Mefou Nasjonalpark - på besøk hos mine primatvenner
På besøk hos mine primatvenner
Jeg savner den tiden da jeg regelmessig ble tilkalt for å løse problemer med gorillaer, sjimpanser og andre primater i Mefou Nasjonalpark. Flere år i utlandet har avskåret meg fra denne jevnlige kontakten. Denne gangen hadde jeg akkumulert en del forsinkelser i programmet helt fra havnebyen Douala. I hovedstaden Yaounde hadde jeg et stramt program på universitet og i flere ministerier. Som alltid på disse kanter måtte jeg være disiplinert å frigjøre noe tid, men jeg bare må besøke mine gamle primatvenner og tidligere pasienter i Mefou. «Jeg ser du har funnet tilbake til gjengen din», kommenterte en sønn et bilde jeg hadde sendt. Det føles nesten slik, og det er en personlig og emosjonelt viktig sak for meg.
|
Les mer om Dr Pers samarbeid med Mefou:
https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.wildinitiative.com%2Fom-mefou-sanctuary |
Ved inngangen av parken var det anlagt en ny minnehage og satt opp en statue av grunnleggeren, den israelske obersten Abraham Avi Sivan, som døde i en tragisk helikopterulykke for noen år siden. Han forflyttet seg gjerne i militært helikopter på inspeksjonsrunder rundt omkring i landet. Når han var på mine kanter landet han ofte uannonsert hos meg i Elefantcampen for en prat og et måltid, eller for å kikke på elefanter. Ved siden av å ha bygget opp statsoverhodets sikkerhet, hadde han også grunnlagt og ledet landets elitesoldater BIR (Brigade d’Intervention Rapid). Bare det å komme på besøk til ham var en hel, nesten uvirkelig prosedyre. Jeg husker så godt første gang jeg traff ham.
|
Det begynte med at jeg møtte enn kjekk, ung sivil israeler på byen. Han kommuniserte over radio på hebraisk. Han førte meg til en dobbel port, sivil og anonym på utsiden, militær på innsiden. Der ble jeg sikkerhetskontrollert og overlevert til en offiser i uniform. Han ledet meg inn til en gjengrodd villa, omgitt av en generøs veranda på alle kanter. Verandaen var omgitt av en vegg av tropiske planter, full av masker og skulpturer. Du kunne se ut, men ikke inn. Du var som henført til et mystisk sted midt i jungelen. I en svart skinnsofa satt obersten i uniform, barbeint. Han var skallet og minnet mest om Marlon Brando på sin trone i Francis Coppolas skremmende film «Apocalypse Now». Han reiste seg, hilste velkommen med grov stentorrøst og et kraftig håndtrykk. Vel installert i sofaen og over en kopp kaffe fortalte han at han måtte ut et ærend, men at han snart kom tilbake. Han var en tøff offiser, men hans myke side var et hjerte som banket for naturvern av ville dyr, og da spesielt de store apene. En ung soldat kom med sokker og støvler, og så satt jeg der plutselig alene. Det ble begynnelsen på et langt vennskap og mange spennende jobber, for det meste med traumatiserte gorillaer. Når Avi Sivan ble ivrig glemte han seg bort og snakket til meg eller tekstet meg på hebraisk. Vi hadde umiddelbart en god kjemi.
Det var mange tanker som svevde rundt i hodet mens jeg satt der og ventet. Etter hvert tittet en liten apekatt fram. Det var en Hvitnesenikker (Cercopithecus nictitans.) Han kom tillitsfullt bort til meg og hilste. Han hadde bleier og var tydelig ikke ved sine fulle fem. Bakenfor tittet en ung sjimpanse fram, han hadde også bleier og en stor klumpete gips på høyre lår. Huff a meg, tenkte jeg, slik behandler man ikke lårbeinsbrudd. Hvem kunne ha gjort det? Etter en stund kom kona til Avi Sivan, Talia, for å holde meg med selskap. Hun var et sart og stillferdig vesen. Bak i kulissene var en sjenert tilbaketrukken jente - Rachel Hogan - som da var praktikant, men som nå er direktør i Mefou. Hun ble for ikke lenge siden dekorert av Kong Charles for sitt arbeid i Mefou. Dessverre traff jeg henne ikke denne gangen, men det kommer flere anledninger snart, håper jeg.
|
,En del prinsipielt viktige endringer slo meg på min tur rundt i parken. Det var disiplin og orden og de hadde begynt med guidede turer. Det var nå skapt en større avstand til dyrene. Man kunne ikke lenger gå helt inntil strømgjerdene. Man gikk en omvei langs stier i skogen til avskjermede observasjonsposter, hvorfra man kunne observere dyrene uten å sjenere dem. Selvfølgelig er det ikke lov å mate dyrene, og nytt var det også at man ikke kunne interagere eller kommunisere med dem. Dette førte til en helt annen ro og harmoni enn før. Dyrene oppførte seg naturlig og kunne komme og gå som de ville og følte seg ikke på utstilling.
Jeg var veldig glad for å se hvor fint dette virket, for jeg vet jo at det alltid er kryssende interesser mellom publikums ønsker om tilgjengelighet og dyrenes behov for fred og integritet. Det var en lettelse å se hvor godt det virket og hvor lite som skulle til. Men observasjonsbuene kunne vært bedre laget, og nye observasjonsposter bør lages for å kunne se dyrene uten gjennom elektriske gjerder. Det skal jeg snakke med Rachel om.
Jeg var veldig glad for å se hvor fint dette virket, for jeg vet jo at det alltid er kryssende interesser mellom publikums ønsker om tilgjengelighet og dyrenes behov for fred og integritet. Det var en lettelse å se hvor godt det virket og hvor lite som skulle til. Men observasjonsbuene kunne vært bedre laget, og nye observasjonsposter bør lages for å kunne se dyrene uten gjennom elektriske gjerder. Det skal jeg snakke med Rachel om.
Vi mennesker må stoppe opp og tenke oss om. Vi har bare en klode og den deler vi med mange skapninger som har samme rett til livet og gode levevilkår som oss. Vi er faktisk helt avhengige av hverandre, men vi mennesker lever som om vi var de eneste med livsberettigelse, og oppfører oss som om naturressursene var uuttømmelige. Faktum er at vi nå ødelegger jorda fortere enn den greier å reparere og fornye selv. Vi kan alle bidra til å stoppe og snu dette. Covid bremset denne utviklingen.
|
Det er så mange gode minner som kunne vært trukket fram, men ikke i denne lille epistelen. Jeg ser at det enda er mange ting som må gjøres. Dyrene trenger kjølelager og «kjøkken». Jeg har kikket på mange gode løsninger rundt omkring med dette for øyet, men ikke kommet lenger med saken. Dessuten var det alvorlige økologiske ting å gripe fatt i. Farlige invaderende planter griper om seg over alt der menneskene gir dem anledning til det. Det haster med å forholde seg til disse to problemene. En tredje ting er et godt mottakssenter for besøkende. Dette tar jeg opp med Rachel neste gang vi møtes. Kanskje kan det gi meg anledning til flere og mer regelmessige besøk igjen.
Hilsen Dr. Per
Hilsen Dr. Per