Spøkelsesreken som fikk et helt land oppkalt etter seg
Her i dette stykket tar jeg dere med nesten helt til «grunnteksten» om Kameruns nasjonalreke. Hvis du leser det vil du vite litt mer om hvordan denne reken ble nasjonalreke, hvordan den fikk navnet sitt, og litt om hvor og hvordan den lever. Det er nemlig ikke en hvilken som helst reke det dreier seg om. Det er slett ikke krabbe som noen forfattere skriver, og heller ikke en vanlig reke, men akkurat de komparative anatomiske forholdene lar jeg ligge. Det vil føre for langt og har kanskje ikke allmenn interesse?
Hva heter så denne reken?
Det fins mange arter reker i mangrovene i deltaet ved Wouri. Wouri er elva som renner ut ved havnebyen Douala i Kamerun. De fleste vet nå at navnet Kamerun stammer fra ordet reke på portugisisk. Men de færreste vet hvilken reke det var som ga opphavet til navnet Kamerun. Det er en interessant og litt uvanlig art med mange navn. På engelsk omtales de fritt oversatt ofte som spøkelsesreke, glassreke, gjørmereke, gravereke eller mudderhummer.
|
Det er en hel del forvirring med de populære navnene som går litt på kryss og tvers av den systematiske taxonomien og utbredelsesgeografien. Ingen smålige hensyn til nøyaktighet eller presisjon. Kommer du over navnet «Cameroon Ghost Shrimp» eller «Mud-lobster» eller «burrowing shrimp», så er du på rett spor, - men husk det er flere arter av dem og mange steder. Lett skal det ikke være. Derfor kan du finne mange navn på denne reken som er feil, men på latin heter den altså nå Lephidoptalmus turneranus - punktum, og det mest brukte populære navnet er spøkelsesreke. Dessuten er det kanskje den eneste reken i verden som har fått et helt land oppkalt etter seg.
Taksonomisk bakgrunnshistorie - hvordan den fikk navnet
Denne lille anekdoten er betegnende for samtiden. Det hersket en vill sosial konkurranse i den britiske overklassen, der det ga stor prestisje å «oppdage» nye eksotiske arter, fremmede folkeslag, og å legge mer land under den britiske tronen. Bankfamilien Rotschild var viden kjent i så måte. Det ble organisert kostbare og dristige ekspedisjoner til fjerne himmelstrøk som endte med foredrag i London Geographical Society og påfølgende førstesideomtale i The Times. Det var tidens sosietetsmote par exellance.
I denne eksklusive klubben i London, med eksotisk dekor fra fjerne himmelstrøk, satt imperiets elite i mørke røykfylte rom, dypt nedsunket i manchesterstolene, med sigarer og whiskyglass mens det knitret i peisen og spennende eventyr i luften. Der ble ekspedisjonene avmeldt, og der ble nye ekspedisjoner unnfanget og finansiert. Målet for alle var et navn som kunne lyse litt på vitenskapens himmel, vekke beundring, misunnelse og kanskje en gunst fra den britiske tronen - selveste Dronning Victoria. I tur og orden stilte Livingston, Stanley, Scott, Shackleton, Hunt, Hillary og mange andre opp og avla sine rapporter. Tilsvarende klubber fantes i New York, Paris, Berlin og mange andre steder. Jeg vet ikke om den kamerunesiske spøkelsesreken noen gang var tema i London Geographical Society. Det har jeg ikke sjekket, men det var slike historier det dreide seg om, om enn kanskje i litt større og mer spektakulær skala enn historien om en enkelt rekeart fra Kamerun.
Spøkelsesrekenes hjemmemiljø
Wouri er Kameruns mest vannrike elv, men Sanaga er den lengste. Mange tror at Sanaga renner ut i Wouri, men det er ikke tilfelle. Wourideltaet mottar vann fra mange elver som Wouri, Mungu, Dibamba og mange flere. Mange av disse elvene kan navigeres 40-45 kilometer oppstrøms. Tidevannet når nesten like langt og er 2,8 meter ved havna i Douala. Vannet i Wourideltaet er lite saltholdig, cirka 0,4 % ved overflaten. Været her er miserabelt. Det regner 5000 mm i året. Det er fuktig og varmt og tjukt av malariamygg. Mine favorittelver i Kamerun er Sanaga (med bielvene Maor, Meng og Djerem), Benue (med bielvene Faro, Rey, og Mbai) og Wouri med sine bielver. Wouri er den av disse tre elvene jeg kjenner minst. Tenk om jeg hadde hatt et liv til bare for å utforske dem?
Wourideltaet er et «Verdensarv-verneområde» i henhold til Ramsarkonvensjonen om våtmarksområder, og er Afrikas nest største mangroveskog. Det utgjør 188 000 hektar. Det fins fem arter mangrovetrær i Wouri, men det vanligste er Rhrizophora rasemose, som kan bli 40 meter høye. |
Dessverre er rikets tilstand ikke hva det burde være med hensyn til naturvern av mangrovene. Forurensingen er katastrofal. Mangrovene blir hogd ut og drenert for planting av bananer, kakao og palmeolje på industrielt nivå. 95% av industrien i Kamerun ligger i Douala. Kloakksystemet i Douala er en katastrofe. Nitrater, insekticider og tungmetaller hoper seg opp i leiresedimentene. Bare 65 000 innbyggere har innlagt vann og kloakk - av 5,7 millioner! Det fins 70 000 brønner i byen og mye slum med elendige sanitærforhold. Mye forurensing går rett i Wouri eller i sjøen. Her hadde det vært en jobb for nederlendere og dansker som kan slikt. Jeg har ikke oversikt over vernestatus per i dag, men det jeg ser fra lufta er foruroligende.
Wouri har et meget rikt artsmangfold. Det er hjemmeområde for mange fugler, dyr og insekter. Vernet av de marine endemiske ville dyrene for dette området er i beste fall lemfeldige. Her lever sjeldne arter som den lokale sjøkua eller manetee’en (Trichechus senegalensis) og Kamerundelfinen (Sousa teuszii). Begge artene er kritisk utrydningstruende og nyter lite politisk vern og fysisk beskyttelse.
Jeg vet alt for mye om dette til å sove godt om natta dersom jeg tenker på det. En gang var jeg medforfatter på en verneplan for Atlanterhavkysten her i Kamerun, så jeg kan en hel del om området. Dessverre er jeg er ikke ajour for Wourideltaet akkurat nå, men dette er altså den økologiske rammen og hjemmemiljøet til de kamerunesiske spøkelsesrekene. Hva framtiden er for Kameruns nasjonalreke vet jeg ikke, men hele deltaet står i fare om ikke omfattende tiltak iverksettes snart. Denne reken er en økologisk nøkkelart for hele området. Vi trenger en «Redd Wouri-aksjon» her, a la Gro Harlem Bruntlands «Mjøsaksjon» i sin tid. Dessverre har jeg ikke lenger posisjon og innflytelse i toppolitikken her på dette feltet.
Spøkelsesrekenes biologi
Spøkelsesrekene ser slett ikke ut som vanlige reker, men mer som underutviklede små hummer. Kroppen er uvanlig lang og rett. Spesielt hannene har en lang klo til forsvar og 3-5 korte armer med klør som de bruker til å spise med. De er som regel mellom 7-15 centimeter lange og de er nærmest gjennomsiktige, så du kan se de indre organene gjennom skallet. De er seksuelt bimorfe. Det vil si at hannene og hunnene ser forskjellige ut.
|
Disse spøkelses-graverekene har en meget viktig rolle i hele økosystemet i mangrovene. Vannet der kan bli ganske surt. Alle gangene som disse spøkelsesrekene graver, bidrar til å skaffe oksygen i dypere lang av leirebunnen og skaper dermed livsbetingelser for mange arter, i tillegg til at gangene i seg selv også huser mange skapninger. Det bidrar til å øke artsmangfoldet. Rekene har en spesiell bevegelse med halen som får oksygenrikt vann til å sirkulere i hulene og gangene. Det er også der rekene bor og der de ligger i bakhold og fanger det de spiser som seiler forbi inngangen.
En gang mellom hvert 3 og 5 år kommer spøkelsesrekene ut i store mengder for å formere seg. Da «koker det» i mangrovene, og folk slipper det de har i hendene og går mann av huse for å fange spøkelsesrekene. Det hele varer bare mellom 10-14 dager. Det er som når makrellen eller silda kommer på våre kanter. Jeg vet ikke om man kan si at reker svermer, men det er et begrep som blir brukt. Det var dette synet som imponerte portugiserne så mye at de kalte Wouri for rekeelva «Rio dos Camaraoes». Det var altså en tilfeldighet og en kort og sjelden begivenhet de ble vitne til da de kom midt i regntiden.
|
Hunnrekene er meget velsmakende og ettertraktede, hannrekene har en litt bitter ettersmak. Hele produksjonen konsumeres lokalt. Når man har vært ute og fanget dem er tradisjonen i gamle Douala at hele fangsten blir lagt ut, og at alle byens borgere kan komme og forsyne seg gratis. Tradisjonelt ble hele fangsten spist fersk. Nå blir hannrekene ofte tørket og kan selges slik. De blir knust i en morter før bruk som smakstilsetning i sauser for fiskeretter. Man lager også en slags olje av hannrekene, selv om dette har liten kommersiell betydning. Det er meget sjelden man ser disse rekene på markedet. Første gang jeg så dem trodde jeg det var en slags brakkvannskreps. Jeg har ikke opplevd rekesvermen i Wouri enda og det er ikke sesong nå. Kanskje en dag? Jeg undersøker og planlegger. Det er halve moroa.
Sawa’ene er stolte folk med en rik kultur omkring spøkelsesreken
Doualafolket, sawa’ene, har en stor årlig festival i november. Den kalles for Ngondo. Det er et gigantisk arrangement der sawafolket feirer sitt forhold til havet og forfedrene i det undersjøiske. Ngondo feires med tradisjonelle danser, seremonier, tradisjonelle brytekamper og båtrace med svære piroger. Sawa’ene spilte en sentral rolle i landets frigjøring, og de er også et politisk maktsentrum å regne med i dag. Dette arrangementet har utviklet seg mye med årene og samler nå deltagere fra inn- og utland. De tradisjonelle draktene har også utviklet seg mye. Før gikk mennene i svarte skjørt, med hvit skjorte og en svart heklet hatt.
Spøkelsesrekene heter «Mbiato» på Sawa. En seremoni går ut på at spesielt innvidde menn dykker ned til de undersjøiske med ønsker og spørsmål fra befolkningen. De er mediene mellom forfedrene, de undersjøiske og befolkningen. Dukker de opp igjen med en spøkelsesreke er det en velsignelse fra forfedrene som bare kan gis av «mami wata». «Mami wata» er en mytisk kvinnefigur, antakelig inspirert av sjøkua, et stort pattedyr som likner en sel. Hun fremstilles ofte som en havfrue og lever i elver og sumper i jungelen. Det er altså mange gode grunner, og noen tilfeldigheter, som har ført til at akkurat denne spøkelsesreken ikke bare er Sawafolkets spesielle totemdyr, men den har også blitt Kameruns offisielle nasjonalreke og opphavet til hele landets navn - Kamerun.
Hilsen Dr. Per fra Douala
Hilsen Dr. Per fra Douala