Slavehandel
I Nord-Kamerun hvor vi vokste opp, og nå arbeider, var vi godt kjent med slaveri. Da norsk misjon begynte der i 1924 regnet man med at mellom 30-40% av lokal befolkningen var slaver i Adamawa provinsen. Dette var regionalt «svart-svart» slaveri som følge av den store fulanerjihadismen og ekspensjonen av Sokotoriket, med en enorm utbredelse i mesteparten av det sentrale Sahel. Dette «satte seg fast» som politisk system fordi de tyske og senere franske og engelske kolonimaktene anerkjente dette styresettet og gav dem vide fullmakter både administrativt, juridisk og religiøst, et system som består enda. Norsk misjon bidro i stor grad til å avskaffe slaveriet i Kamerun i 1968. Slavehandel har foregått til alle tider og fortsetter den dag i dag, om enn i nye former. Vi kjenner best til den slavehandelen som har foregått til Amerika. Men den som har gått til Sør-Amerika og de arabiske landene i Midtøsten har fått lite oppmerksomhet. Denne formen for slavehandel har vært ganske diskre, men i dag ser vi at dette i skyggen av konflikten i Libya har blomstret opp igjen uten at verdenssamfunnet tilsynelatende griper inn. Hvem som er oppkjøperne er ikke klart, men de mangler angivelig ikke kunder!
|
|
Den klassiske historien om slavehandel mellom Afrika og Amerika fulgte et kjent mønster. Slavehandlere, oftest arabere - men også andre, raidet landsbyer, tok folk til fange, førte dem til kysten og solgte dem til oppkjøpere, som så fraktet dem over Atlanterhavet til Amerika for å selge dem videre til plantasjeeiere der som arbeidskraft i bomullsproduksjonen. Mindre kjent er at det også fantes andre metoder. Langs kysten av Kamerun er det den dag i dag rester etter flere utskipningshavner for slaver. En av disse er Bimbia, en liten fiskerlandsby ved foten av Kamerunfjellet. Hit kom portugisiske sjøfolk på midten av 1600 tallet. De gjorde seg til venns med de lokale høvdingene og fristet dem med generøse men verdiløse gaver, og lovet inntektsbringende arbeid i Amerika – det lovede landet over havet. Lite visste de og familiene deres om hva som ventet dem der.
Slavehandelen var en meget innbringende aktivitet. Mange sjøfartsnasjoner var involvert også Danmark og Norge.
Offisielt brakte de varer fra Mellom-Amerika til Europa, men de reiste ikke tomme den andre veien! Utskipningshavna i Bimbia var strengt bevoktet, og av gode grunner.
Når slavene kom til mottakshuset, som lå 500 meter fra de øvrige utskipningsfasilitetene, ble dørene låst og de håpefulle lagt i fot-, hånd og halslenker festet til hverandre omkring sterke søyler. Derfra ble de i nattens mulm og mørke ført til havna og oppbevart der til det kom et skip og hentet dem. Mange var forhåndsbestilt. De ble brennemerket som kveg. De øvrige detaljene tør være kjent for de fleste. |
Den gylne tiden for slavehandelen var mellom slutten 1500-tallet og til
slutten av 1800-tallet. Mindre kjent er at Nordstatene i USA samarbeidet med britene om å bekjempe slavehandelen i Afrika aktivt. De sendte sågar krigsskip med kanoner som beskjøt slaveskipene. Slaveskip ble også senket og utskipningshavner blokkert. Dette skjedde også i Kamerun. I denne delen av Kamerun ser man derfor positivt på briter og amerikanere, men ikke på portugisere. Lite vet de om bakgrunnen for den amerikanske borgerkrigen. |
Misjonærer kom til kysten av Kamerun midt på 1800 tallet og tok opp kampen mot slaveriet umiddelbart. Mest kjent av disse var Alfred Saker, også kalt bantufolkets apostel. Han grunnla byen Limbe (Victoria), oversatte Bibelen til Doualaspråket, bygde skoler, sykehus og startet palmeoljeindustri og mye mer. |
Med dagens DNA teknologi har afro-amerikanere nå kunnet spore tilbake sin opprinnelse. Flere prominente skuespillere som Eddie Murphy og Woody Goldberg har kunnet spore sin opprinnelse til Kamerun. «Etnoturisme» av folk som søker tilbake til sine røtter i Afrika, har tatt helt av. Den nåværende høvdingen i Bimbia «Cheef Dikolo», har satt av et stort stykke land til de som ønsker å vende til bake, enten permanent eller i sin fritid. Det var Dikolo-høvdingens sønn personlig som viste oss omkring på slaveutskipningsstedet.
I Sahara i dag blir transportene av flykninger praiet av libyske militsgrupper som tar dem til fange og selger dem som slaver. Nå nylig ble 10.000 kamerunesere repatriert fra Libya. Hjemreisen ble betalt av Eto Fils som er Kameruns og Afrikas beste fotballspiller for tiden. Hvilken skjebne de hadde hatt i vente, vites ikke.
Dette pågår i full åpenhet og uten at verdenssamfunnet ser ut til å reagere. Der vi nå er i Nord-Kamerun, står Boko Haram og ISIS for mesteparten av denne handelen. Det er en innfløkt virkelighet der ikke bare krig, men også fattigdom, mangel på arbeid, tørke og tilhørende klimaproblemer, er drivkreftene bak flommen av flyktninger. Det er bare begynnelsen vi ser nå. Slavehandel er en sidegren av flyktningebølgen som ser ut til å drukne i det store bildet. |