Flytur med komplikasjoner
Jeg hadde allerede vært på farten, eller rettere sagt på vingene, på kryss og tvers av Afrika i mer eller mindre 21 timer. Hva gjør man ikke for å spare et par tusenlapper? Det du vinner og taper i østlig og vestlig retning går sånn rimelig opp i opp. Pinefulle stillinger på økonomiklassen sørger for at du aldri får slappet av eller sovet. Du blir døgnvill og trøtt. Jeg døyvet min pine med å lese en spennende bok om naturfilosofi da det skjedde. Foran meg, og på andre siden i kabinen, strevde fire flyvertinner og noen medpassasjerer med å forsøke å holde oppe og forflytte en kvinne. |
Jeg la fra meg boken, frigjorde meg fra setebeltet og gikk fram til kjøkkenavlukket for å se om de trengte legehjelp. Der lå det en ca 35 år gammel kvinne i stabilt sideleie. Hun var bevisstløs. Jeg kunne ikke kjenne puls. Vi så bare det hvite i øynene. Jeg ba om akuttkofferten deres. Blodtrykket var ikke målbart, heller ikke pulsen. Hun var varm. Vi kledde av henne og la over henne våte håndklær. Uten å vite noe måtte jeg ta en sjanse, så jeg la henne over på ryggen, hevet beina, la inn en veneflon og satte opp et raskt drypp. Etter en ganske kort tid våknet hun og jeg kunne kommunisere med henne. Blodtrykk og puls normaliserte seg.
Hun brukte ingen medisiner, hadde ingen kjente sykdommer og hadde ikke tatt noe stoff eller alkohol ut over måltidet på flyet. Hun stammet fra nabolandet og var på vei dit på besøk, men hun hadde amerikansk pass og kom derfra. Det hadde vært mye stress i forbindelse med reisen og hun hadde drukket lite. Det var varmt. Hun kom fra ekstrem vinter i USA til ekstrem varme her. Dette var velkjent. Den unge damen hadde stressutløst «heteslag». Vi frigjorde tre seter og selet henne fast der for landing, med drypp og hevede bein. Vi var på vei fra Addis Abeba til Malabo, hovedstaden til Ekvatorial-Guinea, på den lille spanske øya Bioko i Guineabukta.
Etter å ha satt av og tatt opp passasjerer i Malabo, var vi nesten klare for å for å ta av til Douala i Kamerun. Kapteinen spurte om det var forsvarlig å ta med denne damen videre. Jeg forklarte at det var forsvarlig, men at hun burde observeres litt av helsepersonell på flyplassen i Douala før hun ble sluppet fri, og at hun ikke måtte reise seg før hun var i væskebalanse. Da ville det bare gjenta seg, og vi hadde ikke mere medisiner i flyets beholdning. Etter hvert kom alle de klassiske symptomene. Hun følte seg fin og ville sette seg opp, men ble kaldsvett.
Rett før avgang skjedde det igjen, men ikke med samme person! Denne gangen var det en kvinne i slutten av 50 årene som skulle hjem etter en pilgrimsferd til Mekka. Hun svimte av på vei inn i flyet. Hun var ledsaget av en søster og en reiseleder. Hun hadde masse klær på seg i flere lag, og ytterst en svart burka fra topp til tå, men ansiktet var bart fordi det er forbudt å dekke til ansiktet i Kamerun. For å få i gang pusten, sirkulasjonen samt kjøle henne ned, ble det samme prosedyre som den første. Etter hvert fikk vi noen vitale data. Blodtrykket var lavt, pulsen rask og hun hadde uregelmessig hjerterytme. Hun klarnet opp og jeg fikk vite at hun ikke hadde kjente sykdommer eller brukte faste medisiner.
|
Damen var overvektig og fikk raskt vansker med å puste i ryggleie. Hun fikk panikk, hyperventilerte og besvimte igjen. Jeg la henne over i sideleie og ba om oksygen. De hadde oksygen om bord, og etter hvert fikk jeg kontroll med det aller viktigste, men hun var slett ikke bra og problemene med blodtrykk, puls og hjerterytme, var ikke løst. Det hjalp at hun var fra min del av landet og at jeg snakket hennes språk. Det roet henne, men vi hadde ikke mer intravenøs væske på flyet. Flere ganger var jeg redd vi hadde mistet henne og hennes søster ga henne «den siste olje» på muslimsk vis.
Uten forutsetninger for å kunne stabilisere henne skikkelig var det ikke forsvarlig å ta henne med til Kamerun. Hun var ikke transportabel i den situasjonen. Vi kontaktet flyplassmyndighetene og fikk tak i en ambulanse. Den hadde hverken væske eller oksygen. På sykehuset hadde de væske, men ikke oksygen. Å få pasienten ut av flyet, på en båre og ut i ambulansen, var en annen historie. Fullt kaos med politi, tollere, helsepersonell og flyplassansatte. Jeg rapporterte til en ung, liten spansk kvinnelig lege som ikke var glad for å ta over jobben. Det skjønte jeg godt, for under slike omstendigheter var utsiktene ikke gode for pasienten, og det ville garantert bli masse papirarbeid, formaliteter og økonomiske fortredeligheter. I verste fall, og ikke usannsynlig, repatriering av en kiste.
Jeg var skikkelig imponert over kabinpersonalet på flyet. Akuttkofferten deres hadde flere mangler, som jeg nevnte i min rapport, men det de hadde var i orden og innenfor alle holdbarhetsdatoer. Når strabasene var over var jeg gjennomvåt av svette. De kom med en flaske champagne og lurte på hva annet de kunne gjøre for meg. Jeg takket nei til champagnen og sa at dagen tydeligvis enda ikke var over for denne flyturen! En flaske vann, en våt klut og et håndkle bedret mitt velvære. Bare timer etter landing mottok jeg takkebrev fra selskapet og ønsker om et møte så fort det kunne ordnes. Min timeplan var allerede forrykket - som deres, og det var om å gjøre for oss alle å ta igjen det tapte.
|
Det er deilig å være lege i slike situasjoner, å kunne hjelpe og løse problemer. Jeg er faktisk forberedt på dette og har alltid «litt ekstra» i håndbagasjen for slike tilfeller, men denne gangen hadde jeg glemt hansker. Flere ganger kom kabinsjefen med hansker og spurte om jeg ikke ville bruke dem. Hun var så høflig at det tok tid før jeg skjønte at hun nødet meg. Da ba jeg om å få låne hånda hennes. Jeg la den lille hånda hennes over min. Hun smilte og sa: «I see!». Alle hanskene deres var «Small» og hendene mine er minst XL.
Dette var bare begynnelsen på «min ferd til det indre» av Afrika med nytt røntgenutstyr til et sykehus der. Det verste ligger enda foran, vil jeg tro. Å forholde seg til toll, moms, havnemyndigheter, transport og annen logistikk, er aldri morsomt noe sted - og spesielt ikke her i dette klimaet. Viktigste medisin for ikke å bli gal er å ta det med ro og beregne nok tid. På disse breddegrader kan dessuten bare det uforutsette - forutsettes!
Dr Per
Dr Per