Det å rehabilitere gorillaer er vanskelig, dyrt og tidkrevende. Det byr på store utfordringer politisk, administrativt, medisinsk, logistisk og på mange andre måter. Det krever noe forpliktende av hver og en av oss. Alle de 22 gorillaene som nå er i Mefou, har en traumatisk historie – uten unntak. De har blitt skilt fra sine mødre. De har vært utsatt for fysisk, psykisk, emosjonell og sosial vold. Alle kommer de med skader og problemer. Gorillaer likner enda mer på oss enn mine venner patasene. En gorillababy er helt avhengig av moren sin i minst tre år. Selv om jeg elsker dette, så skal jeg ikke plage dere med alt det tekniske og medisinske. Jeg tror dere ser poenget!
Gorillaene er store og potensielt farlige. Derfor trenger de solid infrastruktur både for sin egen sikkerhet og for omgivelsene. Det er arbeidskrevende. En gorillababy må ha tilsyn døgnet rundt i minst tre år. Det er personalkrevende. De trenger kompetent medisinsk tilsyn, både for sin ernæring og helse, men også for å beskyttes mot smitte og sykdommer. Derfor må de tilbringe mye tid i karantene og isolasjon, uten at det blir et sosialt fengsel. Det må være en viss avstand mellom dem og menneskene. Ofte må vi hente inn internasjonale eksperter for å foreta kompliserte operasjoner. |
Gorillaene må få melk som menneskebarn. De må ha fysisk kontakt med mora/vokteren 24 timer i døgnet. Man kan ikke skifte personale flere ganger i døgnet som på et sykehus. Når alt det grunnleggende er i orden, må de lære seg å bli gorillaer, emosjonelt, sosialt og praktisk. Deretter må de integreres i en familie og så må de lære å ta vare på seg selv i urskogen. Det betyr å finne nok og riktig mat, beskytte seg mot farer og ta vare på sin egen helse. Det er det vi kaller bushtrening. En gorilla som er tatt ut av sin sammenheng, må lære dette fra grunnen av. Det er akkurat som patasene. De må lære hva som er spiselig og ikke – og hvor de finner mat til alle årstider. Når ikke mor og far er der for å lære dem det, så må vi gjøre det. De skal lære å bruke nesten 400 planter! Hvor mange planter kan du? Da skjønner dere at dette ikke er noe som kommer lettvint. Hvis de ikke lærer og greier dette, kan de ikke leve fritt i urskogen. Det må læres. De må utvikle grunnleggende gorilla- overlevelseskompetanse.
Det å ta vare på gorillaer, er nesten som å ta vare på et menneskebarn. Det krever forpliktende innats over mange år – hele døgnet. Det er ikke nok at vi blir forbigående rørt over en urettferdighet og en nødsituasjon. De trenger mat og omsorg hver dag. Det forutsetter kompetente mennesker og de rette omgivelsene. Det har vi i Mefou. Men ingen av dem kan gjøre det de gjør, uten forpliktende hjelp utenfra. Hvis gorillaene skal ha en framtid på vår klode, må vi innse at det å ta vare på gorillaer er et ansvar vi alle har, selv om gorillaene befinner seg i Kamerun. Vår klode vil være et fattigere sted uten disse dyrene.
Jeg har presentert dere for Nkan og Nouna. De er medlemmer i en gruppe på 11. Av disse kan kanskje 6-7 være kandidater for utsetting i det fri. Men det forutsetter at de lærer alt de må, før så kan skje. Til det trenger vi en ny og stor inngjerding for bushtrening og hvor de kan lære mer om livet som ville og frie gorillaer uten hjelp av mennesker. De andre må regne med å bli i Mefou resten av livet. Til det har vi hensiktsmessige fasiliteter. Så har vi Bobo’s gruppe. Bobo er en diger, flott gorilla, men han har vært så lenge hos mennesker og han er blitt så gammel, at det er urealistisk at han kan leve et naturlig og trygt liv i urskogen. Men han har etablert en fin familie med tre hunner og han har en sønn som er oppkalt etter en av Kameruns store fotballstjerner: Eto-fils. Bobo og hans familie trenger en mye større inngjerding, hvor de kan leve et normalt gorillaliv, om enn beskyttet. Det er viktig at de kan trekke seg tilbake når de vil være alene og å komme fram når de ønsker å være sammen med mennesker. Min venn Bobo har noe jeg tror er en gorillaversjon av Tourettes-sykdom. Han lager noen ufrivillige grimaser og lyder fra tid til annen, og det kan neppe være noe annet. Jeg skal observere det litt til og kanskje skriver jeg noe om det! Selv om min store kjærlighet og kamerat er Nkan, så innrømmer jeg at Bobo er flott og 25% større enn Nkan! Bobo har en bror som er psykisk utviklingshemmet, og det er virkelig et problem for Bobo sin familie nå. | |
Derfor er det maktpåliggende å skille dem, sånn at Bobo får leve i fred med sin familie og vi får ta vare på broren på en annen måte. Det ligger det til rette for, men Bobo og hans familie trenger mye mer plass. Inngjerdingene deres består av doble elektriske gjerder der strømmen kommer fra solcellepaneler. All inngjerdingen må ha solide satelitter der man kan ta inn dyrene og isolere dem om de trenger medisinsk behandling eller om det er vedlikeholdsarbeid som må gjøres.
Mitt engasjement i Mefou startet medisinsk. Den biten er nå under kontroll. Nå har jeg og mine folk brukt halvannet år på å formalisere administrasjon og økonomi. Det neste jeg skal gripe fatt i, er mattilgangen, transport og lagring. Det er etter hvert en betydelig hodepine. Over 360 primater trenger mye mat, og det er dyrt. Min plan er å finne ut hvor vi får tak i det billigst, hvordan transportere det rimeligst og hvordan lagre det best mulig for at det skal være god kvalitet og stabilt tilgjengelig. Jeg vet alt dette, men trenger bare tid og råd til å få det gjort. Kornprodukter trenger å lagres ved middels, lav temperatur, mørkt og framfor alt tørt. I urskogen betyr det isolasjon og ventilasjon. Dessuten må lagrene kunne beskyttes mot insekter. Grønnsaker og frukt må kunne kjøles ned. Alle lagre må kunne desinfiseres. Det er store utfordringer når vi enda ikke har strøm, men det kommer kanskje snart. Når alt dette er gjort, vil parken være sikret og trygg i forhold til myndighetene.
Men så er det også mange andre prosjekter. Vi trenger en ny karantenestasjon – har faktisk ikke en som er egnet bare for gorillaer. Vi trenger et oppholdsområde for sosial trening og integrasjon, og vi trenger to nye store inngjerdinger, en til Bobo sin gruppe og en til Nkan sin gruppe. Arbeidet med å finne områder å sette dem ut på, er så en helt annen sak. Så langt strekker bare idealismen til, ikke de finansielle kreftene. |
Alle kan ikke gjøre det jeg gjør, og enda færre det som Rachel Hogan gjør for gorillaene. Rachel har viet sitt liv til dem. Hun er den daglige lederen i Mefou i dag, siden Avi Sivan døde i en militær helikopterulykke i fjor. Hun gjør en personlig avtale med hvert dyr hun engasjerer seg i. Det betyr at hun ofrer det meste av det vi alle forventer av livet vårt – for å gjøre det hun har bestemt seg for å gjøre for gorillaene, og det hun har engasjert seg i. Verken Rachel eller jeg kan gjøre dette alene, uansett hvor mye vi gjerne ville. Skal gorillaene overleve som art, må alle gode krefter komme sammen. De som er i varetekt i Mefou må sikres et rimelig liv og kanskje utsikter for et liv i frihet. De få som enda lever i frihet, må sikres så lenge det er mulig. Dessverre er det slik det står til med gorillaenes framtid i dag! Mer om det neste gang.
Takk for interesse og følge så langt.
Hilsen Doktor Per
Hvis du er interessert i arbeidet med gorillaer, kan du lese mer om det på Mefou sine hjemmesider www.apeactionafrica.org . Ape Action Africa har lånt meg noen bilder fra sitt arkiv til denne bloggen.
Takk for interesse og følge så langt.
Hilsen Doktor Per
Hvis du er interessert i arbeidet med gorillaer, kan du lese mer om det på Mefou sine hjemmesider www.apeactionafrica.org . Ape Action Africa har lånt meg noen bilder fra sitt arkiv til denne bloggen.