Gorillaer har fascinert meg siden jeg leste om oppdagelsen av det indre av Afrika, og om hvordan gorillaer og andre av de store apene ble ukritisk drept og demonisert. Jeg følte instinktivt at dette ikke kunne stemme og leste alt jeg kom over om gorillaer gjennom mange år med forskjellige innfallsvinkler og forskjellige forutsetninger. Virkeligheten kunne ikke vært lengre borte fra sannheten. Når jeg var i zoologiske hager, kunne jeg tilbringe timer med gorillaene. Det betyr heller ikke at virkeligheten er så idyllisk som enkelte framstiller den. Men først for 12 år siden kom jeg endelig i regelmessig og nær kontakt med dem personlig og profesjonellt.

Avi var en meget tøff offiser, men hans bløte side var de store apene. Han var i ferd med å bygge opp en rehabiliteringsstasjon for de store menneskeapene i Kamerun. Det er det som har blitt rehabiliteringssenteret i Mefou i dag. Snart håper vi at Mefou vil få status som Nasjonalpark. Vårt møte ble starten på et nært vennskap og samarbeid om mange ting.

Hjemme hos han ble jeg bedt om å se på en ung sjimpanse som hadde et lårbeinsbrudd. Dette var gipset, og jeg var meget skeptisk til den behandlingen. Røntgenbildene bekreftet at bruddet var dårlig reponert og lite stabilt. Jeg gav råd om hva de burde gjøre. Samtidig fikk de inn en melding om en storm i senteret som hadde ødelagt et gjerde og 29 sjimpanser var på rømmen. Da de skulle finne fram anestesiutstyr for noen av dyrene som de anså som farlige, ble jeg sjokkert igjen. Det var litt herfra og litt derfra og ingen ting var i orden. Da tilbød jeg å hente mitt utstyr og å hjelpe dem. De tok i mot tilbudet, og det ble min inngangsbillett til gorillaene. I forbindelse med å samle inn rømlingene fikk jeg mye kontakt med vokterne, og jeg brukte all min ledige tid hos gorillaene. Der var det problemer…

Jeg har brukt mange år på forberede folk på krig, katastrofer og andre ekstreme belastninger. Like mye tid på å diagnostisere og behandle skader relatert til traumer og ekstraordinære opplevelser. Det har faktisk interessert meg helt siden Tollak B. Sirnes skrev boken ”Når de beste ikke greier mer” og lenge før diagnosen var definert. Jeg har sett det hos nødhjelpsarbeidere, FN-soldater, misjonærer og mange andre. Og ikke minst har jeg sett det hos idealistiske folk innen naturvern, som jeg bruker mye tid på siden de faller utenfor de fleste systemer og tilbud. ”Diane Fossey Syndromet” er en kjent underdiagnose. Ofte lever de isolert og diskre.  Påfallende mange blir drept under dramatiske omstendigheter og påfallende mange utvikler symptomer som jeg kjenner så altfor godt.

Nona ble reddet i siste liten etter at moren hennes var blitt drept av krypskyttere. Hun ble funnet i en forkommen tilstand, dehydrert og full av fluelarver. Hun ble pleiet forsiktig og omsorgsfullt tilbake til livet og er i dag en fin ung gorilladame. Nkan ble funnet av en forsker. Det viste seg at moren var død av ebola og at Nkan heldigvis ikke var smittet. Begge hadde de tapsreaksjoner og de utviklet depresjon, med alle de klassiske tegnene på PTSD. Ikke nok med det, etter hvert som depresjonene og tapsreaksjonene deres sklei over, oppdaget de at det var smart å spille ”stakkars lille meg”. De hadde sekundærgevinst av å bli syntes synd på. Nona fikk sitte på ryggen og sutte på fingeren for det var jo så synd på henne. Nkan trakk seg for seg selv og satte opp et ansikt om syv sorger og ditto bedrøveligheter. Da vanket det godbiter og ekstra sympati. De oppførte seg som stakkars små babyer lenge etter at de var blitt alt for store til det.

Jeg måtte arbeide like mye med vokterne som med de unge gorillaene. Det er ikke noe hokus pokus med det.  Nona og Nkan måtte ikke særbehandles. De måtte komme i gang med lek og aktiviteter sammen med de andre. Vi måtte trekke noen voktere tilbake fordi de var kommet for nær, at dyrene ikke fikk utvikle seg normalt. Men for å forstå alle signalene, sette opp behandlingsplaner og målsetninger for både gorillaer og vokterne, måtte jeg bruke mye tid med begge gruppene. Det innebar at jeg måtte bli personlig kjent med  gorillaene og etablere et følelsesmessig bånd til dem for at de skulle akseptere meg og stole på meg. Det tok tid, men jeg hadde noen knep. Når vi lekte og jeg fikk lov til å komme nære dem, snuste jeg dem i nakken og i øret og kilte dem litt. Det kunne de ikke motstå og så hvisket jeg ”hemmeligheter” i ørene på dem. Det kilte deilig og snart var vi fortrolige venner som visket og tisket og koste oss og så kom i grunnen tingene av seg selv.

Når jeg besøker dem nå og roper på dem, så kommer de og legger øret til munnen min for at jeg skal viske dem hemmeligheter og kose som i gamle dager! Det er rørende, selv om prinsippet nå er at jeg må trekke meg tilbake og ikke lengre ha dette forholdet til dem. Det er kanskje hardere for meg enn for dem, men de skal lære seg å leve og fungere så naturlig som mulig som frie gorillaer. Nkan er dessuten snart så voksen at han kan komme til å utfordre meg som boss og da bør jeg helst ikke være i nærheten! Nkan er blitt en enorm gorilla og sjef i sin gruppe på elleve dyr, men han skal bli enda større. Han er blitt mentalt, emosjonelt og sosialt en nærmest perfekt gorilla. Det varmer et doktorhjerte så det nesten kan sprekke! Nona er fortsatt en going, litt liten av vekst og tekkelig beskjeden som det sømmer seg en ung gorilladame. Men hun kan av og til falle tilbake til gamle synder og sutte på fingeren enda hun for lengst er for stor jente til det.

Det finnes sjimpansemennesker og gorillamennesker. Jeg er definitivt en gorillamann. Som barn hadde vi en sjimpanse og jeg lærte mye av henne. Mye hyggelig og mye skremmende. Far hadde overtatt henne fra en verkstedsinnehaver. Hun stod utenfor med en kjetting rundt halsen. Glansnummeret hennes var at hun røykte sigaretter. Ellers var hun behandlet dårlig av mange og hadde lært seg en del meget stygge manerer. Hun var vel omtrent like gammel som meg på den tiden og altfor stor for en liten gutt som meg å forstå og håndtere. Mine foreldre visste lite om sjimpanser, men skjønte etter hvert at ting ikke var så greie, selv om jeg aldri sladra på henne. Når hun ville kose, holdt hun meg fast og da hadde jeg ikke noe å stille opp med. Når hun var sint kunne hun være direkte slem og farlig. Jeg følte at hun gjennomskuet meg fullstendig og hun spilte nok på at jeg var litt redd for henne. Men siden hun ofte var ensom og hun kjedet seg, så valgte hun å være venner med meg og å være sammen med meg og da måtte hun jo være snill og oppføre seg. Slikt har jeg aldri følt med gorillaer, men slik lærte jeg også intuitivt alt det grunnleggende som jeg senere som voksen har fått systematisert og strukturert.

Vi kan ikke vise alle sidene ved rehabilitering av gorillaer i en kort film som tas opp over kort tid, men jeg håper at dere får et inntrykk av hva det dreier seg om og ikke minst at dere kan få et innblikk i vesenet til disse fantastisk dyrene. Gorillaene har et fredelig vesen og de er fredsæle. De er de milde kjempene.

Hilsen Doktor Per

Jeg tror dessverre at nedtellingen for gorillaenes framtid som en frittlevende art for lengst har begynt. Det er mange grunner til det. Det med viltkjøtt er dypt forankret i kamerunsk mattradisjon. I enkelte samfunn er gorillakjøtt simpelt hen obligatorisk ved spesielle anledninger. Tradisjonelt var dette begrenset til lokale samfunn og lokalt konsum. De siste 30 årene har endret dramatisk på dette, en utvikling som bare akselerer og det har skjedd et kraftig skifte i hvem som er aktørene og hvor markedene er.

En faktor er den stigende graden av urbanisering. Folk flytter inn til byene for utdannelse og arbeid og de tar sine tradisjoner og vaner med seg. De vil ha bushkjøtt. Handelen med bushkjøtt er uten tvil den største trusselen mot Afrikas ville dyr i dag. Utbygging av infrastruktur, veier og jernbane har ”åpnet” innlandet for en flom av illegal handel mot de store byene og etterspørselen der. I Yaounde anser man sjimpanse- og gorillakjøtt som det beste og mest ettertraktede av ”viltkjøtt”.

Avvirkningen av regnskogen for eksport av edelt, tropisk trevirke virker kraftig inn på denne handelen på mange måter. For det første blir hele landet gjennomskåret av veier for å få tømmeret ut. Dermed blir både adgangen for krypskytterne forenklet, den illegale handelen og eksportrutene ut av urskogen like så. Denne virksomheten er nært knyttet til skogsindustrien. For det andre så blir gorillaenes hjemområder meiet ned. Urskogen er i ferd med å forsvinne i et tempo som ofte gir meg og likesinnede mareritt. En ting er at dette nettverket av infrastruktur drenerer landet for tropiske eldeltrær og snur økologien på hodet på en ikke bærekraftig måte, men det forårsaker også at alle viltresursene forblør, bokstavelig talt.

Konkurransen om bruken av land til bosetting og jordbruk, ikke bare matproduksjon, men industrielt jordbruk av internasjonale dimensjoner, griper om seg. Det er lettere å finne 1000 HA land til å dyrke oljepalmer for bruk som bio-brennstoff til vesten enn det er å finne samme arealet for å sikre en gorillastamme. Internasjonale selskaper kjøper opp eller leaser enorme landområder for industriell produksjon av palmeolje. Nylig kjøpte et amerikansk selskap opp 70.000 HA land til dette formålet. Men først blir regnskogen jevnet med jorden. Dette forgår i et land der jeg enda ikke har sett en blyfri bensinpumpe og der bilene vi vraket av miljøhensyn for 20 år siden er ”first choice” i dag! Det er som om det ikke er samme luften vi puster over hele kloden! Tenk over hvor du får miljødrivstoffet ditt fra! I Kamerun er det et begrep om at om du skal få skjøte på din tradisjonelle jord så må du ”mise en valeur” (verdiskapning!), sette den tomta i stand. Det er ensbetydende med hogge ned regnskogen og erstatte den med bananpalmer eller liknende!

Alt dette fører til oppstykking av land, det vi i økologien kaller parsellering. Når dette skjer, blir bestander av sårbare dyr ikke bare eksponert for utnyttelse, men isolert til stadig mindre områder som ofte ikke kan dekke deres grunnleggende behov gjennom hele året. Det fører til at de ofte må flytte på seg, noe som eksponerer dem ytterligere. De blir det vi kaller øypopulasjoner. Det virker som om det er en naturlov at alt som er grønt, vakkert og intakt, må ødelegges. Her hjemme kan vi le av den australske holdningen om at ”If it grows – chop it down and if it moves – shoot it”!  I den afrikanske regnskogen i dag er dette ikke morsomt, det er ramme alvor. Når en gorillastamme har fått sitt land parsellert og selv blitt en liten øy-bestand, da er det uvilkårlig begynnelsen på slutten for den gorillastammen!

Hvis du trodde det stoppet der, så har jeg dessverre verre ting i vente. I dagens Afrika med internett og internasjonale flygninger, med nye, økonomiske aktører som Kina og India i tillegg til de gamle, så har handelen med de store apene blitt utrolig mye mer sofistikert. Det er store penger inne i systemene og meget høy grad av organisatorisk ferdighet for å nå markeder som betaler enda mye mer for produktene. Det er ikke lenger de lokale markedene som konsumerer. De har ikke lenger råd. Verdien på gorillakjøtt stiger med over ti ganger, bare inn til hovedstaden Yaounde eller havnebyen Douala. I Paris og New York og enda verre i Kina, kan du gange dette opp med 40.  I stigende grad ser vi at handelen med ville dyr, inklusiv gorillaer og gorillaprodukter, er knyttet til handelen med narkotika og med våpen. Bak dette står internasjonale forretningsfolk, politikere og diplomater – mange med høy grad av beskyttelse og immunitet. Det er bare de siste 10 årene at vi har begynt å nærme oss dette nivået i vår ”krig” mot denne virksomheten. Kanskje er dette i virkeligheten den siste spikeren i kista for de ville gorillaene.

La meg gi noen eksempler: En mann sørvest i Kamerun fortok 22 sendinger av gorilla- og sjimpanseskaller til USA. Han ble avslørt i 2009, men hadde da tjent en formue etter lokal standard. Fra nabolandet ble det i 2010 eksportert over 100 sjimpanser og 10 gorillaer til Kina. En annen sak skjedde i 2006 da en minibuss full av narkotika, hasj og kokain, ble anholdt like utenfor hovedstaden. Midt mellom sekkene med narkotika, lå en levende, liten sjimpanseunge i en stor bærepose!  Det illustrer hvordan narkotikahandel og handel med ville dyr ofte er knyttet sammen. To år tidligere var vi med på å nøste opp en spesiell historie. Fire høylandsgorillaer (Cross River-gorillaen – verdens sjeldneste gorilla-art) ble smuglet over til Nigeria og havnet i Taipei for deretter å havne i Sør Afrika. En slik transport er meget kostbar og involverer utallige kontrollposter av alle slag, tollvesen, veterinærmyndigheter, helsemyndigheter, sikkerhet, og så videre – gjennom mange land. Det viser hvilket nivå disse operatørene arbeider på med hvitvasking og salg. Takket være DNA – kunne vi vise at disse gorillaene stammet fra Vest-Kamerun, og de ble repatriert til Kamerun i god helse, men til hvilken framtid? Likevel blir dette en slags solskinnshistorie i alt dette alvorlige og triste.

En ting er sikkert. Kamerun er et  land som sliter med det daglige og de nære ting, brødfø befolkningen, skolegang, helse og arbeid. De har ikke tid og råd til vern av gorillaer og vil ikke prioritere det. Gorillaene er en verdensarv, som tilhører alle akkurat som isbjørnen på Svalbard og gråhvalen langs våre kyster. Kamerun, respektive Norge, forvalter dette på vegne av verdenssamfunnet. Kamerun er nødt til å se annerledes på sine prioritering og Norge har kommet mye lengre i sosio-økonomisk organisering og utvikling. Derfor er det naturlig at Norge er blant de landene som kan komme Kamerun til hjelp i forvaltningen av for eksempel gorillaene. Men en ting er det offentlige, noe helt annet er ditt og mitt engasjement. Ikke noe er farligere for gorillaenes framtid enn vår likegyldighet. Alle kan gjøre noe med dette og bidra med engasjement og praktisk arbeid. I Kamerun har vi et ordtak om at ”kjærlighet sitter ikke i hjertet, men i beina!” Med andre ord: Er du glad i noen, så besøker du dem. Bryr du deg om noe – så gjør noe med det!

Jeg har samarbeidet med Ofir Drori og Laga (The Last Great Ape Organization) helt siden starten. Vi har gjort mye, og mange hundre mennesker er satt bak lås og slå for miljøkriminalitet. Man blir ikke populær på den måten,og når vi truer de riktig store fiskene i denne businessen, så er dette arbeidet direkte farlig. Vi må leve med alvorlige trusler og beskyttelse. Vi greier ikke gjøre alt vi vil eller gjøre noe med alt vi har kunnskap om. Alt vi har greid, tenker vi ikke så mye på. Det som plager oss daglig, er at vi ofte må avlyse store operasjoner fordi vi simpelt hen ikke har råd. Du kan hjelpe oss med dette. Hvis du også bryr deg, så er det et skritt i riktig retning.

Dette er ikke hyggelig, men det er sannheten og ikke en gang det verste. Skal vi kunne gjøre noe effektivt for gorillaene, må vi se sannheten i øynene og arbeide på mange fronter samtidig. Vi må ta oss av de små og forsvarsløse, og vi må også ta oss av de store og sterke, for selv gorillaen har ingen ting å stille opp med mot alle de som vil bryte ned og ødelegge. Situasjonen er blitt slik, at nå trenger selv apeverdenens Goliat ”en hånd å holde i” for å overleve – og det kan kanskje være din?

Klikk her om du vil lese mer om Laga eller hvordan DU kan være med og hjelpe gorillaene!

Gorillahilsen fra
Doktor Per

Det å rehabilitere gorillaer er vanskelig, dyrt og tidkrevende. Det byr på store utfordringer politisk, administrativt, medisinsk, logistisk og på mange andre måter. Det krever noe forpliktende av hver og en av oss. Alle de 22 gorillaene som nå er i Mefou, har en traumatisk historie – uten unntak. De har blitt skilt fra sine mødre. De har vært utsatt for fysisk, psykisk, emosjonell og sosial vold. Alle kommer de med skader og problemer. Gorillaer likner enda mer på oss enn mine venner patasene. En gorillababy er helt avhengig av moren sin i minst tre år. Selv om jeg elsker dette, så skal jeg ikke plage dere med alt det tekniske og medisinske. Jeg tror dere ser poenget!

Gorillaene må få melk som menneskebarn. De må ha fysisk kontakt med mora/vokteren 24 timer i døgnet. Man kan ikke skifte personale flere ganger i døgnet som på et sykehus. Når alt det grunnleggende er i orden, må de lære seg å bli gorillaer, emosjonelt, sosialt og praktisk. Deretter må de integreres i en familie og så må de lære å ta vare på seg selv i urskogen. Det betyr å finne nok og riktig mat, beskytte seg mot farer og ta vare på sin egen helse. Det er det vi kaller bushtrening. En gorilla som er tatt ut av sin sammenheng, må lære dette fra grunnen av. Det er akkurat som patasene. De må lære hva som er spiselig og ikke – og hvor de finner mat til alle årstider. Når ikke mor og far er der for å lære dem det, så må vi gjøre det. De skal lære å bruke nesten 400 planter! Hvor mange planter kan du? Da skjønner dere at dette ikke er noe som kommer lettvint. Hvis de ikke lærer og greier dette, kan de ikke leve fritt i urskogen. Det må læres. De må utvikle grunnleggende gorilla- overlevelseskompetanse.

Det å ta vare på gorillaer, er nesten som å ta vare på et menneskebarn. Det krever forpliktende innats over mange år – hele døgnet. Det er ikke nok at vi blir forbigående rørt over en urettferdighet og en nødsituasjon. De trenger mat og omsorg hver dag. Det forutsetter kompetente mennesker og de rette omgivelsene. Det har vi i Mefou. Men ingen av dem kan gjøre det de gjør, uten forpliktende hjelp utenfra. Hvis gorillaene skal ha en framtid på vår klode, må vi innse at det å ta vare på gorillaer er et ansvar vi alle har, selv om gorillaene befinner seg i Kamerun. Vår klode vil være et fattigere sted uten disse dyrene.

Derfor er det maktpåliggende å skille dem, sånn at Bobo får leve i fred med sin familie og vi får ta vare på broren på en annen måte. Det ligger det til rette for, men Bobo og hans familie trenger mye mer plass. Inngjerdingene deres består av doble elektriske gjerder der strømmen kommer fra solcellepaneler. All inngjerdingen må ha solide satelitter der man kan ta inn dyrene og isolere dem om de trenger medisinsk behandling eller om det er vedlikeholdsarbeid som må gjøres.

Mitt engasjement i Mefou startet medisinsk. Den biten er nå under kontroll. Nå har jeg og mine folk brukt halvannet år på å formalisere administrasjon og økonomi. Det neste jeg skal gripe fatt i, er mattilgangen, transport og lagring. Det er etter hvert en betydelig hodepine. Over 360 primater trenger mye mat, og det er dyrt. Min plan er å finne ut hvor vi får tak i det billigst, hvordan transportere det rimeligst og hvordan lagre det best mulig for at det skal være god kvalitet og stabilt tilgjengelig. Jeg vet alt dette, men trenger bare tid og råd til å få det gjort. Kornprodukter trenger å lagres ved middels, lav temperatur, mørkt og framfor alt tørt. I urskogen betyr det isolasjon og ventilasjon. Dessuten må lagrene kunne beskyttes mot insekter. Grønnsaker og frukt må kunne kjøles ned. Alle lagre må kunne desinfiseres. Det er store utfordringer når vi enda ikke har strøm, men det kommer kanskje snart.  Når alt dette er gjort, vil parken være sikret og trygg i forhold til myndighetene.

Alle kan ikke gjøre det jeg gjør, og enda færre det som Rachel Hogan gjør for gorillaene. Rachel har viet sitt liv til dem. Hun er den daglige lederen i Mefou i dag, siden Avi Sivan døde i en militær helikopterulykke i fjor. Hun gjør en personlig avtale med hvert dyr hun engasjerer seg i. Det betyr at hun ofrer det meste av det vi alle forventer av livet vårt – for å gjøre det hun har bestemt seg for å gjøre for gorillaene, og det hun har engasjert seg i. Verken Rachel eller jeg kan gjøre dette alene, uansett hvor mye vi gjerne ville. Skal gorillaene overleve som art, må alle gode krefter komme sammen. De som er i varetekt i Mefou må sikres et rimelig liv og kanskje utsikter for et liv i frihet. De få som enda lever i frihet, må sikres så lenge det er mulig. Dessverre er det slik det står til med gorillaenes framtid i dag! Mer om det neste gang.

Takk for interesse og følge så langt.

Hilsen Doktor Per

Hvis du er interessert i arbeidet med gorillaer, kan du lese mer om det på Mefou sine hjemmesider www.apeactionafrica.org . Ape Action Africa har lånt meg noen bilder fra sitt arkiv til denne bloggen.