Vi mennesker trenger villmark og dyr for vår sjel 

Per og Nkan tar igjen tapt tid i Mefou Nasjonalpark. Foto Geir Haavemen

Vi mennesker trenger natur og dyr for å leve - både fysisk, psykisk og emosjonelt.
Jeg har et spesielt forhold til min venn Nkan som går helt tilbake til da han var baby og satt på hofta mi. Han er minst dobbelt så stor som meg nå og enormt sterk, rolig og trygg. Ingen kan tro at han en gang var et uregjerlig nervevrak på grunn av sine traumatiske opplevelser, drevet av angst, mistenksomhet, mareritt og søvnmangel.
Når vi treffes nå har vi det hyggelig sammen, deler Fishermans Friend og hemmeligheter fra gamle dager. Det er meget vanskelig for oss å følge spillereglene om ”social distancing” - og her snakker vi ikke om korona! Han skal være en vill gorilla og være skeptisk og forsiktig med mennesker. Det blir livsfarlig for ham om han tror at alle mennesker er som Rachel og meg. Det er sårt for oss. Det vi begge trengte og aller helst ville, var å holde rundt hverandre, men slik er ikke verden!

​Gorillaer er noen fantastiske skapninger. Du blir slått av deres sosiale
​og milde vesen, og av deres enorme styrke. Jeg ble personlig kjent med og involvert i gorillaer først på slutten av nittitallet. Det gikk via sjimpanser.
​Jeg dro til Oberst Avi Sivan i hovedstaten Yaounde for å få militær hjelp i kampen mot krypskyting av elefanter og flodhester. Han hadde et stort hjerte for de store apene og hadde laget et fristed for dem. Nå er det blitt nasjonalpark. Hun som er direktør der nå, Rachel Hogan, var praktikant da.
​Jeg løste mange problemer med sjimpanser, både medisinske og sosiale. Det var gøy, men ”sjimper” er ikke helt min greie - gorillaer er det!

​I Virunga trøster gorillaene nå også sine voktere. Foto med tillatelse fra Simeón Mwenda, Virunga Nasjonalpark.

​Jeg ble kjent i parken og kom i kontrakt med gorillaene. De fleste dyrene som kom dit hadde en traumatisk historie. Til å begynne med dreide det seg om ernæring og emosjonell tilhørighet, og mye komplisert medisin. Mye kunne jeg fra mitt arbeid med patasapekattene. Vi kunne gjøre alt mulig, men hvis vi ikke greide å etablere en emosjonell kontakt og en sosial tilhørighet, så kunne de simpelthen nekte å spise, drikke og dø, selv om alt var lagt til rette. Takket være min erfaring med patasene visste jeg hvordan man løste dette, og det var ganske greit å få orden på. (Se filmen vår om patas apekattene Sumo TV2 - Doktor Per.)

Her ser vi hvor stor Nkan har blitt, på dette bildet er han 8-9 år gammel. Foto Susan Wigner

Etter hvert så jeg en kalkulert og dårlig oppførsel hos enkelte av gorillaene, motivert av sekundærgevinst. De utnyttet sin stakkarslige historie for å oppnå goder og begynte å oppføre seg dårlig for å oppnå det de ville. Det var sosialt uakseptabelt. Det gikk ganske greit når jeg fant ut hvordan jeg skulle gjøre det. Takket være flinke voktere og gode forhold bygget jeg opp den sosiale strukturen de trengte for å korrigere adferden. Vanskeligheten var at vi ikke hadde riktig alders- og kjønnssammensetning i gruppene, og altså ingen gode ”gorillaforesatte”, så jeg måtte putte voktere inn i de rollene. Det funket.

​Oftest var det parken som kontaktet meg for hjelp. Jeg gjenkjente klassiske symptomer på PTSD, med mareritt, angst, sosial tilbaketrekning og umotivert vold. Det finnes ingen bøker om gorillapsykiatri. Men jeg har screenet tusenvis av soldater og flykninger for all verdens plager, og spesielt PTSD. Jeg har også gjennomført mange hundre komplette kliniske intervjuer for folk med symptomer. PTSD kan jeg, og jeg er heller ikke ukjent med det personlig. I behandlingen av gorillaene begynte jeg å praktisere det samme som jeg gjør med mennesker, og fant ut at de var lettere å behandle enn mennesker. De er ærlige og direkte i sin kommunikasjon. De sier ting slik det er, manipulerer ikke, underdriver ikke - overdriver ikke. Da forstår man fort og kan hjelpe, og resultatene er gode. Min stjernepasient Nkan, er et godt eksempel. Hans mor var drept av krypskyttere. Han ble funnet uttørket og utsultet på sin døde mor, full av fluelarver. Parkens nåværende direktør, Rachel Hogan, pleiet ham tilbake til livet. 

Lille Nkan. Foto Per Aarhaug

​Nå er Nkan en sosialt veltilpasset og psykisk harmonisk gorilla, sjef i en flokk på 11. Han er simpelthen praktfull. Ingen far har lov til å ha ett favorittbarn og ingen lege har lov til å ha en favorittpasient, men om jeg skal bryte de to reglene, så må jeg innrømme at gorillaene står meget høy på de listene! Blant de store menneskeapene er det sjimpanser og gorillaer jeg har arbeidet mest med, og av dem er det helt klart at gorillaene er mine favoritter. Det er de jeg føler mest tilknytning til. Sjimpansene er mer utspekulerte og kalkulerende - som oss. Gorillaene er ”rene av hjertet”, de er ærlige og direkte i sin kommunikasjon. Jeg har mange gorillavenner jeg kan stole på, men ingen sjimpansevenner som jeg har grunnleggende tillit til. Det er også mulig selvfølgelig, men etter hvert har jeg hatt mest å gjøre med gorillaer.

King Kong, foto hentet fra Wikipedia

​Mange er seg ikke bevisste hvor viktige dyr og villmark er for oss.
Gorillaene og deres skjebne som art er et godt eksempel. Vi mennesker har demonisert dem og desimert dem til utryddelsens rand.
Sannheten og virkeligheten om deres vesen og karakter kunne ikke være fjernere fra forestillingene om «King Kong».
​De er milde og fredsæle kjemper med stor kapasitet for sosialt samkvem, refleksjon, forståelse, empati og kommunikasjon. 

Vi er helt avhengige av naturen og dyrene for mye mer enn vår
​fysiske eksistens. Vi trenger dem simpelthen for vår sjel.
​I dag vet vi mye om gorillaer og deres betydning.

​Det å ta vare på jorda er ikke veldedighet og idealisme. Vi må gjøre det fordi det er en nødvendighet. Det er ikke lenger en jobb for spesielt engasjerte ildsjeler. Vern om miljøet og naturen må være en del av alle våre beslutninger. Vi er helt avhengige av naturen for å overleve. Vi er avhengige av naturen for mat, luft og vann, men se hvordan vi forvalter!  
Se hvordan vi steller med naturen og se på konsekvensene! Virunga-parken i Kongo, og den eldste nasjonalparken i Afrika og som vi trodde var uangripelig, blør nå i hjel.
​Trærne hugges ned og dyrene drepes.

Dette er familiegruppen til gorillaen Rugendo. De ble alle drept av krypskyttere inne i Virunga Nasjonalpark. Foto med tillatelse av Simeón Mwendo, Virunga Nasjonalpark

Gorillaen Rugendo ble drept av krypskyttere. Foto med tillatelse av Simeón Mwendo, Virunga Nasjonalpark

​Naturen er sårbar, og ressursene er begrensede. Vi må derfor stoppe sløseriet på alle plan. Til syvende og sist dreier det seg om å berge oss selv som art. Det vi gjør er hodeløst, som å sage av den grønne greina vi sitter på. Vi kveler vår lille blå planet fortere og fortere, og i mens blir arter borte for alltid - mange uten at vi lærte dem å kjenne og uten å vite deres rolle og verdi. Jeg vet hva gorillaer betyr for meg. Jeg er en nesegrus beundrer av dem. Tenk på dette: de har nesten det samme genmaterialet som oss. Hvorfor gjør vi dette mot dem når alt de vil er fred og fordragelighet!? 

​Ingen trodde at Ituriskogen og Virunga Nasjonalpark noen gang skulle bli truet.
Nå hogger kineserne og andre den ned, og lavlandsgorillaenes siste tilholdssted i DRC blir ødelagt for alltid.
​Det er på tide å si stopp, men også Norge holder kjeft i etiske spørsmål ovenfor Kina og andre - for å selge laks!

Hjem