Ildfuglen - (Merops nubicus) og integrerte vernemodeller
På denne tiden av året trekker disse vakre fuglene opp fra urskogkanten i Sør-Kamerun og til savannen i nord. Der modnes gresset, tørker ut og næringen trekker seg ned i røttene. Det betyr at hele savannen forbereder seg på de store årlige gressbrannene. Om navnet ildfugl skyldes deres iøynefallende rosa farge eller deres assosiasjon med savannens gressbranner, skal ikke sies. På engelsk heter de også Carmine bee-eater etter fargen på hodet.
Ildfuglene er insektetende og på denne tiden er det masse insekter tilgjengelig på savannen i nord. Ildfuglene sees ofte fly over gressbrannene og fange insekter. Den store mattilgangen faller derfor sammen med hekkingen. Ildfuglene danner store kolonier og graver ut huler tett i tett i elvebankene der de har sine reder. Dette gir dem beskyttelse mot predatorer. Det er i første omgang varaner, slanger og rovfugler. Når en sky av ildfugler letter fra sine rede-huler er det et syn så utrolig vakkert at det kan ta pusten fra noen og enhver. Jeg er ganske lett stimulert for den slags.
Sist vinter så jeg ikke en eneste ildfugl der hvor jeg før hadde tre store kolonier og tusenvis av dem. Mennesker kommer og graver ut egg og unger for å spise dem! De er selvfølgelig totalfredet, så dette er kriminelt, men hvorfor skjer det så? Folk gjør det av nød på grunn av sult. Det er den brutale baksiden av medaljen. De som gjør dette er som regel tørkeflyktninger. På sikt vet jeg hva det betyr og det er slikt som kan holde meg våken om natta - ofte med mareritt. Skal vi kunne verne om villmark og biodiversitet må vi samtidig integrere menneskene som bor der og sikre dem anstendige livsbetingelser. Det er det vi i Wild Initiative kaller integrerte vernemodeller. Ildfuglene kan ikke overleve som art i vårt område om dette ikke skjer.
Dr Per |