Her sitter folkene våre og venter på at landsbybeboerne skal samles under det store fikentreet
til møte med Wild Initiative. Men hva har så dette med Kverneland å gjøre?
Se på «klokka» som henger i treet over møtedeltagerne. Det er en «skål» fra en skålharv
fra Kvernland på Jæren i Norge! Der henger den og brukes som klokke for å samle folk.
For all del, - det er ikke vi som har brakt den dit. Men for oss er denne «klokka» blitt en
sterk påminnelse om velmenende, men feilslått uhjelp og jordbrukspolitikk.
Det er selvfølgelig ikke noe galt med Kverneland, men bruk av maskiner til dyrking
av hirse under disse forholdene fungerer dessverre ikke. Vi skal ikke gå inn på
det jordbrukstekniske ved hirsedyrking i forhold til lokalt jordsmonn og nedbør. Denne
skålen fra Kverneland ble for oss bare et sterkt symbol på hvordan det ikke skal gjøres. De
som startet prosjektet er for lengst borte. Maskinene eller det som er igjen av dem står der
og griner som rustent skrapjern. Eller brukes altså som klokke!
For befolkningen går livet videre. Ingen av dem hadde noe glede av eksperimentet som
sikkert kostet mange penger med som ikke var grunnfestet i den lokale virkeligheten,
verken politisk, jordbruksteknisk, kulturelt, sosialt eller økonomisk. Lærepengen er at et
hvert godt prosjekt her, som alle steder, begynner i en åpen og fri dialog under
«tuntreet».
Kanskje det er bra at «harveskåla» fra Kverneland henger der og minner oss om det!

​I Wild Initiative bygger vi videre på den tradisjonelle kunnskapen og erfaringen og bidrar
til å bringe den videre med ny teknologi og kunnskap. Derfor er det ikke vanskelig å
slå igjennom med nye ting i dette samfunnet. Det føles godt for de som tar imot – fordi
vi i virkeligheten deler kunnskap. Sammen utvikler vi teknologien videre med det vi har
av kunnskap fra begge sider. Det er en stor lykke for oss alle å se hvor effektivt og bra
​dette virker.
Denne kvinnen fikk laget en ny økoovn i januar i år og har brukt den siden. Den ble bygget
på det gamle ildstedet hennes med tre stener. Denne ovnen er renslig, grytene blir ikke så
sotete og er lette å rengjøre. Ovnen er mye mer effektiv enn de tre stenene hun brukte før
og hun bruker mye mindre ved. Det er heller ikke noe mer røyk i kjøkkenet og ingen barn
kan falle i ilden. Hun er meget fornøyd og lykkelig for sin økoovn og viser den gjerne stolt
fram til andre.
Legg merke til den store krukka til høyre i bildet. Det er det lokale «kjøleskapet». Denne
krukka er fylt med vann. Vannet trekker ut i det porøse karet men renner ikke ut. I
kontakten med luft fordamper noe av vannet i den sterke varmen og kjøler ned vannet innenfor. De første årene i bushen var dette eneste «kjøleskapet» Dr. Per brukte. Genialt, enkelt og billig. Også en side av lokal pottemakerkunst.

En av de viktigste oppgavene våre er å rekruttere og utdanne lokale ledere. Disse landsbyene
er ganske velorganiserte, så det er ikke så vanskelig om man følger de lokale spillereglene. 
Fra før av hadde vi lokale utviklingskomiteer i hver landsby som var organisert i samarbeid
med de lokale administrative, tradisjonelle og religiøse lederne. Det nye nå er at vi går videre
og organiserer hver enhet i kooperativer med høy grad av selvstyre og kontroll over sin
egen situasjon.
Det første var at vi ble enige om regler for valg og rekruttering av ledere, en veldig
spennende prosess! Det skal sikre at de beste blir valgt, de som har størst tillit og
forutsetninger for å gjøre en god jobb. Deretter gikk valgene greit, med lite skuling til
etnisk tilhørighet, sosial posisjon, religion eller andre sosiale maktfaktorer.
I landsbyen Bololo var det fru Djiddere som ble valgt som president
for kooperativet. Hun er en meget dynamisk dame og denne landsbyen er nærmest blitt
en mønsterlandsby.
Så langt det er mulig bygger vi vårt arbeid på lokal kunnskap og erfaring. Derfor inkluderer
vi pottemakerne helt fra starten av. De kan alt som er verd å vite om den lokale leiren og
hvordan vi kan komme fram til riktige blandinger som gjør at ovnene ikke sprekker.
Dessuten har vi i samarbeid med dem funnet ut hvordan vi skal lage pipene i leire.
Det fungerer meget bra.  Det er veldig spennende å samarbeide med dem, og vi representerer
en stor inspirasjonskilde for dem. De blir sett og anerkjent, og kan utfolde seg på en helt
annen måte enn før.
Angele en slik pottemaker. Hun utmerker seg med sin kreativitet, energi og
​entusiasme. Prosjektet med økoovnene gav henne en ny giv. Hun sa at økoovene har
gitt hennes virksomhet og liv en helt ny mening og dimensjon. Hun sier hun er blitt stolt
og lykkelig og anerkjent.
Økoovnprosjektet er det vi kaller et revolverprosjekt. Disse to kvinnene og andre vi har
kurset og rekruttert blir med i teamene våre til fem nye landsbyer neste år. Når de er ferdige
der drar de tilbake til sine egne landsbyer og fortsetter der, mens de fra de nye landsbyene
blir med videre. 
Spesielle personer, som Angele, er en stor ressurs, så hun blir nok fast inventar på teamene
våre framover! Det er vidunderlig å se slike mennesker vokse fram gjennom det arbeidet vi
​gjør. Det viser at det monner og at det nytter.

Denne økoovnen er bygget der det gamle ildstedet stod. Den har en pipe som fører røyken ut
av kjøkkenhytta. Ikke mer såre øyne og lunger som svir, eller barn som faller i ilden. 
Kvinnene er meget fornøyde med det lave energiforbruket. Dette er noe de virkelig
setter pris på fordi kvinnene i Midjevin ofte må gå over 10 kilometer for å finne ved flere
ganger i uka. Dessuten sier kvinnene at kokingen er mye mer effektiv og at grytene blir
mye mindre sotete og rengjøringen mye enklere. 
Når denne erfaringen med økoovnene har sunket inn og blitt en veletablert praksis tar vi
neste skritt. Dette holder vi allerede på med å forberede, nemlig produksjon av egen energi
ved planting av neemtrær på egne eiendommer hvor de kan kontrollere alle faktorene.
(PS – se den hjemmelagde vispa bak ovnen til venstre. Den er nesten maken til de som ble
laget i fars hjembygd i Norge. Den andre stokken er den som brukes til å lage pudding av
​hirse, mais eller ris.)
I Wild Initiative er vi stolte og lykkelige over dette resultatet. Det viser at det nytter.
Per Aarhaug

I Wild Initiative er vi lykkelige i dag. Det er de i Midjevin også!
Regnskapsføreren vår Adama Albert har sendt oss en liten rapport. 
I det franske skolesystemet har de lang sommerferie. Da må vi aktivere ungdommene våre,
så vi arrangerer fotballturneringer. Det starter hvert år i juli og varer ut august. Adama var
med på åpningskampene sammen med Lamidoen og alle lederne våre. Moralsk betyr dette
svært mye og det er gjennom dette vi markedsfører oss som utviklingsorganisasjon. Vi har nå
17 fotball-lag i Midjevin kommune og trenger masse utstyr. Det er et problem hvert år å få
alle lagene til å møtes – transport / logistikk. 
Vi har gjennomført økoovnprosjektet i 5 landsbyer og for nesten 9 000 mennesker hittil i år.
Det er en stor suksess og folk ser lysere på framtiden. De sier de har fått håpet og troen tilbake
på at de har en framtid der. Det samme inntrykket har gjestene som besøker oss.
Men den store overraskelsen og lykken for oss i år er suksessen med såkornet. Vi delte ut et
tonn med høy kvalitet av foredlet såkorn i de fem landsbyene vi har arbeidet i. Kvinne-
gruppene og kooperativene har gått sammen om å dyrke korn for å sikre
matvaresituasjonen neste år.
De blir modellandsbyer. Det spirer og vokser flott. Kvaliteten er topp så langt. Vi har hatt
fire regnskyll. Vi kan vente maks tre til, så er det slutt. Da må vi være i mål. Spireevnen er
4-5 ganger bedre enn det vanlige kornet. Avlingene vi forventer er nesten dobbelt så gode
og vekstperioden fire i stedet for seks måneder. Det er slik vi vil lure manglende regnfall
og tørke. Vi venter minst å tredoble arealet med dobbel avkastning. Dette er første året og
vi krysser fingrene og alt vi har. Det kan stoppe sult og nødhjelp neste år i disse 5
landsbyene. Men det er ikke første gang for oss. Vi har gjort det andre steder før og det
funker!
TUSEN TAKK til alle dere som har vært med og hjulpet!
Vi kommer snart tilbake med mer nyheter, men så langt er vi lykkelige! Det nytter!