Endelig «hjemme» i Garoua med
Vill kaffe og et streif av lykke
Jeg kom seint «hjem» til Garoua på torsdag forrige uke, meget sliten etter 8 timer på elendige veier og med to brukne ribbein. Det var den reneste tortur.
Garoua har vært min hjemmebase i Kamerun siden 1992. Før det gjorde jeg bare kortere oppdrag for miljøvern-myndighetene på fritiden. Garoua er kanskje den varmeste byen i Kamerun – og det sier ikke så lite. Det er ulidelig varmt og mars, april og mai er verst. Da jeg kom «hjem» hit i fjor var huset i strøken orden, slik jeg aldri har opplevd det før. I år var det langt fra tilfelle. Fredag og lørdag gikk med til grovsjauing med hele gjengen. Søndag likeså for noen – hvile for de fleste. Mandag begynte ting å falle på plass. |
Ta det med ro
Vanligvis har jeg det meget travelt, med mange prosjekter og mange baller i luften samtidig. Da har jeg som regel to skift med folk i huset pluss alle de andre. Det kan være fire bordsetninger til middag, færre til frokost og kvelds. I år er det velsignet enkelt og rolig.
Det er tid for å konsolidere de forskjellige prosjektene, bli ferdig med ting som har vært utsatt eller blitt liggende.
Det er et privilegium for en gangs skyld å kunne ta det litt med ro, organisere dagen selv og ikke bare være styrt av omgivelsene og begivenhetene.
Det er tid for de gode samtalene og møter med mennesker i fred og ro, mennesker som har betydd mye i mange år. På søndag hadde jeg møte med min skomaker og grønnsakmann. Begge trekker på årene. I landsbyen Na’ari og andre steder venter mange på tur. Når kommer doktoren til oss?
Det er tid for å konsolidere de forskjellige prosjektene, bli ferdig med ting som har vært utsatt eller blitt liggende.
Det er et privilegium for en gangs skyld å kunne ta det litt med ro, organisere dagen selv og ikke bare være styrt av omgivelsene og begivenhetene.
Det er tid for de gode samtalene og møter med mennesker i fred og ro, mennesker som har betydd mye i mange år. På søndag hadde jeg møte med min skomaker og grønnsakmann. Begge trekker på årene. I landsbyen Na’ari og andre steder venter mange på tur. Når kommer doktoren til oss?
Grønnsaksmannen
Jeg skjønte at fjoråret nok var siste sesong for Djaligue, grønnsaksmannen. Jeg har jo for så vidt erkjent at jeg de siste årene har underholdt ham for gammelt vennskaps skyld, men nå var det altså definitivt slutt. Med utslitte knær og hofter er det ikke lenger mulig å kjøre motorsykkel og lempe grønnsakskasser. Han fortalte om sykehusopphold og kona som døde for to måneder siden etter 55 års ekteskap og 8 barn. Problemet her er jo bare det at det ikke finnes noen pensjon, HELFO eller NAV for slike som han. Jeg pleide å kjøpe frø og gi ham. Han dyrket det meste, også spesielle ting, som gjorde ham populær og ga ham en kommersiell fordel. Jeg fikk alt jeg trengte av grønnsaker når jeg trengte det, grønnsaker jeg ikke dyrket selv. Overskuddet gikk i dyrene mine, lite gikk til spille. Frukt han ikke dyrket, men skaffet, kjøpte jeg av ham for en rimelig penge. Det var en ordning vi begge tjente på.
|
Skomakeren
Jeg er ingen stor forbruker av sko. Stort sett går jeg barbeint, men av og til er det godt å ha sko av forskjellig slag. Folk lurer derfor ofte på hva jeg skal med en skomaker? Sannheten er at miljøet her er meget brutalt og det går hardt ut over alt mulig. Skomakeren Saidou er en altmuligmann. Sko som jeg ville ha kastet i Norge tar jeg med hit. Han reparerer og gir dem nytt liv. Han har aldri arbeidet full tid hos meg, men det er han som holder alt feltutstyret i orden, i tillegg til å reparere alt mulig for alle som arbeider hos oss eller besøker oss, fra vesker og bager, til hatter, belter og sko. Dessuten hjelper han meg med å lage ortopediske sko, proteser og ortoser. Han er en meget trivelig og samvittighetsfull mann. Alt han gjør er solid og nøyaktig gjort. Prisene er så rimelige at det er lett å tipse ham. Jeg håper vi enda kan få dra veksler på hans tjenester i mange flere år framover. |
I dagene som kommer vet jeg at det blir mye å gjøre, - selv om det bare er meg. Jeg har fått orden på viktige formaliteter, men mange prosjekter trenger tilsyn. Det er mange sosiale, medisinske og personlige saker å ta fatt i og forsøke å finne løsninger på. Det er et privilegium for meg å få gjøre alt dette nå, i fred og ro. «Livet er ikke det verste man har, og nå er kaffen klar».
I dag fikk jeg servert vill kamerunesisk kaffe, med ingefær og sitrongress. Det er en favoritt, og det var min lille lykke i dag.
Hilsen Dr. Per
Wild Initiative
Kamerun
I dag fikk jeg servert vill kamerunesisk kaffe, med ingefær og sitrongress. Det er en favoritt, og det var min lille lykke i dag.
Hilsen Dr. Per
Wild Initiative
Kamerun