Marianne og den lille patasen Patience
Marianne Follesøy Kaldhol besøkte oss i Elefantcampen og fikk en spesiell opplevelse med Patas-apekattene våre der. Hennes møte med vår lille venn Patience (som betyr tålmodighet) ble en spesiell opplevelse. Her er Patiences historie før Marianne traff ham:
En kveld jeg var på vei tilbake til Elefantcampen etter en handletur i Garoua, med lastebilen full av byggematerialer, stoppet vi utenfor
hotellet. Der så jeg vaktene leke med en liten patas. Jeg hoppet ut av følgebilen for å se nærmere på hva som foregikk. Patasen hadde en snor rundt livet. De som hadde fanget den, hadde jaget den med hunder og slått den. De hadde brukket begge underarmene på ham så han ikke skulle stikke av, og han var blodig og full av sår i ansiktet og på kroppen etter hundebitt og slag. Han var tydelig sulten og tørst, men han kunne ikke holde maten med de brukne armene. Når han nærmet seg en skål med litt ris nappet de i snora så han ikke rakk fram, og alle hylte av latter. Det var hjerteskjærende! |
Jeg ble rasende, røsket fra dem apekatten og bad dem forsvinne før jeg arresterte dem. Hjemme i campen et par timer seinere rensket jeg sårene, sydde dem sammen, reponerte og gipset begge armene hans. Marianne traff ham rett etter at vi hadde fjernet gipsen, men han var enda en forkommen og ensom liten fyr som sårt trengte omsorg og kontakt. Folkene mine kalte ham Patience. Det betyr egentlig tålmodighet, men i Kamerun bruker de det som et uttrykk for å vise medlidenhet.
Patience ble etter hvert en kvikk og trivelig patas som ble rehabilitert til et liv i frihet.
Patience ble etter hvert en kvikk og trivelig patas som ble rehabilitert til et liv i frihet.
Her er Marianne sin historie:
JEG GLEMMER ALDRI DEN NATTEN MED APEKATTEN!
JEG GLEMMER ALDRI DEN NATTEN MED APEKATTEN!
Vi var en ganske stor gjeng på besøk hos Per i Elefantcampen (Campement des Elephants). Det var mitt første besøk der, men mine foreldre hadde vært der flere ganger. Vi ankom litt utpå dagen, og det gikk ikke lenge før skumringstimen kom. Fra campen var det en nydelig utsikt over elveleiet nedenfor. Det var en skikkelig afrikansk skumringstime, det er magi i den.
Det må oppleves for å forståes. Lukten, lydene og lyset. Så kommer stjernehimmelen, og den er virkelig den flotteste i verden. Helt objektivt sett altså! |
Vi benket oss ved bålet og fikk servert nydelig mat. Dr Per var der og fortalte om arbeidet, om utfordringer og om dyrelivet.
Han hadde flere patasapekatter gående i leiren, og fortalte oss mye om mimikk og kommunikasjon med apekatter. For selv om vi mennesker er ganske like apene, så kommuniserer vi forskjellig. Selv om jeg har bodd over 10 år i Kamerun, så har jeg alltid hatt respekt for apekatter, og vet at de kan bite. Når vi smiler, viser vi tenner, det er for dem tegn på aggressivitet. Når vi løfter brynene og ler, er det også ett tegn på aggressivitet. |
Det var en patas, som ikke gikk "fritt", den holdt seg aldri langt unna Per. Det var en 6 mnd gammel baby patas som Per hadde funnet hardt skadet. Den hadde hatt både gips og sydd mange sting. Jeg la merke til at denne babyen var spesielt opptatt av voksne kvinner. Den var borte flere ganger og søkte kontakt med meg. Jeg bemerket det til Per, at det virket som den søkte til kvinner. Per hadde også lagt merke til det. I campen var de plaget med at leoparder kom inn i leiren og tok pataser. Derfor sov de alle inne hos Per. Men denne lille sov i senga med Per fordi han trengte kroppskontakt.
Det begynte litt som en spøk, men vi ble fort enige om at jeg skulle ha babyen på natta for å sosialisere den mer så den ikke skulle bli altfor avhengig av Dr Per. Dessuten kunne han få en god natts søvn. |
Rett før vi skulle legge oss sa Dr Per at om vi måtte på do på natten og møtte på en leopard, så måtte vi ikke bli redde,
de var kun ute etter apekattene. Betryggende! Vi kan si det sånn, at vi var meget sikre på at vi ikke måtte på do igjen i
løpet av natten!
Vel inne i hytta satte jeg babyen på senga, og la meg. Han stusset nok litt over hvor Per var, men det gikk ikke lenge før han hoppet opp på brystet mitt og la seg der. Vi sov en stund sånn, og så våknet jeg av en sagende, raspende lyd utenfor hytta.
Flere ganger gikk leoparden rundt hytta. Babyen ble ikke redd og da ble jeg litt bekymret. Siden han hadde mistet moren sin
så tidlig, tror jeg han ikke hadde lært enda at dette var farlig. Men jeg var redd nok for oss begge to. Jeg var utrolig glad for at
det var ståldører installert i hyttene, og ikke bare ett tøystykke som det hadde vært før. Noen timer senere hørte jeg samme sagende lyd igjen, og da ble patasbabyen redd. Han klamret seg til meg oppå brystet og jeg holdt godt rundt ham, så han ikke skulle være redd. Det var tydelig leoparden var klar over at det var ett mulig måltid der inne, for den sirklet flere ganger rundt.
Resten av natten gikk helt fint, og vi sov godt begge to. Om morgenen så vi masse leopardspor utenfor hytten vår, og på dørstokken!
Det var veldig hardt å måtte ta farvel. Jeg forelsket meg helt i disse apekattene. Og spesielt i denne lille.
Hilsen Marianne Follesøy Kaldhol