De hellige krokodillene

Midt på 90-tallet ble jeg kjent med et spesielt samfunn i Nord-Kamerun som anser krokodillene som hellige dyr. I et land uten elver og sjøer og naturlig vanntilgang, er det et fjell omgitt av syv vannhull. Et stort samfunn er organisert omkring disse vannhullene. Et stort samfunn er organisert omkring disse vannhullene og finner et utkomme der som ville vært umulig uten dette vannet fra krokodilledammene – eller ”Kuli’ene” som de heter. De mener det er krokodillene som skaffer vannet og dermed grunnlaget for deres jordbruk og livseksistens. De tror at det er en stor sjø inne i fjellet fullt av krokodiller. Fjellet, vannet og krokodillene er hellige.

Kuli’ene eller krokodilledammene er selve livsnerven til dette samfunnet. Det er betingelsen for at folk kan overleve i dette ugjestmilde miljøet og befolkningen tilskriver krokodillene æren for det. Derfor anses de som hellige.

Da slavehandlere og islamske erobrere forsøkte å ta dette landet og underlegge seg befolkningen, søkte de tilflukt i det hellige fjellet. Der kunne de bo i månedsvis og tåle langvarig beleiring, takket være vannet og krokodillene. Alle disse fjellene har en ”Tirlau” – en steinformasjon, som våker over landet og varsler om fiender nærmer seg. Den dag i dag holdes det en viktig seremoni der hvert år. Det er en egen seremonimester som har som sin eneste oppgave å føre dialogen med fjellet, tolke det som skjer og meddele dette til befolkningen. De mener fjellet snakker til dem akkurat som krokodillene også gjør det, men det er seremonimesteren som tolker hva det betyr og hvilke konsekvenser det skal få.

Disse steinformasjonene oppe i fjellet, kalles en ”Tirlau”. Det er den som våker over samfunnet og sier fra om farer truer. Rituelle seremonier holdes ved foten av disse formasjonene hvert år. Ingen mennesker får love til å nærme seg stedet uten spesiell tillatelse.

Adgangen til vannet er strengt regulert. Man kan ikke vaske tøy der, ikke vasse, barn kan ikke leke der, kvinner som menstruerer må ikke nærme seg, osv… Befolkningen har fire store fester i året hvor krokodillene står i sentrum – hele tiden i alle seremoniene. Det er ”Masaien” som er mediet mellom det overnaturlige, krokodillene og menneskene. Han er samfunnets mektigste mann, men lever i all enkelhet.  Ingen får lov til å forulempe en krokodille, og de mener det aldri har vært en konflikt mellom mennesker og krokodiller der i 13 generasjoner! Det er ganske utrolig, for over alt hvor krokodiller og menneskers aktivitet overlapper, blir det problemer. Det skal ikke mer til for å tenne meg. Dette var noe jeg måtte finne ut av og komme til bunns i.

Man kan ikke forstå dette samfunnet uten å skjønne hvilken rolle hirsen spille for dem. Hvis vannet er livsnerven så er hirsen livsgrunnlaget. Hirse spises hver dag og hirseøl drikkes ved alle anledninger av store og små. Det har en helt sentral rolle i deres tradisjon. Tre av fire sekker hirse går til å brygge øl!

Men det var ikke lett å få innpass og kulten omkring krokodillene var omgitt av masse hemmelighetskremmeri som nesten var umulig å trenge igjennom. En gang ble jeg truet på livet sammen med en lokal smed – bokstavelig talt fordi han hadde ledet meg til en hellig krokodille dam – en ”Kuli”. De visste ikke at vi hadde tillatelse både fra sjefsmasaien og sultanen og kom mot oss med stokker, steiner, spyd, giftpiler og buer. Vi trakk oss klokelig tilbake og lot alt roe seg. Men det myknet opp etter hvert.

Saken var den at de første gangene jeg var der, var det for å flytte på over 400 elefanter som hadde flyktet fra krig i nabolandet inn på deres åkrer. Det utløste en katastrofe som fikk internasjonal oppmerksomhet. Jeg flyttet mine venner elefantene med en håndfull av mine beste ”Elephant Riders” fra motorsykler. Befolkningen og myndighetene måtte vantro se at vi løste problemet uten å skade en eneste elefant. Det skulle heller ikke mer til for at jeg fikk en heltestatus i lokalmiljøet, noe som har åpnet dørene til dette krokodillemysteriet for meg, men det har tatt tid.

I samtale med befolkningen ved en krokodilledam.

Dette stedet har på mange måter fanget meg, og jeg må stadig vende tilbake dit, flere ganger om året. En gang fikk jeg en uventet, men velment ære. Landsbyen ga meg en kone! Det hele var meget konkret og formelt. Jeg kunne ikke ha sagt nei uten å lage en gigantisk sosial skandale. Den vakre er ikke noen hvem som helst heller. Hennes bestemor er søster til Sultanens mor! Ved å gi meg en av sine døtre, knytter de meg til og innlemmer meg i deres samfunn for alltid. Presten som også er landsbysjef, er en nær venn og rådgiver i slike kinkige saker. Han er levende interessert i sitt folks tradisjon og historie. På mange vis har han vært min guide inn i deres kulturelle verden. Nå har jeg altså et helt reelt og seriøst problem for hånden. Så langt har jeg greid å holde det på avstand med at hun må bli ferdig på skolen, sikre henne skolegang, holde henne, moren, en tante og bestemoren med tøy ved alle store anledninger, som om jeg ikke hadde nok slikt fra før av! Da jeg tidligere i år hadde med søster, svoger og en venninne på besøk, var de sikre på at jeg kom for å hente henne! Jeg trenger mer sjelesorg hos den lokale presten for å løse denne floken! Hva blir det ellers neste gang jeg må dit?

Her er et oppsamlingsområde i fjellet, med krokodilledammen i forgrunnen. Adgangen til disse dammene er strengt regulert.

Mye av det jeg fant ut av legenden om krokodillene og det hellige fjellet, er sant og riktig. Annet var nok annerledes enn jeg forventet, men OK – hvorfor ikke? Fjellet, som et sandfjell med store granittblokker, inneholdt ikke noen sjø, men en kombinasjon av flere geologiske fenomen som jeg kjenner godt fra området. Naturlige tette flater samler vannet i store reservoarer inne i sand og steinurer, med enkelte naturlige åpninger. Der kommer vannet ut på ”mystisk” vis og kan hentes friskt og naturlig filtrert omtrent som en drikkeautomat i et hønsehus, bare i mega-format! En annen mekanisme er at vannet lagres i porøse lag i steinfjellet, men holdes tilbake av tettere lag. Svære reservoarer kan samles opp i regntiden. Enkelte steder pipler dette vannet krystallklart og rent rett ut av harde fjellet. Man kan bli overtroisk av mindre! En tredje mekanisme er store oppfangs-områder som samler regnvannet i kraftige bekker i regntiden. Disse har gravd ut krokodilledammene – sorry – for myten om sjøen i fjellet. Omkring disse dammene dannes det et nærmest paradisisk miljø av vegetasjon, fugler og dyr – et ideelt leveområde for krokodiller, i alle fall var det slik.

Nå er det andre ting som truer disse krokodilledammene. Det er blitt for mange mennesker. Det er blitt for mange husdyr og av det følger et parasittproblem. Man respekterer ikke lenger reglene som før – krokodilledammene og vannkildene tørker ut! Det verste er nedhugst av vegetasjon, for mye ureglementert kveg som konsumerer for mye vann og vannhyasinter som mangedobler overflate-fordampningen. Det fører til at dammene også slammes ned.

Skal krokodilledammene fortsatt få være livsnerven i dette samfunnet, må vi handle nå - før det blir for seint med langtvirkende konsekvenser for befokningen. Hva vil dette samfunnet være uten krokodiller som lurer under vannliljene?

Ved den krokodilledammen der vi ble truet på livet for noen år siden, ber de nå om min hjelp til å berge vannet. Takket være den kunnskapen jeg nå har, er det mulig. Det som må gjøres, er å beskytte all gjenværende skog, fjerne vannhyasintene, avslamme dammene, begrense adgangen for kveg og så la det gå litt tid under tradisjonell kontroll, så burde vi være på rett vei. Men det er også mer kompliserte problemer å løse, så som hvor det utenforstående kveget kommer fra og hvem som eier det. Det kan bli en avgjørende faktor for å lykkes. Får jeg tak i de midlene jeg trenger, skal jeg berge vannet for dem ved hjelp av krokodillene, min biologiske kunnskap og i samarbeide med befolkningen. Det hele er et spørsmål om overbefolkning og en ubalansert bruk av begrensede resurser, dessuten tid og midler for min del. Alt henger sammen, og dette er kanskje noe jeg må gjøre i takknemmelighet for alt jeg selv har fått der …

Krokodillene har levd i harmoni med befolkningen i dette samfunnet i 13 generasjoner på en bærekraftig måte. Kanskje er det en av grunnene til at vi må sikre krokodillenes framtid her. Litt ”ærefrykt for livet” må også tilkomme ”the beast” ikke bare ”the beuty”. Det er på tide å lære det.

Doktor Per