bevegelse til for å avsikre, sikte og trekke av – hvis løvene kom der jeg ventet dem da. Ingen lyd, ingen bevegelse ville være registrerbar for løvene selv om det bare var 15 meter bort til åtet.
Åtet bestod av restene av en geit og en nærmest hel stor sau som løvene hadde slått i hjel samme morgen på vei til vannhullet. Det hadde jo, som rimelig er, skapt en del oppstandelse i den nærliggende landsbyen. Vi slepte kadaveret gjennom buskaset etter et spesielt mønster for å sikre oss at alle løvene i området måtte krysse duftsporet når de gikk ut på jakt for kvelden. Det var den største gruppen av løver som hadde drept dyrene. Av sporene kunne vi se at det dreide seg om en hannløve med to løvinner og tre løveunger, to jevngamle og en litt større. Da vi ordnet med åtet tidligere på dagen lå de antagelig alle og sov i middagsheten inne i et eller annet utilgjengelig tornekratt. Poenget for meg var å få dem ut av tornekrattet og til et område hvor jeg kunne håndtere dem med en rimelig grad av sikkerhet.
På fuglene og apekattene kunne vi følge løven i en stor halvsirkel rundt vannhullet, men på feil side! Av en eller annen grunn sjekket han ikke lesiden av vinden, men han kontrollerte hele området mot vinden systematisk. Så ble alt stille igjen – lenge. På ny visste jeg at et eller annet var i gjære.
Løven "vår" kommer tilbake
Plutselig – og helt overraskende – brølte han med en slik kraft og et slikt volum at jeg hadde en følelse av å miste pusten og bli blåst ut av fikentreet. Et løvebrøl kan bære åtte kilometer. Det var som om han ville skremme bort den siste mulige tvilen før han inntok kveldsmaten og aftendrinken. Han hadde sneket seg inn på fikentreet bak oss fra nord og sto ved foten av treet knapt fem meter fra meg og tre meter fra Djibrilla! Takk og lov for den lille brisen og høydeforskjellen. Ikke det at han ikke kunne nå oss hvis han ville, det var ikke noe problem. Nei, poenget var at der han sto kunne han ikke lukte oss. Igjen speidet han mistenksomt omkring før han gikk rolig og verdig bort til åtet. Han var selvfølgelig for lengst ”på kornet” straks han var innenfor skuddvinkelen min. Jeg fulgte ham med trådkorset i kikkertsiktet. Han var fortsatt ikke trygg. Han løftet sauen som om den var en fille, men slapp den igjen med en gang han oppdaget at den satt fast. Han så seg forsiktig og mistenksomt omkring. I stedet for å gi seg til å spise beveget han seg videre mot tornekrattet uten å stoppe opp. ”Shit” – hveste jeg mellom tennene….
Det var en enten eller situasjon. Bevegelig lår (blinken) og løve, nesten tyve meter, regnbuetrajeksjon og langsomt prosjektil. Rakt svinnende dagslys. Ingen tid til regulering av utgjøre forskjellen mellom et sikkert treff, en bom eller en skadeskyting med alt som deretter kunne forventes av problemer. Tenk om jeg traff ham – unnskyld meg – i de meget eksponerte ballene.
Det var en enten eller situasjon. Bevegelig lår (blinken) og løve, nesten tyve meter, regnbuetrajeksjon og langsomt prosjektil. Rakt svinnende dagslys. Ingen tid til regulering av utgjøre forskjellen mellom et sikkert treff, en bom eller en skadeskyting med alt som deretter kunne forventes av problemer. Tenk om jeg traff ham – unnskyld meg – i de meget eksponerte ballene.
Blinkskudd!
Jeg holdt over og foran treffpunktet, svingte og så – pitchou! Sprøyta med bedøvelsesmedisinen fløy av gårde og landet der den skulle, men den vippet med det samme. Jeg visste at der han var da jeg skjøt, burde jeg ha hatt et trykk som var en Bar høyere enn hva jeg faktisk hadde. Treffpunktet hadde jeg kompensert for, men anslagsenergien kunne jeg ikke endre, den var for lav! Senere erfaring lærte meg at jeg burde hatt enda en ekstra Bar for det tykke og seige løveskinnet. En endring av drivtrykket på to Bar ville skifte treffpunktet med nesten 25 cm på tyve meter, og kreve en helt ny innskyting av våpenet på alle avstander for den pilvekten jeg brukte, ellers ville ballistikken bli helt uhåndterlig.
Jeg visste hva det kunne bety, nemlig at løven antakelig ikke hadde fått i seg all medisinen. Tyve meters avstand med femten meters trykk på bevegelig mål – det var unektelig et skudd på grensen av det forsvarlige. Bare å treffe riktig er ikke alt. Noe av medisinen kunne ha gått under huden, det betød lenger tid før den virket, hvis den virket! I alle tilfelle måtte jeg beskytte løven inntil den kunne ta vare på seg selv igjen. Her var det ingen tid og miste. Jeg hadde beregnet at det ville ta mellom fire og syv minutter før løven sovnet på min hjemmekomponerte bedøvelsescocktail. Jeg fryktet at det kunne ta lengre tid denne gangen, soloprøven.
På anslaget knurret løven og forsvant rolig og verdig inn blant tornebuskene uten å bry seg om sprøyta som hang og dinglet på høyre lår. Jeg startet stoppeklokka for anestesiprotokollen min.
Jeg visste hva det kunne bety, nemlig at løven antakelig ikke hadde fått i seg all medisinen. Tyve meters avstand med femten meters trykk på bevegelig mål – det var unektelig et skudd på grensen av det forsvarlige. Bare å treffe riktig er ikke alt. Noe av medisinen kunne ha gått under huden, det betød lenger tid før den virket, hvis den virket! I alle tilfelle måtte jeg beskytte løven inntil den kunne ta vare på seg selv igjen. Her var det ingen tid og miste. Jeg hadde beregnet at det ville ta mellom fire og syv minutter før løven sovnet på min hjemmekomponerte bedøvelsescocktail. Jeg fryktet at det kunne ta lengre tid denne gangen, soloprøven.
På anslaget knurret løven og forsvant rolig og verdig inn blant tornebuskene uten å bry seg om sprøyta som hang og dinglet på høyre lår. Jeg startet stoppeklokka for anestesiprotokollen min.
Tar opp forfølgelsen
Rolig men raskt, og lett nervøse, samlet Djibrilla og jeg sammen utstyret, fordelte det mellom oss og kom oss ned på bakken. Jeg renonserte på det klassiske ved situasjonen og gav den store dobbeltrifla i 470 Nitroekspress til Djibrilla. Han bar også det meste av det medisinske utstyret og bedøvelsesgeværet. Med andre ord var han ute av drift sikkerhetsmessig sett. Bedøvelsesgeværet representerte ingen sikkerhet. Instinktiv skyting med dobbeltrifle var ikke en del av hans ”utdannelse” og dessuten umulig med full oppakning. Jeg hadde det jeg trengte av ekstra medisiner og annet utstyr i en hoftetaske og en skulderveske på venstre side. Dermed hadde jeg full og uhemmet bevegelsesfrihet til optimal bruk av våpenet om nødvendig. Selv tok jeg min gamle Remington 870 pumpehagle, ladd med slugs. Vulgært og uelegant, men uhyggelig effektivt om vårt lille kveldseventyr skulle ende på den måten!
Jeg kunne ikke la være å flire for meg selv når jeg tenkte litt på det komiske ved situasjonen. Hva i all verden er dette for slags ”doktorjobb”? Legen som krabber rundt i tornebuskene etter pasienten sin med ladd gevær i hendene! Var det vel noe rart at pasienten stakk av!? En mindre verdig pasient enn en løve ville antagelig dånt av skrekk! De skulle sett meg nå, kollegaene på sykehuset der hjemme!
Før jeg tok opp sporet der løven forsvant, ga jeg en kort beskjed til backupteamet over radioen og forsøkte å virke rolig; - ”Stor hannløve truffet. Frykter ukomplett immobilisering. Bli der dere er inntil ny beskjed. Jeg tar opp sporet nå”. Etter avtale tok jeg også magnetbryteren av en radiosender som Djibrilla bar, slik at de kunne ”tracke” oss med telemetriutstyr om det skulle bli nødvendig i nattemørket.
Med den store Maglighten tapet til forskjeftet, tommelen på sikringen og pekefingeren rundt avtrekkerbøylen, samlet jeg all min konsentrasjon om sporet. Djibrilla dekket flankene. Vi hadde byttet roller for en gangs skyld. Med en løve på under ti meter har man bare én sjanse til et flyktig skudd, og det må sitte der det skal, ellers bryter helvete løs. Alle ferdigheter til tross, så er flaksfaktoren i en slik situasjon altfor høy. Å forestille leseren noe annet ville være bløff. Erfaring har lært meg at mange av ”de store gutta” i den fargerike afrikanske jaktlitteraturen, unnskyld meg – nettopp, bløffet! Enten hadde de ikke nok erfaring, eller så tøyde de forestillingen om egen yteevne ut over det rimelige. Den uvitende kunne selvfølgelig lett bedras til forfatterens ære, hvilket også antakeligvis var hele poenget. Jeg har i årenes løp mistet noen store forbilder på den måten, etter hvert som jeg selv har lært noen av knepene og forstått hva som er mulig – og hva som ikke er det.
Når vi kom bort fra den harde leirjorda rundt vannhullet var sporet lett å følge i støvet og sanden. Jeg sporet løven fem meter om gangen - stoppet opp, speidet og lyttet, sjekket stoppeklokken, fem minutter, syv minutter, ti minutter, tolv minutter. Jeg begynte å bli alvorlig bekymret.
Jeg kunne ikke la være å flire for meg selv når jeg tenkte litt på det komiske ved situasjonen. Hva i all verden er dette for slags ”doktorjobb”? Legen som krabber rundt i tornebuskene etter pasienten sin med ladd gevær i hendene! Var det vel noe rart at pasienten stakk av!? En mindre verdig pasient enn en løve ville antagelig dånt av skrekk! De skulle sett meg nå, kollegaene på sykehuset der hjemme!
Før jeg tok opp sporet der løven forsvant, ga jeg en kort beskjed til backupteamet over radioen og forsøkte å virke rolig; - ”Stor hannløve truffet. Frykter ukomplett immobilisering. Bli der dere er inntil ny beskjed. Jeg tar opp sporet nå”. Etter avtale tok jeg også magnetbryteren av en radiosender som Djibrilla bar, slik at de kunne ”tracke” oss med telemetriutstyr om det skulle bli nødvendig i nattemørket.
Med den store Maglighten tapet til forskjeftet, tommelen på sikringen og pekefingeren rundt avtrekkerbøylen, samlet jeg all min konsentrasjon om sporet. Djibrilla dekket flankene. Vi hadde byttet roller for en gangs skyld. Med en løve på under ti meter har man bare én sjanse til et flyktig skudd, og det må sitte der det skal, ellers bryter helvete løs. Alle ferdigheter til tross, så er flaksfaktoren i en slik situasjon altfor høy. Å forestille leseren noe annet ville være bløff. Erfaring har lært meg at mange av ”de store gutta” i den fargerike afrikanske jaktlitteraturen, unnskyld meg – nettopp, bløffet! Enten hadde de ikke nok erfaring, eller så tøyde de forestillingen om egen yteevne ut over det rimelige. Den uvitende kunne selvfølgelig lett bedras til forfatterens ære, hvilket også antakeligvis var hele poenget. Jeg har i årenes løp mistet noen store forbilder på den måten, etter hvert som jeg selv har lært noen av knepene og forstått hva som er mulig – og hva som ikke er det.
Når vi kom bort fra den harde leirjorda rundt vannhullet var sporet lett å følge i støvet og sanden. Jeg sporet løven fem meter om gangen - stoppet opp, speidet og lyttet, sjekket stoppeklokken, fem minutter, syv minutter, ti minutter, tolv minutter. Jeg begynte å bli alvorlig bekymret.
Løvebrøl på kloss hold
Så endelig brølte løven voldsomt like foran meg! Det var et godt tegn og ga ingen grunn til panikk hvor imponerende det enn kunne høres ut. Det betød enten at han hadde problemer og at han hadde gitt oss opp, eller at han var uvitende om vårt nærvær. Det første var rimelig å tro, det siste lite sannsynlig. En som ikke visste dette ville kunne gjort i buksa i en slik situasjon og trodd hans siste time var kommet. Så overveldende og intimiderende er et løvebrøl på kloss hold i en slik spent situasjon. Hadde han derimot vært klar nok i hodet til å vente på oss med et angrep, ville han antakelig ikke ha brølt i det hele tatt. Han ville ligget taus og rolig og ventet på oss for et møte ansikt til ansikt. Han ville sørget for hvem som hadde kontrollen. Han ville kanskje knurret og sveipet med halen som en siste advarsel i det han tok sats øyeblikket før han angrep. Selv om jeg også skvatt var dette beroligende – ikke bekymringsfullt.
Jeg stoppet opp, pustet, ristet løs og ventet. På nytt samlet jeg meg sammen og fortsatte, om mulig enda mer forsiktig. Jeg hadde nå tatt av sikringen, da det var litt mindre vegetasjon. Løven hadde gått tvers gjennom et kratt så tett at ingen fornuftig person ville oppsøkt det selv i fullt dagslys og med to løveflokker i egnen. Langt mindre i hælene på en mulig skadet løve i dagens siste lysskjær.
Solen var allerede gått ned. Heldigvis hadde løven gått ut av det tette krattet og satt opp farten, som i et siste forsøk på å stikke av i stedet for å forsvare seg. Litt uverdig for et dyr med hans status, men fullt ut forståelig under omstendighetene. Han visste at han var i ferd med å tape. Det var tydelig at han ikke gjemte seg lenger og heller ville skape en avstand til sine forfølgere. Enda et godt tegn. Det var nå klart for meg at han hadde problemer. Antagelig virket medisinen nå, om enn ikke som planlagt.
Djibrilla som gikk bak meg og speidet forover, så løven før meg. Jeg var bøyd over sporet i det dårlige lyset og konsentrerte meg om det. For en lettelse. Løven satt på baken og var tydelig omtåket. Stoppeklokka viste atten minutter. Han viftet med en pote foran ansiktet og brølte gang på gang. Han var ute av stand til å komme seg opp igjen. Han hadde ikke lenger noen kontroll over halen og bakbeina. Bedre sent enn aldri tenkte jeg på vegne av min bedøvelsescocktail.
Jeg stoppet opp, pustet, ristet løs og ventet. På nytt samlet jeg meg sammen og fortsatte, om mulig enda mer forsiktig. Jeg hadde nå tatt av sikringen, da det var litt mindre vegetasjon. Løven hadde gått tvers gjennom et kratt så tett at ingen fornuftig person ville oppsøkt det selv i fullt dagslys og med to løveflokker i egnen. Langt mindre i hælene på en mulig skadet løve i dagens siste lysskjær.
Solen var allerede gått ned. Heldigvis hadde løven gått ut av det tette krattet og satt opp farten, som i et siste forsøk på å stikke av i stedet for å forsvare seg. Litt uverdig for et dyr med hans status, men fullt ut forståelig under omstendighetene. Han visste at han var i ferd med å tape. Det var tydelig at han ikke gjemte seg lenger og heller ville skape en avstand til sine forfølgere. Enda et godt tegn. Det var nå klart for meg at han hadde problemer. Antagelig virket medisinen nå, om enn ikke som planlagt.
Djibrilla som gikk bak meg og speidet forover, så løven før meg. Jeg var bøyd over sporet i det dårlige lyset og konsentrerte meg om det. For en lettelse. Løven satt på baken og var tydelig omtåket. Stoppeklokka viste atten minutter. Han viftet med en pote foran ansiktet og brølte gang på gang. Han var ute av stand til å komme seg opp igjen. Han hadde ikke lenger noen kontroll over halen og bakbeina. Bedre sent enn aldri tenkte jeg på vegne av min bedøvelsescocktail.
Løvenes konge var blitt "min pusekatt"
På de kliniske nevrologiske tegnene skjønte jeg at han fra nå av var min pusekatt!
Igjen konsentrerte jeg meg om å være rolig og ga følgende beskjed på radioen: - ”Han er nede. Dere kan komme.” Bakparten lå slapp på bakken. Bredbeint strevde løven med å holde seg oppe, i alle fall på forbeina. Han brølte, sjanglet og viftet. Til slutt måtte han gi tapt. Forkroppen datt tungt ned på bakken med et oppgitt, langtrukket og trassig stønn. Noe så bittert for dyrenes konge! Han hadde bokstavelig talt ”hit the dust”
Jeg var stolt og lykkelig. Min umiddelbare innskytelse var ønsket om å løpe bort til ham, ta det digre hodet hans i armene og gi han en klem – min pusekatt! Fornuften dikterte en helt annen adferd! Vel vitende om at jeg på langt nær var i mål med noe som helst, var vi likevel endelig i gang! Jeg sikret våpnene og tok drivtrykket ut av pilene. Jeg trakk ut litt medisin fra en reservepil, organiserte utstyret i seksjoner og forberedte meg på å gi løven en ekstra liten knert i bakenden for hånd for sikkerhets skyld.
Djibrilla dekket meg med rifla. Jeg gikk inn på løven bakfra, fra ryggsiden, og nappet ham i halen. Det var ingen reaksjon. OK, så var han ute av drift nevrologisk sett, men hvor dyp var anestesien? Jeg kunne ikke ta noen sjanser. Jeg satte en sprøyte på ”lang arm” med 20% ekstra medisin for å erstatte det jeg fryktet måtte ha gått under huden. Jeg måtte smøre meg ytterligere med tålmodighet og vente til den siste injeksjonen virket før jeg kunne sjekke anestesidybden ved å teste forskjellige nevrologiske reflekser. Løven sov dypt nok. Jeg smurte øynene med en antibiotikasalve, lukket øyelokkene for å beskytte hornhinnen og bandt halsskjerfet mitt rundt hodet hans, slik at øynene forble lukket. En av bivirkningene til en av medisinene jeg bruker er et stirrende blikk med åpne øyne, selv i dyp søvn. Derfor må vi beskytte øynene mot skade, skitt og rusk. Løven må dessuten ikke få noe sterkt lys i øynene og ingen må lage høye lyder, ellers kunne jeg risikere det vi kaller ”stormfull oppvåkning” – en høyst ubehagelig og helsefarlig situasjon.
Igjen konsentrerte jeg meg om å være rolig og ga følgende beskjed på radioen: - ”Han er nede. Dere kan komme.” Bakparten lå slapp på bakken. Bredbeint strevde løven med å holde seg oppe, i alle fall på forbeina. Han brølte, sjanglet og viftet. Til slutt måtte han gi tapt. Forkroppen datt tungt ned på bakken med et oppgitt, langtrukket og trassig stønn. Noe så bittert for dyrenes konge! Han hadde bokstavelig talt ”hit the dust”
Jeg var stolt og lykkelig. Min umiddelbare innskytelse var ønsket om å løpe bort til ham, ta det digre hodet hans i armene og gi han en klem – min pusekatt! Fornuften dikterte en helt annen adferd! Vel vitende om at jeg på langt nær var i mål med noe som helst, var vi likevel endelig i gang! Jeg sikret våpnene og tok drivtrykket ut av pilene. Jeg trakk ut litt medisin fra en reservepil, organiserte utstyret i seksjoner og forberedte meg på å gi løven en ekstra liten knert i bakenden for hånd for sikkerhets skyld.
Djibrilla dekket meg med rifla. Jeg gikk inn på løven bakfra, fra ryggsiden, og nappet ham i halen. Det var ingen reaksjon. OK, så var han ute av drift nevrologisk sett, men hvor dyp var anestesien? Jeg kunne ikke ta noen sjanser. Jeg satte en sprøyte på ”lang arm” med 20% ekstra medisin for å erstatte det jeg fryktet måtte ha gått under huden. Jeg måtte smøre meg ytterligere med tålmodighet og vente til den siste injeksjonen virket før jeg kunne sjekke anestesidybden ved å teste forskjellige nevrologiske reflekser. Løven sov dypt nok. Jeg smurte øynene med en antibiotikasalve, lukket øyelokkene for å beskytte hornhinnen og bandt halsskjerfet mitt rundt hodet hans, slik at øynene forble lukket. En av bivirkningene til en av medisinene jeg bruker er et stirrende blikk med åpne øyne, selv i dyp søvn. Derfor må vi beskytte øynene mot skade, skitt og rusk. Løven må dessuten ikke få noe sterkt lys i øynene og ingen må lage høye lyder, ellers kunne jeg risikere det vi kaller ”stormfull oppvåkning” – en høyst ubehagelig og helsefarlig situasjon.
Operasjon "Hamidou"
Etter hvert var de andre kommet til åstedet og vi kunne komme i gang med arbeidet. Metodisk og etter et fastsatt program satte vi i gang. Hver enkelt hadde sin rolle og sine gjøremål som vi hadde drillet på forhånd. Stundens alvor medførte likevel til en del debutfomling, og jeg måtte be alle om å konsentrere seg. "Ta det med ro – ta det med ro! Vi har tid. Han sover tungt og er ikke lenger farlig.”
Etter å ha kontrollert åndedrett og hjerte gikk jeg over til en grundig generell helsesjekk. Skulle vi inkludere ham i prosjektet eller ikke? Han var en flott yngre hannløve, 6 -7 år gammel og med praktfull fysisk kondisjon. Vel, ”så setter vi i gang” besluttet jeg. Jeg koblet til utstyret som skulle gi meg opplysninger om oksygen- og karbondioksidmetningen i blodet, hjertefrekvensen, blodtrykket, temperaturen og til sist et elektrokardiogramapparat så jeg kunne følge med på hjerteaktiviteten. Alt dette var nødvendig for å forstå hvordan de nye medisinene virket på løvens vitale funksjoner og gi meg informasjon som tillot å gripe inn på rett måte om vi fikk komplikasjoner.
Etter å ha satt på en radiosender fordypet jeg meg i alle spørsmålene jeg ville ha svar på. Jeg ville vite om Hamidou hadde vært utsatt for noen av de epidemiske bakterie- og virussykdommene som hadde rammet og utslettet så mange løver i Afrika de siste årene. Dette kunne vi finne ut av ved blodprøver og senere teste for antistoffer i serum. Hva med ku-tuberkulose? En meget vanlig diagnose i den lokale husdyrmedisinen. Det siste var å sjekke om løven hadde AIDS, da dette var påvist hos løver andre steder i Afrika. Hadde våre løver det? Jeg ville vite om han var infisert med parasitter, ticks eller bendelorm. Var det merker etter skader, naturlige eller påført av mennesker, som skuddskader og snarer? Hva med tenner og klør, skjelettskader eller andre skader som kunne forklare at en løve i hans stilling og stand skulle nedverdige seg til å spise kuer, sauer og geiter i stedet for å fange ville dyr.
Hamindou var frisk som en fisk og i topp kondisjon. Han og gruppen hans hadde spesialisert seg på husdyr av bekvemmelighetsgrunner, ikke av nød. Dette var alvorlig fordi det betydde at en hel populasjon løver var i ferd med å bli det vi kaller konfliktdyr, ikke problemdyr.
Et problemdyr er for eksempel en løve som på grunn av sykdom, alder eller andre skavanker ikke kan ernære seg på normalt vis og som så slår seg på budskap. Det er et enkelt problem å løse forvaltningsmessig. Hvis det ikke lar seg gjøre å helbrede den, kan man tilintetgjøre den og så er problemet løst, men uten at det går ut over løvepopulasjonen.
Etter å ha kontrollert åndedrett og hjerte gikk jeg over til en grundig generell helsesjekk. Skulle vi inkludere ham i prosjektet eller ikke? Han var en flott yngre hannløve, 6 -7 år gammel og med praktfull fysisk kondisjon. Vel, ”så setter vi i gang” besluttet jeg. Jeg koblet til utstyret som skulle gi meg opplysninger om oksygen- og karbondioksidmetningen i blodet, hjertefrekvensen, blodtrykket, temperaturen og til sist et elektrokardiogramapparat så jeg kunne følge med på hjerteaktiviteten. Alt dette var nødvendig for å forstå hvordan de nye medisinene virket på løvens vitale funksjoner og gi meg informasjon som tillot å gripe inn på rett måte om vi fikk komplikasjoner.
Etter å ha satt på en radiosender fordypet jeg meg i alle spørsmålene jeg ville ha svar på. Jeg ville vite om Hamidou hadde vært utsatt for noen av de epidemiske bakterie- og virussykdommene som hadde rammet og utslettet så mange løver i Afrika de siste årene. Dette kunne vi finne ut av ved blodprøver og senere teste for antistoffer i serum. Hva med ku-tuberkulose? En meget vanlig diagnose i den lokale husdyrmedisinen. Det siste var å sjekke om løven hadde AIDS, da dette var påvist hos løver andre steder i Afrika. Hadde våre løver det? Jeg ville vite om han var infisert med parasitter, ticks eller bendelorm. Var det merker etter skader, naturlige eller påført av mennesker, som skuddskader og snarer? Hva med tenner og klør, skjelettskader eller andre skader som kunne forklare at en løve i hans stilling og stand skulle nedverdige seg til å spise kuer, sauer og geiter i stedet for å fange ville dyr.
Hamindou var frisk som en fisk og i topp kondisjon. Han og gruppen hans hadde spesialisert seg på husdyr av bekvemmelighetsgrunner, ikke av nød. Dette var alvorlig fordi det betydde at en hel populasjon løver var i ferd med å bli det vi kaller konfliktdyr, ikke problemdyr.
Et problemdyr er for eksempel en løve som på grunn av sykdom, alder eller andre skavanker ikke kan ernære seg på normalt vis og som så slår seg på budskap. Det er et enkelt problem å løse forvaltningsmessig. Hvis det ikke lar seg gjøre å helbrede den, kan man tilintetgjøre den og så er problemet løst, men uten at det går ut over løvepopulasjonen.
Løvene hadde blitt konfliktdyr i landsbyen
Konfliktdyr er et mye verre forvaltningsproblem enn problemdyr. Enten må man legge forholdene til rette på en slik måte at man skiller løvene fra menneskelig aktivitet, som kvegdrift, ved hensiktsmessige buffersoner – eller så må man tilintetgjøre alle løvene. Man kan aldri få i pose og sekk. Man må velge. Kamerunesiske myndigheter hadde valgt, men de var ikke klare til å ta de forvaltningsmessige konsekvensene. Her lå konflikten som nå gikk på liv og helse løs for både mennesker og husdyr. Løvene ble offer for en illegal og hensynsløs nedslakting i det stille fordi befolkningen følte at de ikke lenger nådde frem med sine krav og henvendelser til myndighetene. Folk tok saken i egne hender.
Hamidou hørte til en populasjon løver som hadde vært genetisk isolert over svært lang tid. Jeg ville også se litt på arvestoffet for å se på slektskapet til andre løvestammer. Dette kunne vi gjøre ved å ta forskjellige vevsprøver fra kroppsvev med høy celledeling. Jeg hadde hodet fullt av spørsmål og bare hendene, øynene og prøveglassene mine til å finne ut av alle svarene.
I løpet av kort tid måtte jeg samle sammen alle dataene, samtidig som jeg måtte følge med på anestesien og løvens velbefinnende. Det viktigste under en slik operasjon er å ha et team som gjør det de skal og som holder seg til rutinene. I løpet av kort tid skal man samle sammen alle dataene samtidig som man må følge med på anestesien og løvens velbefinnende. Aller helst bør man ha med seg erfarne folk som vet hva de skal gjøre. Uansett er det viktig å øve på "drillen" før en operasjon i felt. Det verste av alt som kan skje i en reell situasjon er spontane initiativ fordi det kan ødelegge alt og sette både teamet og dyret i fare.
Hamidou hørte til en populasjon løver som hadde vært genetisk isolert over svært lang tid. Jeg ville også se litt på arvestoffet for å se på slektskapet til andre løvestammer. Dette kunne vi gjøre ved å ta forskjellige vevsprøver fra kroppsvev med høy celledeling. Jeg hadde hodet fullt av spørsmål og bare hendene, øynene og prøveglassene mine til å finne ut av alle svarene.
I løpet av kort tid måtte jeg samle sammen alle dataene, samtidig som jeg måtte følge med på anestesien og løvens velbefinnende. Det viktigste under en slik operasjon er å ha et team som gjør det de skal og som holder seg til rutinene. I løpet av kort tid skal man samle sammen alle dataene samtidig som man må følge med på anestesien og løvens velbefinnende. Aller helst bør man ha med seg erfarne folk som vet hva de skal gjøre. Uansett er det viktig å øve på "drillen" før en operasjon i felt. Det verste av alt som kan skje i en reell situasjon er spontane initiativ fordi det kan ødelegge alt og sette både teamet og dyret i fare.
Vekke en løve - et privelegium for guder!
Vel gjennom hele programmet, var tiden kommet til å vekke opp Hamidou. Jeg satte et overskudd av motgift, halvparten intravenøst og halvparten intramuskulært. Vi pakket sammen utstyret og trakk oss tilbake. I mellomtiden hadde noen kjørt fram bilen og alle bortsett fra Djibrilla og jeg gikk i sikkerhet i bilen. Djibrilla dekket meg med rifla.
Oppvåkningen fra en løveanestesi er en av mine hyrdestunder i livet. Å kunne håndtere disse praktfulle dyrene er et privilegium for guder! Alt stresset er over. Jobben er gjort. Jeg legger løvens hode i fanget og koser og kjeler med den mens jeg følger med på de nevrologiske tegnene på oppvåkning. Jeg provoserer løvene hele tiden for at de ikke skal kunne lure meg. Hvis ikke kan de ligge der og late som – og så plutselig, når de får summet seg og samlet seg, så smeller de til og ulykken er et faktum. Ikke noe menneske i verden kan holde tilbake selv en halvbedøvet løve. Hvordan salige Kong David, eller Tarzan for den saks skyld, gjorde det vet bare gudene. Kong David var Vårherres øyensten på den tiden og hadde vel som sådan et spesielt godt forhold til Den Allmektige. Kanskje han fikk noen spesielle styrkedråper? Vel, det står det ikke noe om. Tarzans versjon derimot, uten Vårherre personlig i bakhånd, er mer tvilsomt!
I en zoologisk hage lar du ”pasienten” sove rusen ut stille og rolig i en sikker bås og ferdig med det. I bushen må du passe på løven helt til den kan ta vare på seg selv og forsvare sin sosiale posisjon. Hvis ikke kan den bli spist opp av hyener eller detroniseres av en annen løve. Det tok lang tid før jeg kunne forlate Hamindou. Han var så trøtt - og det var min skyld!
Sporeren Falama som aldri hadde sett dette før, trodde jeg hadde overnaturlige evner og magiske krefter. Er du ikke redd for løven ”Maigidda” (vismann) spurte han gang på gang. Jeg måtte forklare i detalj hvordan medisinene virker på nervesystemet, hvilke tegn jeg går etter når bedøvelsen begynner å virke, når den avtar og løven våkner opp. For Falama var dette pur trolldom!
Når den har fått i seg medisinen, er første tegn at halen, som normalt holdes i en bue bakover og oppover, plutselig faller ned. Deretter mister den kontrollen med bakbeina og så går det forover til hele maskinen er ute av drift. Til slutt sitter vi igjen med de refleksene som forteller hvor dypt hjernen er bedøvet. Lenger enn det må du ikke gå, for da dør pasienten.
Motsatt når løven våkner opp. Da begynner hjernerefleksene å bli mer livlige, deretter blunker den spontant med øynene, så vipper den med ørene og så begynner den å bevege hodet. Da er det på høy tid å ta den ut av fanget! Kosestunden er over. Når den blir klar nok i hodet, løfter den hodet. Rett etterpå vil den forsøke å reise seg opp på forbeina. Deretter tar det en god stund før bakbeina er med, og så tilslutt er den oppe. Den vakler av gårde til et trygt sted hvor den gjemmer seg og hviler til hodet er helt klart. Så er godpus igjen klar for nye løvestrabaser.
I gamledager måtte man bruke bur og masse styr for å sikre løvene. Med dagens medisiner kan man redusere kostnader og risiko både for løven og operatøren. Det er et stort fremskritt og vi er stolte over å ha kunnet bidra til det. Det er noe av det morsomste og mest tilfredsstillende jeg har gjort medisinsk sett.
Oppvåkningen fra en løveanestesi er en av mine hyrdestunder i livet. Å kunne håndtere disse praktfulle dyrene er et privilegium for guder! Alt stresset er over. Jobben er gjort. Jeg legger løvens hode i fanget og koser og kjeler med den mens jeg følger med på de nevrologiske tegnene på oppvåkning. Jeg provoserer løvene hele tiden for at de ikke skal kunne lure meg. Hvis ikke kan de ligge der og late som – og så plutselig, når de får summet seg og samlet seg, så smeller de til og ulykken er et faktum. Ikke noe menneske i verden kan holde tilbake selv en halvbedøvet løve. Hvordan salige Kong David, eller Tarzan for den saks skyld, gjorde det vet bare gudene. Kong David var Vårherres øyensten på den tiden og hadde vel som sådan et spesielt godt forhold til Den Allmektige. Kanskje han fikk noen spesielle styrkedråper? Vel, det står det ikke noe om. Tarzans versjon derimot, uten Vårherre personlig i bakhånd, er mer tvilsomt!
I en zoologisk hage lar du ”pasienten” sove rusen ut stille og rolig i en sikker bås og ferdig med det. I bushen må du passe på løven helt til den kan ta vare på seg selv og forsvare sin sosiale posisjon. Hvis ikke kan den bli spist opp av hyener eller detroniseres av en annen løve. Det tok lang tid før jeg kunne forlate Hamindou. Han var så trøtt - og det var min skyld!
Sporeren Falama som aldri hadde sett dette før, trodde jeg hadde overnaturlige evner og magiske krefter. Er du ikke redd for løven ”Maigidda” (vismann) spurte han gang på gang. Jeg måtte forklare i detalj hvordan medisinene virker på nervesystemet, hvilke tegn jeg går etter når bedøvelsen begynner å virke, når den avtar og løven våkner opp. For Falama var dette pur trolldom!
Når den har fått i seg medisinen, er første tegn at halen, som normalt holdes i en bue bakover og oppover, plutselig faller ned. Deretter mister den kontrollen med bakbeina og så går det forover til hele maskinen er ute av drift. Til slutt sitter vi igjen med de refleksene som forteller hvor dypt hjernen er bedøvet. Lenger enn det må du ikke gå, for da dør pasienten.
Motsatt når løven våkner opp. Da begynner hjernerefleksene å bli mer livlige, deretter blunker den spontant med øynene, så vipper den med ørene og så begynner den å bevege hodet. Da er det på høy tid å ta den ut av fanget! Kosestunden er over. Når den blir klar nok i hodet, løfter den hodet. Rett etterpå vil den forsøke å reise seg opp på forbeina. Deretter tar det en god stund før bakbeina er med, og så tilslutt er den oppe. Den vakler av gårde til et trygt sted hvor den gjemmer seg og hviler til hodet er helt klart. Så er godpus igjen klar for nye løvestrabaser.
I gamledager måtte man bruke bur og masse styr for å sikre løvene. Med dagens medisiner kan man redusere kostnader og risiko både for løven og operatøren. Det er et stort fremskritt og vi er stolte over å ha kunnet bidra til det. Det er noe av det morsomste og mest tilfredsstillende jeg har gjort medisinsk sett.
Vernesituasjonen for løver i Vest-Afrika
Etter operasjonen med Hamidou måtte jeg tilbake i tenkeboksen og gjøre nye beregninger, men dette med løver, det var en sann glede å jobbe med – og løven Hamindou var den første og starten på mange gode og spennende år med ville løver.
I Vest-Afrika er vernesituasjonen for løver alarmerende. Men hvorfor i all verden skal man skyte friske løver? På den annen side må jeg si at det å håndtere ville løver med sprøyter og nåler, det er et privilegium som bare ytterst få er forunt. Jeg er så takknemlig for å kunne være en av dem. Hva kan måle seg med det å holde hodet til dyrenes konge sovende i fanget, i respekt og beundring, vel vitende om hvilken super biologisk maskin han er og hvilke krefter han huser.
En kjent profesjonell jeger med forkjærlighet for løver, sa en gang at det han ville skulle stå på hans gravsten når den tiden kom, var: He hunted the lion!
Jeg kan fange en vill løve med en nål og med ”bare henda.” Jeg trenger ingen rifle for å bevise noe. Jeg trenger ikke skyte eller drepe en løve for å vise at jeg er en god jeger. Jeg kan derimot kommunisere med dem og sette en nål i baken på dem om jeg vil – uten annet drama enn det situasjonen frembyr i seg selv. Et slikt arbeid bygger på mange forutsetninger som er helt avgjørende, forutsetninger som det tar år med interesse, tålmodighet, kjærlighet, masse arbeid og praksis å tilegne seg. Det er verken dumdristighet eller trolldom. Hva er det så som skal til? En løvetemmer kjenner løvens psykologi. En veterinær kjenner dens fysiologi. En jeger kan kjenne dens liv i bushen. Du trenger alt dette i en person for å lykkes. Det er en ”do it all the way – or leave it” situasjon.
Det å være alene med en syk eller skadet løve på sykebesøk i et tornekratt i månelys, eller i middagsheten med en bedøvelsesrifle i hendene og medisinsekken på ryggen, ble etter hvert mitt ”Mount Everest” på jorden. Samspillet mellom løven og meg – uten våpen, men med bedøvelsen, behandlingen, oppfølgingen.
Løven sa fra når den hadde fått nok av meg. Jeg trakk meg tilbake. Jeg gav ham sprøyten når han viste meg tillit og snudde meg baken!
Noen ønsker at deres ettermele skal være; He hunted the lion! Mitt ettermele kunne være; han var de ville løvenes lege.
Per Aarhaug
I Vest-Afrika er vernesituasjonen for løver alarmerende. Men hvorfor i all verden skal man skyte friske løver? På den annen side må jeg si at det å håndtere ville løver med sprøyter og nåler, det er et privilegium som bare ytterst få er forunt. Jeg er så takknemlig for å kunne være en av dem. Hva kan måle seg med det å holde hodet til dyrenes konge sovende i fanget, i respekt og beundring, vel vitende om hvilken super biologisk maskin han er og hvilke krefter han huser.
En kjent profesjonell jeger med forkjærlighet for løver, sa en gang at det han ville skulle stå på hans gravsten når den tiden kom, var: He hunted the lion!
Jeg kan fange en vill løve med en nål og med ”bare henda.” Jeg trenger ingen rifle for å bevise noe. Jeg trenger ikke skyte eller drepe en løve for å vise at jeg er en god jeger. Jeg kan derimot kommunisere med dem og sette en nål i baken på dem om jeg vil – uten annet drama enn det situasjonen frembyr i seg selv. Et slikt arbeid bygger på mange forutsetninger som er helt avgjørende, forutsetninger som det tar år med interesse, tålmodighet, kjærlighet, masse arbeid og praksis å tilegne seg. Det er verken dumdristighet eller trolldom. Hva er det så som skal til? En løvetemmer kjenner løvens psykologi. En veterinær kjenner dens fysiologi. En jeger kan kjenne dens liv i bushen. Du trenger alt dette i en person for å lykkes. Det er en ”do it all the way – or leave it” situasjon.
Det å være alene med en syk eller skadet løve på sykebesøk i et tornekratt i månelys, eller i middagsheten med en bedøvelsesrifle i hendene og medisinsekken på ryggen, ble etter hvert mitt ”Mount Everest” på jorden. Samspillet mellom løven og meg – uten våpen, men med bedøvelsen, behandlingen, oppfølgingen.
Løven sa fra når den hadde fått nok av meg. Jeg trakk meg tilbake. Jeg gav ham sprøyten når han viste meg tillit og snudde meg baken!
Noen ønsker at deres ettermele skal være; He hunted the lion! Mitt ettermele kunne være; han var de ville løvenes lege.
Per Aarhaug
RSS Feed
