Slavehandel
Søster Sissel og meg ved inngangen til slavehavna i Bimbia, en av flere slavehavner langs Kameruns Atlanterhavskyst. Her kaller man en spade for en spade, rett ut og brutalt. Ellers er det vanlig å snakke om slaveriet i mindre belastede termer som ”servitude humaine!” Foto Geir Haavemoen
|
Jeg skrev for en tid siden et reisebrev om slavehandel fra Kamerun. Det er aktualisert med den serien som for tiden går på NRK, med skuespiller Samuel L Jackson som programleder. I første episode ser vi blant annet hans møte med sin stamme i Gabon. Serien kan anbefales!
Jeg bruker mye tid på å sette meg inn i og forstå Kameruns historie og utvikling. Sammen med en barndomskamerat har jeg arbeidet flere år med diverse verneplaner for Atlanterhavskysten i Kamerun, og da kan man ikke unngå å komme i kontakt med slavehandelen og dens historie. |
Vår historie
|
I Nord-Kamerun, hvor jeg vokste opp og nå arbeider, var vi vel kjent med slaveri. Da norsk misjon begynte der i 1924, regnet man med at mellom 30-40% av lokalbefolkningen var slaver bare i vår provins, Adamawaprovinsen. Dette var regional svart-svart slaveri som følge av den store fulanerjihadismen og ekspansjonen av Sokotoriket, med en enorm utbredelse i mesteparten av det sentrale Sahel. Dette «satte seg fast» administrativt fordi de tyske og seinere franske og engelske kolonimaktene anerkjente dette styresettet og gav dem vide fullmakter administrativt, juridisk og religiøst. Okkupasjonsmakten hadde ikke kapasitet og folk til å administrere disse enorme områdene. Fulanisystemet lever videre i beste velgående til denne dag og er formalisert og ratifisert av moderne, nasjonale myndigheter.
|
Ved siden av Millenniumskirka i Ngaoundere er det en minnelund, Frihetens Plass. Der står dette minnesmerket som markerer avskaffelsen av slaveriet i Kamerun. Foto Per Aarhaug
Her får misjonær H Endresen landets høyeste æresbevisning av presidenten og landsfaderen, Ahmadou Ahidjo personlig. Det skjedde på festplassen i Ngaoundere og jeg var til stede. Foto Aksel Aarhaug
|
Familiebilde. Fra høyre bror Adamou, hans kone, Geir, Sissel og Per. Det er et helt liv levet sammen. Foto Susan Weinger
|
Vår barnepike Mor Patouma var hos oss gjennom 12 år.
Hun var frikjøpt slave fra sultanen (lamidoen) i Ngaoundere, bestefaren til dagens regent. Patouma måtte forlate sin sønn Adamou fordi han var sultanens eiendom, mens hun selv ble sendt til oss for sin sikkerhet, og det var slik vi fikk vår barnepike. Man må klype seg i armen for å tro at alt dette er sant. Hennes sønn Adamou er nå adelig ved hoffet. Bare folk av ”vår stamme” kunne få slike titler (Sarki Kasalla), selv om de var født som slaver. Slik vokste vi opp. Vi har kjent det på kroppen og i sjela og har levd med det og holdt sammen hele livet. Det siste Patouma sa til oss alle tre var ”ta vare på hverandre”. Da snakket hun til Sissel, meg og Adamou. Hun var nøye med hva hun kalte oss. Jeg var nok hennes øyensten ”Baba”-far/storebror. Han var ”baka” - eldste bror! Dermed var vi på samme nivå. Vi har aldri kranglet eller konkurrert om henne! |
Slavehandel i dag
Slavehandel har foregått til alle tider og fortsetter den dag i dag, om enn i nye former. Vi kjenner best til den slavehandelen som har foregått til Amerika. Men den eksporten som gikk til Sør-Amerika og de arabiske landene i Midtøsten har fått lite oppmerksomhet. Den siste pågår enda. Denne formen for slavehandel har vært ganske diskre, men i dag ser vi at i skyggen av konflikten i Libya har denne handelen blomstret opp igjen uten at verdenssamfunnet vet mye om det eller griper inn. Hvem som er oppkjøperne er ikke klart, men de mangler angivelig ikke kunder!
I Sahara i dag blir transportene av flykninger praiet av libyske militsgrupper og andre som tar dem til fange og selger dem videre som slaver. Nylig ble 10 000 kamerunesere repatriert fra Libya. Hjemreisen ble betalt av Eto Fils, som gjennom flere år har vært Kamerun og Afrikas beste fotballspiller. Hvilken skjebne de hadde hatt i vente, vites ikke.
Dette pågår i full åpenhet og uten at verdenssamfunnet griper inn. Der vi nå arbeider i Nord-Kamerun står Boko Haram og ISIS for mesteparten av denne handelen. Det er en innfløkt virkelighet der ikke bare krig, men også fattigdom, mangel på arbeid, tørke og tilhørende klimaproblemer, er drivkreftene bak flommen av flyktninger. Det er bare begynnelsen vi ser nå. Slavehandel er en sidegren av dette fenomenet som ser ut til å drukne i det store bildet. Men hva har dette med oss å gjøre? I Sør-Kamerun er dette historie. Hos oss i nord er det en subtil, men daglig realitet som vi lever med, hvor mye enn vi hater det!
Slavehandelen i Kamerun
Prinsen av Dikolo viste oss rundt personlig. Her ved stedet hvor slavene ble brennemerket. Foto Per Aarhaug
Geir ved mattrauet, slavene måtte spise som best de kunne, lenket som de var, både på hender og føtter. Foto Per Aarhaug
|
Det fantes også andre metoder for å få tak i slaver, men den er mindre kjent. Langs kysten av Kamerun er det den dag i dag rester etter flere utskipningshavner for slaver. En av disse er Bimbia, en liten fiskerlandsby ved foten av Kamerunfjellet, som jeg besøkte sammen med søster, svoger, sønn og en venninne fra Canada. Hit kom portugisiske sjøfolk fra midten av 1600- tallet og utover. De gjorde seg til venns med de lokale høvdingene og fristet dem med sjenerøse men verdiløse gaver, og lovet inntektsbringende arbeid i Amerika - det lovede landet over havet. Lite visste de og familiene deres om hva som ventet dem der.
Slavehandelen var en meget innbringende aktivitet. Mange sjøfartsnasjoner var involvert: portugisere, spanjoler, men også Danmark og Norge deltok i denne virksomheten. Man regner med at ca 2 millioner mennesker døde på overfarten.
|
I huset til venstre ble slavene tatt imot, registrert og ilagt fot og håndlenker. Deretter bar det ned til havna, hvor de ble oppbevart og brennemerket, til skipene kom og hentet dem. På bildet søster Sissel, prinsen av Dikolo, svoger Geir og sønn Peter. Foto Per Aarhaug
|
Utskipningshavna i Bimbia var strengt bevoktet av gode grunner. Når slavene kom til mottakshuset, som lå 500 meter fra de øvrige utskipningsfasilitetene, ble dørene låst og de håpefulle registrert, lagt i fot-, hånd- og halslenker festet til hverandre, og omkring sterke steinsøyler. Derfra ble de i nattens mulm og mørke ført til havna og oppbevart der til det kom et skip og hentet dem. Mange var forhåndsbestilt. De ble brennemerket som kveg og rodd ut til de ventende skipene.
|
”The gate of no return” som nå er i ferd med å slukes opp av jungelen.Foto Per Aarhaug
|
Amerika - det forjettede land. Det ser kanskje idyllisk og eksotisk ut i dag, men der ute lå de portugisiske slaveskipene, og dette var det siste slavene så før de ble rodd ut til skipene som førte dem over Atlanteren og til slaveriet i USA. Men på dette stedet er det bare å kikke seg litt rundt for så å grøsse når man innser hva mennesker kan gjøre med hverandre! Jeg blir aldri ferdig med denne siden av Kameruns historie... og vi lever det den i dag. Foto Per Aarhaug
Kamerunhilsen
fra Dr. Per
fra Dr. Per
