Arbeidet som Wild Initiative gjør i Kamerun var noe som Anne Grete Aarhaug var levende opptatt av. Mange ganger de siste årene var det hennes plan å engasjere seg innen flere av prosjektene. Et av dem var å redigere en nettside på engelsk samt arbeide for å reise midler for prosjektene i Norge og i utlandet. Hun håpet også å kunne komme til Kamerun og engasjere seg direkte i forskjellige prosjekter der nede. Arbeidet med vern av natur og bidra til landsbyutvikling sto hennes hjerte nær. Dessverre ville sykdommen det annerledes. I forbindelse med hennes bortgang og bisettelse ønsket Anne Grete derfor en gave til Wild Initiative for de som måtte ønske det. Mange har tatt opp den utfordringen. Disse pengene vil nå gå til såkorn, treplanting og økologiske ovner for å forebygge sult etter år med Boko Haram og dårlige avlinger.
 
Wild Initiative vil med dette takke for alle bidrag. De som ønsker det kan lese mer om Wild Initiative på www.wildinitiative.com  eller dere kan følge oss på Wild Initiative/FB.

Med vennlig hilsen
Geir Haavemoen
​styreleder

​Der jeg vokste opp hadde vi nilkrokodiller. En av fars jaktkamerater, Ngangnyi, var også min jaktmentor i mange år. Han hadde et enormt krokodillekranium i gården sin som jeg pleide å sitte på. På vei til og fra sine aktiviteter satte far meg ofte av hos Ngangnyi for at jeg skulle tilbringe dagen sammen med ham. Det var noe av det beste og viktigste for meg i min barndom. Jeg lærte det meste fra grunnen av, fra det små til det store. Dessverre var det lange opphold mellom mine kontakter med Ngangnyi og tiden var alltid begrenset, men vi hadde en magisk kontakt. Om sant skal sies, så var faktisk krokodiller aldri på vår agenda eller det «pensumet» han hadde for meg. Men så var det det enorme krokodillekraniet da!

​Mange år senere og i en helt annen sammenheng, når jeg begynte å snuse i dette med ørkenkrokodiller, ble jeg frustrert. Jeg visste ikke en gang om «ørkenkrokodiller» da. Mine «krokker» ble ikke så store som jeg forventet og håpet. Jeg var faktisk litt flau på deres vegne. Hvorfor finner ikke jeg de seks meter lange og et tonn tunge monstrene alle snakker om? Det var ingen konflikter med mennesker fra mine «krokker». De var annerledes i utseende og adferd. Her var det ting som ikke stemte. Der nilkrokodiller lever i nærheten av mennesker er det alltid konflikter! Ikke så her. På 23 generasjoner kjente man ikke en eneste konflikt i området jeg arbeidet! Hva var galt med mine krokodiller?

​Vel, hele poenget er at de simpelthen ikke er nilkrokodiller, men ørkenkrokodiller. Jeg valfartet til et krokodillesentrum i Sør Frankrike for vitenskapelig samarbeid. Det var faktisk der de gjorde meg oppmerksomme på hva dette måtte være. Viktig å skaffe DNA bevis, så jeg satte i gang for å samle blodprøver og vevsprøver. Dermed snudde hele saken seg på hodet og jeg satt plutselig på unike data. Jeg satte i gang med å skrive en nasjonal verneplan. Dette arbeidet er underveis og skal samordnes i en internasjonal verneplan i regi av IUCN.

Jeg ser en kraftig økologisk degradering med destruksjon av deres habitat og grunnleggende livsbetingelser. Det er også endringer i holdningen til disse dyrene som forverrer mulighetene for å overleve som art. Konfliktene i forhold til befolkningen går begge veier. Der konfliktene i form av tap av husdyr er størst, har befolkningen begynt å ta sakene i egne hender når de ikke har fått støtte og hjelp fra de tradisjonelle eller offentlige myndigheter. Der krokodillene blir borte, savnes de og befolkningen angrer på at de bidro til at de ble borte. Befolkningen ønsker krokodillene, betrakter dem som hellige og tilskriver dem grunnleggende goder som vann, helse og gode avlinger.

Vi skal gjøre det vi kan for å bidra til å berge dem som art, både for deres egen skyld,
men også for menneskenes skyld. Vi trenger konkret hjelp - idealisme er ikke nok. Vi
har mer enn 40 krokodiller som trenger omplassering. De trenger mat hver dag.
Dessuten må vi verne deres hjemmeområder, hvor de har muligheter for mat
og reproduksjon i sikkerhet. Dere kan være med på dette spennende prosjektet og bidra
​til at det lykkes.
 
Hilsen Dr. Per
Wild Initiative

​Styremedlem Oddlaug Elgetun besøker Midjivin

​Kontakt Oddlaug om dere har pent brukt idrettstøy og idrettsutstyr. Vi vil gjerne ha for komplette lag, men tar også i mot individuelle ting som kan brukes som treningsutstyr. De fleste lagene er i ungdomsskolen. Det meste er av interesse. I Norge vokser man jo ofte ut av sko og tøy før det blir utslitt. Det kan vi bruke her nede.
Her er noen priser:
Komplett fotballdrakt med sokker og støvler/sko kjøpt der nede er 375 NOK.
Drakt med trykk, men uten støvler og sokker: 165,-     
Sokker og støvler: 210,-           
Fotball og pumpe: 300,-

Ifølge fylkesmannen i Mayo-Kani, Bernard Messape, ble de syke isolert og behandlet lokalt.
Alle som hadde vært i kontakt med de døde og syke ble isolert og behandlet med antibiotika.
De døde ble begravet på stedet i henhold til strenge medisinske rutiner for å hindre spredningen av sykdommen. Omfattende desinfeksjon av alle steder forbundet med begravelsen ble også gjennomført.
De som er smittet og døde, deltok i en begravelse forrige mandag 01.07. Angivelig skal de ha spist mat som stammet fra Garoua.  Det er lite mat å få tak i Midjivin. Området omring Pitoua,
15 kilometer nord for Garoua, har kolerautbrudd hvert år. Pitoua er Nord-Regionens største marked, og er av nasjonal betydning. Smittespredning derfra er derfor velkjent.
Vi har utbrudd av kolera hvert år i Kamerun, spesielt i de to nordlige regionene, samt omkring hovedstaden Yaounde og havnebyen Douala. Antallet av smittede og døde varierer mye fra år
til år, men har blitt mindre fra år til år. Kameruneserne er meget flinke med å håndtere epidemier, men de lokale hygieniske og sanitære forholdene gjør at flere områder er meget utsatte for denne og andre sykdommer knyttet til hygiene og vanskelige sosiale forhold.
​Pasteur Instituttet i Garoua har et mobilt team som hjelper de lokale helsemyndighetene med diagnostikk og håndtering av epidemier.
Wild Initiative har ikke engasjert seg mye i helsearbeidet i Midjevin, fordi den katolske misjonen og kommunen etter hvert også har en rimelig god hånd om dette nå, selv om det ikke alltid har vært slik. Men det er en annen historie.
Vi følger spent med på hvordan denne situasjonen utvikler seg, og på de familiene som er rammet.
Dr. Per

Landskapet her i Nord-Kamerun virker kanskje goldt og tørt nå, men kikker man etter, er
det masse som skjer i naturen. Det er blant annet marulasesong! Marula er et vakkert tre
​som finnes mellom ørken og regnskog fra Senegal i vest til Sør-Afrika i sør, og på Madagaskar. Det har vært kjent og har spilt en viktig rolle blant mange folk i Afrika i nesten 12 000 år,
​og kalles mange steder for Livets tre (Sclerocarya birrea). 

Frukten settes pris på av fugler, dyr og mennesker og har mange bruksområder. Lokalbefolkningen spiser frukten fersk, den har en forfriskende sursøtlig smak. Frukten brukes også til å lage et lokalt øl ved å blande de modne fruktene med vann og la det gjære i tre dager. Mest kjent hos oss er den Sør-Afrikanske kremlikøren Amarula.
Elefanter har en spesiell forkjærlighet for marula. De elsker frukten og de er den viktigste frøsprederen for treet. De spiser også bladene, kvister og barken. Derfor har firmaet som lager denne likøren opprettet et fond for vern av elefanter, elefantene er deres varemerke. Av frøene utvinnes en verdifull olje som har mange bruksområder innen moderne medisin- og kosmetikkindustri. Ungene i Midjevin griller og knuser frøene før de spiser innholdet som har en nøtteaktig, peanøttlignende smak.
​Hjemme i Garoua lager vi en deilig forfriskende saft og smoothies av frukten.

​Av en eller annen grunn har ikke marulatreet samme betydning hos oss i Nord-Kamerun som i andre deler av Afrika. Dette må jeg gruble litt over. Jeg elsker elefanter og jeg har et nært forhold til dette treet. På denne turen lærte jeg hvordan man kan plante treet fra frø og ved stiklinger. Jeg vet mye om hvordan elefantene gjør det! Vi har et nært samarbeid med en meget engasjert, kunnskapsrik og energisk forsker ved IRAD (Institut de Rescherch en Agriculture pour le Developpement) i Maroua, Iskevo Patchilta. Tenk om vi kunne kapitalisere på verdien av dette treet for mennesker, dyr og natur!? Jeg er i tenkeboksen og skal diskutere mer med Iskevo. Vi har det i tankene når vi nå skal begynne å bygge opp igjen den naturlige vegetasjonen lokalt i hele Midjevin kommune. 

​Dr Per

Dette er en forkortet versjon, hele reisebrevet kan leses her>>

​I år har vi arbeidet sammenhengende i tre uker, og mange nye landsbyer i Midjevin kommune
er nådd. Over halvparten av kommunens innbyggere, ca 20 000 mennesker, har nå blitt introdusert for øko-ovnprosjektet og lært å lage ovner. Det betyr at vi holder framdriftsplanen, og at hele kommunen vil være dekket om to år. Resultatene er meget gode. Pastor Bouba sier han ikke vet om noen som har gått tilbake til å koke på tre steiner etter å ha prøvd øko-ovnene våre. En kvinne fortalte begeistret at hun kunne arbeide hele dagen med to kvister, der hun før trengte et favn med ved. 

​Vi utdanner lokalbefolkningen underveis. ​De deltar alle praktisk, skulder til skulder med våre instruktører, slik at de lærer det og får det inn i hendene under veiledning.
Det er en stor glede å få være med på dette arbeidet. Takk til alle dere som bidrar og støtter oss!

​Dr Per

Her en natt bråvåknet jeg av at et stort insekt krabbet over ansiktet mitt. Jeg tenkte det måtte være en stor edderkopp. Det stresset meg ikke, men jeg liker ikke å ha dem på meg. Vi har
da heller ikke noen farlige slike her i området.  Her i huset får ingen lov til å drepe edderkoppene. Spindelvev fjernes kun av estetiske grunner og hvis de ikke er vedlikeholdt. Edderkoppene holder orden på fluer og mygg! Jeg satte meg opp, tente lys og så etter dyret. Plutselig kjente jeg at det krafset energisk oppe i håret mitt, så jeg strøk det av. Kjempekakerlakken var uheldig å falle på ryggen. Før den rakk å summe seg og komme på rett kjøl, var den død. Kan ikke huske at jeg har sett kakerlakker i dette huset før. Ingen katastrofe. Dessuten er de spiselige. Vel, jeg spiser dem ikke, men apekattene mine elsker dem. Kakerlakkene er ikke greie å ha i hus, for de kan spise opp og ødelegge det meste, fra mat og klær til bøker. Det tolereres ikke.

​Vanligvis sover jeg ikke i senger men rett på golvet, spesielt i den varme årstiden slik som nå. Sementgulvet er det kjøligste stedet og best egnet til å senke kjernetemperaturen i kroppen når man blir overopphetet. Kald dusj er ikke nok. Det finnes dessuten ikke på den årstiden. Det kan bli ekstremt varmt her på det verste. Sengene er greie til å organisere saker og ting på. Her har jeg en lokal matte nederst mot bakken eller gulvet og over den et persisk teppe. Over det igjen et laken og så et laken, dynetrekk og eventuelt et ullteppe, alt etter hva temperaturene tilsier. Jeg legger et håndkle over bagen min og så er det pute. I tørketiden er det lite mygg og andre insekter. Da bruker jeg ikke myggnett. I regntiden derimot er det «tonnevis» av dem, spesielt etter regnvær. Da bruker jeg myggnett. Noe annet er ulevelig og uforsvarlig. 

​Folk som skal til Afrika er ofte livredde for edderkopper, skorpioner og slanger. Der de fleste ferdes er sjansene for å se dem svært liten. Derfor er de heldige hvis de får se dem i det hele tatt. Alt er avhengig av hvor du er, til hvilken årstid, og når på døgnet.
Der vi ferdes og bor må vi passe på hele tiden. Det er naivt å leve som om de ikke er der.
​I tropene må man alltid være på vakt og ta sine forholdsregler. Man må ha sunne og fornuftige rutiner, uten å stresse. Man tar for eksempel aldri på seg et par sko uten å ha sjekket om ikke andre har søkt nattely der. 

​La meg gi noen eksempler:
Vanligvis er stiletthuggormene nattdyr og aktive i regntiden. De lever i huler i bakken og det er meget sjelden vi ser dem. Et år midt i tørketiden og midt på lyse dagen fant jeg en like ved verandaen min. Jeg hadde fire folk som sov på verandaen uten beskyttelse av noe slag! Disse slangene er ekstremt giftige og det finnes ingen motgift.
Et år jeg sov på gulvet mitt og skulle på badet på morgenen, ble jeg møtt av en teppehuggorm på vei inn på rommet. Den står for 90% av alle dødsfall ved slangebitt «world wide». 19 % av de som dør av slangebitt her, blir bitt om natten av denne slangen, mens de sover på sine matter inne i sine hytter! Også den et nattdyr man sjelden ser om dagen. Noen må ha glemt å lukke en ytterdør om kvelden.
Under feltarbeid i fjor var min sønn på utetoalettet for å stelle seg en morgen, da han kom og ba meg se på noe. Det var en skorpion på badet hvor alle gjestene i tur og orden ville komme i samme ærend den morgenen. Det var i den kaldeste årstiden og skorpionen burde vært i dvale i en hule et helt annet sted.
Og her for et par dager siden satt jeg på senga og filosoferte litt da en skolopender kom der jeg nettopp hadde ligget. Akkurat den var ikke giftig, men ikke trivelig å ha i hus! Her må man alltid være på vakt. Uvitenhet, likegyldighet og frykt hos menneskene er de farligste tingene her.

Moralen er: Hold dører og vinduer lukket, spesielt om du har lys ute. Bruk myggnetting og ikke les på senga! Riktig brukt beskytter myggnettet mot det meste.
Men tror du at matta di beskytter nedenifra? Å nei da, der det er husdyr er det flått, de kryper opp gjennom matta og finner veien til din kropp, selv i tørketiden. Vanligvis får du dem på deg fra gresset i regntiden. Derfor er rutinen å spraye ditt leie med insektmiddel før du organiserer deg for kvelden – eller matta du oppholder deg på dagtid, for den saks skyld.
Men alt dette er bare bagateller. Det er deilig å leve i bushen og ute i landsbyene.
​La ikke dette hindre dere fra å komme på besøk.
Ha en fin dag alle sammen.
Dr. Per

Vi/jeg har en moralsk forpliktelse ovenfor Sadjo ettersom han ble skadet under arbeid hos
​oss. Eksempelet hans viser hvordan vi arbeider for å skaffe ham en stabil inntekt uavhengig av oss, og dessuten gi ham adgang til de rettighetene vi tar for gitt, som helse og skolegang for seg og sin familie. Det er altså ikke «bare» en planteskole. Det er også hjelp til selvhjelp for de som arbeider der. Dette er en grunnleggende prinsipp i vår filosofi i Wild Initiative.

Vi skrev litt om Sadjo i forrige reisebrev, han har ansvaret for en planteskole. Sadjo har begrenset skolegang, men han har lært å stelle og pode trær. Hans far var jeger/krypskytter og tradisjonell medisinmann. Sadjo var også profesjonell krypskytter, helt til han kom på bedre tanker og kom til meg for å hjelpe meg med å ta vare på dyrene, - for resten av sitt liv. Den erkjennelsen kom til ham i en dramatisk drøm. Den drømmen kastet om på hele livet hans og førte ham til meg.
Det er en sterk historie, verd å fortelle en gang!
Sadjo har arbeidet hos oss i mange år som sporer, viltvokter og dyrepasser. Han er spesialist på klippepyton. Under innspillingen av en film om de utrydningstruede ørkenkrokodillene,
fikk han en tommel bitt av - av en krokodille. Den var så ille tilredt at jeg måtte amputere
det som var igjen ved grunnleddet. I den lokale tradisjonen og uten noen sosiale rettigheter betyr det at jeg er ansvarlig for ham og hans familie - resten av livet. Utenom sesongen passer han
nå på mitt menagerie av husdyr og ville dyr, og driver det han kan av jordbruk med det handicappet han har og med mye fantomsmerter. Sadjo har gått kurs hos oss og er nå i tillegg instruktør på øko-ovner. I regntiden har han en ekstra inntekt ved å fange og selge frosk, men viktigst nå er planteskolene.

​Vi har investert i Sadjo for å komme i gang med en planteskole, og for å gi ham en stabil inntekt. Vi kjøper trær fra ham og bygger opp en sosial sparekasse. Han får utbetalt 50% kontant. 25% går til en sparekasse for driftsutgifter som såkorn og gjødsel, og 25% til en sosial kasse for å dekke helse- og skolekostnader. På den måten får vi ham også bort fra avhengighet av vår private økonomi. Han har en sønn på universitet i Ngaoundere. Det er vår regnskapsfører, Adama, som organiserer dette. Det er slik vi arbeider på alle plan – «hjelp til selvhjelp».
Vi er stolte av Sadjo og det er viktig at han, og vi, får full uttelling for innsatsen med planteskolene. Jeg hadde ikke ventet det resultatet jeg fant. Noe av det jeg er mest stolt av er alle de ville trærne vi har lykkes med å få fram, blant annet 12 000 Acasiatrær av tre arter. Disse gjenoppretter den lokale økologien, gir arabisk gummi og beiter til geiter. For å være klare neste år, starter vi i år med planting av tre nye ville Acasiaarter for å skape beiter for sauer og sikre krokodilledammene - sikre drikkevann. Det fins ikke slike frø på markedet, så jeg må lære Sadjo hvor vi finner dem, når og hvordan vi sanker dem. Dette må planlegges to år i forveien.

Dette er virkelig effektiv hjelp til selvhjelp i vid forstand,
​ikke bare et spørsmål om å produsere planter. 
«Hjelp oss å hjelpe»!
 
Vipps enkeltgaver til 86540 
eller bruk vårt konto nr 1280 27 51816
 
Beste hilsener fra Garoua - Kamerun
Dr. Per

​Vi har nå 4-5 måneder på oss før det blir for seint for i år.  Hvordan skal vi greie å få plantet ut nesten 25 000 trær om vi ikke har nok midler? Vi hadde håpet å greie 5 000, men nå klarer vi bare vel 3 000. Vi har alle planene klare og alt personell som skal til. Vi er på plass nå - per i dag. 
Dette er et løp mot tiden og et nødrop om hjelp.
 
Vipps enkeltgaver til 86540
eller bruk vårt konto nr 1280 27 51816
 
Beste hilsener fra Garoua - Kamerun
Dr. Per

​Vi kom litt seint i gang med innkjøp av såkorn i år, men nå er stua ved basen vår i Garoua full og verandaen fylles opp. Til uka skal det transporteres opp til Midjevin, for da starter vi opp med distribusjon via kooperativene våre. Dette såkornet er spesielt tilpasset de endrede klimatiske forholdene i Sahel og erfaringene våre så langt er meget gode.

Det er alltid viktig at nødhjelp følges opp av langsiktige forebyggende tiltak samt å gjenskape
nytt bærekraftig livsgrunnlag. Arbeidsområdet vårt i Midjevin har de siste årene vært preget
av krigen mot Boko Haram, med alt det medfører av usikkerhet. Det er også betydelige klimaforandringer med stadig stigende temperaturer i tillegg til ujevn og sviktende nedbør som
både har lokale og internasjonale årsaker. Mønsteret de siste årene har vært noen få regnskyll
og så en lengre tørke. Det vanlige kornet tørker da ut og det er ikke tid til å så på nytt.
​Så kommer det kraftig regn som ødelegger det som måtte ha overlevd.
Såkornet som vi distribuerer har mange gode egenskaper. Bedre spireevne gjør at vi kan dyrke
et mye større areal, kort strålengde gjør det mer tolerant for vind, kortere veksttid gjør
det mindre avhengig av jevn nedbør i vekstperioden, - og det gir bedre avlinger. I fjor startet
vi dessuten opp forsøksvis med samplanting, der vi mellom hirsen også planter bønner
​og peanøtter. De to siste artene er naturlig gjødsling fordi de binder nitrogen fra luften.
Dessuten holder de på fuktigheten, hindrer ugress og avrenning/erosjon. Alt dette er svært
​viktig når vi har begrensede ressurser og befolkningen arbeider for hånd og med hakker.
 
Vi legger ikke opp til noe industrielt jordbruk for noen få. Vi vil at så mange som mulig
kan produsere det de trenger for å leve godt og å ha noe ekstra for sine øvrige behov. Vår rolle
er å orientere dette samfunnet i riktig retning i samarbeid med de lokale lederne. Vi bringer
ny kunnskap og teknologi og integrer denne inn i den lokale kulturen og tradisjonen.