Mondagfolkets kultur og samfunnsordning er organisert rundt krokodillene. Øverst står ”masaien” som er mediet mellom det overnaturlige, krokodillene og menneskene. Under ham står en rekke seremonimestere. Det er også forskjellige sannsigere med ulike funksjoner, en av disse er juridisk. Alle har en åndelig lederrolle i samfunnet, men det er ingen pomp og prakt knyttet til dem. De må leve et enkelt liv og får ikke lov til å legge til seg store familier og rikdom. Dette fordi de ikke skal distraheres fra sine åndelige lederfunksjoner av jordiske ting. Sultanen, landsbysjefene og landsbyrådene, altså den administrative delen av samfunnet, står under disse åndelige lederne i makt og rang, selv om de ikke har noen utøvende funksjon – kun rådgivende. 

Jeg søkte råd hos min venn og vert – presten. Han forsikret at han ikke hadde gitt det sin tilslutning om han ikke hadde vært overbevist om det var rett. Presten, som også er landsbysjef og har vært bibeloversetter i 30 år, var den som fikk i oppdrag å bringe meg budskapet. Saken var i grunnen et ”fait accomplis”.  Jeg hadde ikke noe valg. Det ville bli en skandale og en katastrofe om jeg sa nei. Ingen utenforstående hadde noen gang blitt vist en slik ære, og slett ingen hvit mann! Jeg kunne ikke takke nei og det var på ramme alvor.

Men det er en prosedyre å følge, samt en del formaliteter. Jeg hadde ikke vært til stede på deres nyttårsfest i slutten av november. Sjefsmasaien for hele samfunnet måtte derfor formelt godkjenne hele opplegget og sette det inn i sin sammenheng. Det måtte foretas en ofring til fjellet og krokodillene på mine vegne, og en kortversjon av nyttårsritualet. En hane ble slaktet og noen liturgiske ritualer gjennomført for å sikre at rammene rundt det hele var i orden. Det med hanen er viktig.

Neste ledd var at jeg måtte passere en slags test for min person, min moralitet, mine kunnskaper og min lojalitet.  Det var denne biten jeg var mest engstelig for. Ville dette innebære at jeg ble involvert i noen mystiske besvergelser og mørke makter, så ville jeg ikke. Igjen forsikret presten om at det ikke var noe slikt, han gikk god for at dette ikke bare var i orden, men viktig at jeg gjennomførte det for dem alle. Bestod jeg, ville alle formaliteter være ryddet av veien. Ok, jeg aksepterte, og i nærvær av søster, svoger, en venninne og andre, ble jeg satt foran ”justisministeren”, den sannsigeren som styrer med ”Naturdomstolen" eller  "Krokodille-domstolen” om du vil.

Hele seremonien var så enkel og uanselig at man virkelig kunne lure på hva dette egentlig var. Sannsigeren stilte meg er rekke spørsmål, samt fortalte en del ting om meg som var skremmende i sin detalj og presisjon. På en måte kan du si han leste opp mitt vitae og mitt livsløp. Jeg skulle bare bekrefte eller avkrefte, svare ja eller nei på spørsmålene. Jeg hadde aldri truffet mannen før. Å si at jeg/vi alle var forbløffet, er ingen overdrivelse. Det var korrekt i alle detaljer og uten unntak – ting han helt umulig kunne vite noe om. Deretter la han en del ting utover bakken, for det meste deler av forskjellige dyr og planter som har en symbolsk og magisk betydning for dem. Til slutt måtte jeg identifisere alle gjenstandene. Før jeg var halvveis avbrøt han meg med å si: ”Stopp, stopp! Jeg har aldri truffet en mann som deg før! Du overgår meg på alle vis. Dette landet trenger deg. Du må komme tilbake til oss og ta deg av naturen og de ville dyrene her, fordi de lider.” Jeg var kvalifisert og hadde passert det siste nåløyet.

Seremonien som fulgte lignet mye på den hos masaien, men med noen liturgiske forskjeller og en litt annen symbolikk og målsetning. Denne gangen foregikk det ved utløpet på det hellige krokodillestedet – selve ”Krokodilledomstolen”. Jeg ble blant annet velsignet som det nye overhodet for Krokodilledomstolen for de kommende 7 år.

Hva er så min rolle som denne rettens overhode og verge? Jeg skal påse at alt går rett for seg, at retten blir respektert, og jeg skal bidra til å ta vare på denne sentrale institusjonen i deres samfunn. Regnskapsføreren min, som også er moundag, besøker dem flere ganger i kvartalet og rapporterer til meg. Jeg blir kontaktet i alle prinsipielle spørsmål og jeg er rådgiver for ledelsen i deres samfunn, men med rang etter sannsigeren og med en rolle som er mer praktisk, teknisk og administrativ. Har dette samfunnet funnet meg verdig til denne æren og kan jeg gjøre det med naturens logikk i ryggen og med krokodillene som mine medhjelpere, så hvorfor ikke? Det gjør jeg gjerne!

Doktor Per

Midt på 90-tallet ble jeg kjent med et spesielt samfunn i Nord-Kamerun som anser krokodillene som hellige dyr. I et land uten elver og sjøer og naturlig vanntilgang, er det et fjell omgitt av syv vannhull. Et stort samfunn er organisert omkring disse vannhullene. Et stort samfunn er organisert omkring disse vannhullene og finner et utkomme der som ville vært umulig uten dette vannet fra krokodilledammene – eller ”Kuli’ene” som de heter. De mener det er krokodillene som skaffer vannet og dermed grunnlaget for deres jordbruk og livseksistens. De tror at det er en stor sjø inne i fjellet fullt av krokodiller. Fjellet, vannet og krokodillene er hellige.

Adgangen til vannet er strengt regulert. Man kan ikke vaske tøy der, ikke vasse, barn kan ikke leke der, kvinner som menstruerer må ikke nærme seg, osv… Befolkningen har fire store fester i året hvor krokodillene står i sentrum – hele tiden i alle seremoniene. Det er ”Masaien” som er mediet mellom det overnaturlige, krokodillene og menneskene. Han er samfunnets mektigste mann, men lever i all enkelhet.  Ingen får lov til å forulempe en krokodille, og de mener det aldri har vært en konflikt mellom mennesker og krokodiller der i 13 generasjoner! Det er ganske utrolig, for over alt hvor krokodiller og menneskers aktivitet overlapper, blir det problemer. Det skal ikke mer til for å tenne meg. Dette var noe jeg måtte finne ut av og komme til bunns i.

Men det var ikke lett å få innpass og kulten omkring krokodillene var omgitt av masse hemmelighetskremmeri som nesten var umulig å trenge igjennom. En gang ble jeg truet på livet sammen med en lokal smed – bokstavelig talt fordi han hadde ledet meg til en hellig krokodille dam – en ”Kuli”. De visste ikke at vi hadde tillatelse både fra sjefsmasaien og sultanen og kom mot oss med stokker, steiner, spyd, giftpiler og buer. Vi trakk oss klokelig tilbake og lot alt roe seg. Men det myknet opp etter hvert.

Saken var den at de første gangene jeg var der, var det for å flytte på over 400 elefanter som hadde flyktet fra krig i nabolandet inn på deres åkrer. Det utløste en katastrofe som fikk internasjonal oppmerksomhet. Jeg flyttet mine venner elefantene med en håndfull av mine beste ”Elephant Riders” fra motorsykler. Befolkningen og myndighetene måtte vantro se at vi løste problemet uten å skade en eneste elefant. Det skulle heller ikke mer til for at jeg fikk en heltestatus i lokalmiljøet, noe som har åpnet dørene til dette krokodillemysteriet for meg, men det har tatt tid.

Dette stedet har på mange måter fanget meg, og jeg må stadig vende tilbake dit, flere ganger om året. En gang fikk jeg en uventet, men velment ære. Landsbyen ga meg en kone! Det hele var meget konkret og formelt. Jeg kunne ikke ha sagt nei uten å lage en gigantisk sosial skandale. Den vakre er ikke noen hvem som helst heller. Hennes bestemor er søster til Sultanens mor! Ved å gi meg en av sine døtre, knytter de meg til og innlemmer meg i deres samfunn for alltid. Presten som også er landsbysjef, er en nær venn og rådgiver i slike kinkige saker. Han er levende interessert i sitt folks tradisjon og historie. På mange vis har han vært min guide inn i deres kulturelle verden. Nå har jeg altså et helt reelt og seriøst problem for hånden. Så langt har jeg greid å holde det på avstand med at hun må bli ferdig på skolen, sikre henne skolegang, holde henne, moren, en tante og bestemoren med tøy ved alle store anledninger, som om jeg ikke hadde nok slikt fra før av! Da jeg tidligere i år hadde med søster, svoger og en venninne på besøk, var de sikre på at jeg kom for å hente henne! Jeg trenger mer sjelesorg hos den lokale presten for å løse denne floken! Hva blir det ellers neste gang jeg må dit?

Mye av det jeg fant ut av legenden om krokodillene og det hellige fjellet, er sant og riktig. Annet var nok annerledes enn jeg forventet, men OK – hvorfor ikke? Fjellet, som et sandfjell med store granittblokker, inneholdt ikke noen sjø, men en kombinasjon av flere geologiske fenomen som jeg kjenner godt fra området. Naturlige tette flater samler vannet i store reservoarer inne i sand og steinurer, med enkelte naturlige åpninger. Der kommer vannet ut på ”mystisk” vis og kan hentes friskt og naturlig filtrert omtrent som en drikkeautomat i et hønsehus, bare i mega-format! En annen mekanisme er at vannet lagres i porøse lag i steinfjellet, men holdes tilbake av tettere lag. Svære reservoarer kan samles opp i regntiden. Enkelte steder pipler dette vannet krystallklart og rent rett ut av harde fjellet. Man kan bli overtroisk av mindre! En tredje mekanisme er store oppfangs-områder som samler regnvannet i kraftige bekker i regntiden. Disse har gravd ut krokodilledammene – sorry – for myten om sjøen i fjellet. Omkring disse dammene dannes det et nærmest paradisisk miljø av vegetasjon, fugler og dyr – et ideelt leveområde for krokodiller, i alle fall var det slik.

Nå er det andre ting som truer disse krokodilledammene. Det er blitt for mange mennesker. Det er blitt for mange husdyr og av det følger et parasittproblem. Man respekterer ikke lenger reglene som før – krokodilledammene og vannkildene tørker ut! Det verste er nedhugst av vegetasjon, for mye ureglementert kveg som konsumerer for mye vann og vannhyasinter som mangedobler overflate-fordampningen. Det fører til at dammene også slammes ned.

Ved den krokodilledammen der vi ble truet på livet for noen år siden, ber de nå om min hjelp til å berge vannet. Takket være den kunnskapen jeg nå har, er det mulig. Det som må gjøres, er å beskytte all gjenværende skog, fjerne vannhyasintene, avslamme dammene, begrense adgangen for kveg og så la det gå litt tid under tradisjonell kontroll, så burde vi være på rett vei. Men det er også mer kompliserte problemer å løse, så som hvor det utenforstående kveget kommer fra og hvem som eier det. Det kan bli en avgjørende faktor for å lykkes. Får jeg tak i de midlene jeg trenger, skal jeg berge vannet for dem ved hjelp av krokodillene, min biologiske kunnskap og i samarbeide med befolkningen. Det hele er et spørsmål om overbefolkning og en ubalansert bruk av begrensede resurser, dessuten tid og midler for min del. Alt henger sammen, og dette er kanskje noe jeg må gjøre i takknemmelighet for alt jeg selv har fått der …

Doktor Per

Jeg slår ofte slag for de artene som oppfattes som ”farlige, store, stygge og slemme”. Krokodillen er en klassiker blant de artene. Det er viktig å få fram kunnskaper om hva disse dyrene er og hva de ikke er. Vår frykt og avsky for dem er ofte bundet opp i uvitenhet og tillærte vrangforestillinger som kan anta helt urimelige proporsjoner og slett ikke stå i noe rimelig forhold til virkeligheten. Når det er sagt, så er det helt sant og riktig at krokodiller er farlige og må håndteres og respekteres deretter – som så mye annet. Krokodillene har for øvrig mange egenskaper og funksjoner i naturen som er svært viktige for miljøet.

Krokodillene er utrolig tilpasningsdyktige og kan innrette seg i mange slags økologiske miljøer fra ørken til urskog, men det er alltid et sett av forutsetninger som må være til stede i hvert enkelt miljø. Det er de biologiske forutsetningene som er basert på krokodillens anatomi, fysiologi og grunnleggende behov. Disse er ikke gjenstand for forhandlinger når det er snakk om vern av krokodiller eller konflikter mellom dem og mennesker. De må respekteres ellers kan ikke krokodillene leve der.

Når jeg skal løse et krokodilleproblem, går jeg fram etter en systematisk plan og ut i fra min kunnskap om alt dette. Jeg tar meg tid til å snakke med lokalbefolkningen for å forstå hva problemet er og hva slags holdninger de har. Jeg vinner deres tillit og innleder et nært samarbeide. Hvor skjer konfliktene? Hvilken karakter har de? Hvor omfattende er de? Med andre ord hva slags problem er det som foreligger? Det vi kaller en problemsituasjon er knyttet til et eller noen få dyr. Det kan ofte løses om det eller de dyrene får behandling, flyttes eller uskadeliggjøres, og så kan balansen være gjenopprettet i toleransen mellom menneskene og dyrene. Det andre er det vi kaller en konfliktsituasjon. Der finnes det ikke en minnelig løsning på konflikten. Enten må dyrene bort eller så må det menneskelige nærværet bort, uansett hva årsaken er. Ingen kompromiss eller forhandlinger mulig.

Når jeg så går i felten, vil jeg vite hvor mange dyr det er, hvilken alders- og kjønnssammensetning de har, hvilken ernærings og helsetilstand de er i og hva slags livsvaner de har gjennom hele året.

Når det er veldig varmt, går de i dvale. Det er ofte i tørketiden når det er vanskelig med mat. Da finner de naturlige huler, eller de graver dem til de oppnår en rimelig temperatur, før de kjører hjerterytme og hele metabolismen sin på sparebluss. Hvor går de i dvale? Jeg må vite om disse områdene er beskyttet.

Når det er kaldt, trenger de sol for å få varme i kroppen til å fungere normalt fysisk. Til det har de varmeskjold i huden på ryggen som fungerer som radiatorer. Benbiter som absorberer varme som igjen ledes til kroppen via et sinnrikt åresystem. Jeg trenger å vite hvor de soler seg og om de får være i fred der.

Vannet er et mellommiljø som ikke har så store temperatursvingninger og som ofte fungerer som en temperaturbuffer for krokodillene. I tillegg huser den ofte mat i form av fisk og dyr som kommer for å drikke. Krokodillene er meget nøysomme og kosteffektive – spesielt når de er unge. De kan leve i lange perioder uten mat. Er det konkurranse om vannet til jordbruk, fiske, husholdning? Jeg trenger også å vite om krokodillene får være i fred og ha fri tilgang til vann.

Det neste jeg må finne ut av er hva som er tilgjengelig å spise for de forskjellige aldersgruppene. Krokodillene er aktive i regntiden. Da leter de etter mat både på land, i vannet og ved vannet. Ofte er situasjonen bak konfliktene at de naturlige byttedyrene er utryddet av menneskene og krokodillene er henvist til å spise husdyr. Det går aldri bra i lengden for en stamme krokodiller!

De parrer seg som regel i vannet, men så trenger de et sted å legge egg etter hvert. Hvor er det? Det er også helt kritisk. De kan legge dem i sand eller i en løvhaug i forråtning, mange steder, men temperaturen må være riktig og ”hu mor” passer på og vet! Får hun være i fred? Når ungene klekkes transporterer hun dem ut i vannet og så må de etter hvert klare seg selv. Gjør de det?

Det siste jeg må vite er hvilke fiender har de? Får redene være i fred? Har ungene nok skjul og mat eller er de eksponert for predatorer – i så fall hvilke?  I hvilken grad er reproduksjonen vellykket og rekrutteringen til stammen hensiktsmessig? Er det for mange emigrer noen etter hvert som de blir voksne. Har de for lite å spise – skjer det samme. Er de da beskyttet dit de går? Jeg har sett dem legge eggene i komposthaugen til bøndene. Det har sjelden god prognose!

Når jeg har samlet alle opplysningene jeg trenger, må jeg konkludere hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige. Når jeg gjøre dette, så er det fordi reaksjonene ellers er ganske stereotype. Krokodillene blir drept med offentlig tillatelse, som er det enkleste, eller lokalbefolkningen tar saken i egne hender og gjør det samme i all stillhet, uten at jeg skal trekke inn parallellene til rovdyrdebatten her hjemme. Jeg forsøker å tilby alternativer. Som å fange krokodillene og flytte dem til sikrere steder der de ikke er i konflikt med folk og husdyr og der deres livsbehov og sikkerhet er ivaretatt.

Det skal ofte mye diplomati til for å lykkes med dette, lokalt og offentlig. Dessuten tillatelser, papirer og stempler til krampa tar deg. Som klasse A-dyr skal miljøvernministeren personlig signere tillatelsen. Det medfører at jeg må ned til hovedstaden, ellers blir det aldri gjort – og det skal gå tjenestevei med all verdens uttalelser.  Jeg ”kjører dobbelt” – minst. Det vil si ”jeg gir Keiseren hva Keiseren tilkommer” og sørger for at de krokodillene jeg hjelper, får den hjelpen de trenger!  I livets skole og med et byråkrati i verdensklasse, lærer man seg å bli pragmatisk. Man kan få til det meste i Afrika om man vet hvordan! Men prinsippet er at ingen vil ha krokodillene og ingen vil hjelpe uten å bli ”personlig tilgodesett”. Du trenger ikke være noen lokal spesialist for å skjønne at befolkningen ordner opp med dette ”diskret” på egenhånd, ettersom det er strenge straffer for å forulempe dyrene. Dessuten er krokodilleskinn verdifullt og kjøttet meget ettertraktet. Det bedrer ikke akkurat deres vernede status.

Først når jeg er så langt, begynner det virkelige arbeidet og logistikken med å fange dem inn, transportere dem og sette dem fri igjen et annet sted. Denne håndteringen av dyrene er den siden av saken jeg liker best. Det er mange teknikker og mange lokale tilpasninger – mye forberedelser. Alt må man klekke ut og prøve seg fram til. Ingen situasjoner er like, selv om en del prinsipper går igjen. Dyrene må ikke lide noen overlast, og vi må ikke ha noen ulykker – det blir riper i lakken. På lange transportstrekninger, må krokodillene ha rett temperatur, skånes mot stress og de må ofte beroliges med medisiner. Det er da jeg er i smørøyet og koser meg med jobben. Men ofte er det ikke det vi gjør for et enkelt dyr som er det viktigste for å bevare krokodillene for framtiden, men det er heller de folkeopplysende og politiske ringvirkningen dette har, som fremmer vernet av krokodillene.  For meg er det ingen liten lykke å lykkes med alt dette fra gang til gang, både det symbolske og moralske ved de fysiske operasjonene/handlingene, like så vel som det pedagogiske. Jeg skulle bare hatt råd til å gjøre det i en mye større skala, for mange steder er nedtellingen for deres framtid og eksistens begynt for lengst. Det haster.

Neste gang blir det om ”Hellige krokodiller” og ”Krokodillenes domstol”.

Takk for følge så langt.

Doktor Per

Mine første erindringer av krokodiller går tilbake til barndommen – til lenge før jeg begynte på skolen. Vi var flyttet til et sted som mine foreldre kalte ”det vakre fjellet” – Ngaou Bela. Vi flyttet inn i et nytt, fint hus og ble vel etablert der. Huset hadde en praktfull utsikt over en elveslette og elva Meng – mitt fødested. På den tiden rådet det paradisiske tilstander der. Alskens antiloper beitet fredelig eller lå og tygde drøv i skyggen om dagen. Kalvene hoppet og spratt og lekte utpå slettene, morgen og kveld. Brummingen fra flodhestene og hostingen fra leopardene var kveldsmusikken etter aftenbønnen. Etter hvert lærte jeg alle nattelydene å kjenne. Det var ingen motorer og ingen kunstige lyder.

Mitt gutteværelse, som jeg delte med en yngre bror, vendte ut mot sletta og elva. Jeg sto ofte der om natten og så ut av vinduet på det trolske landskapet i månelyset og forestilte meg de mest fantasifulle ting. I ettertid viste det seg å være nokså realistisk også i virkeligheten. På mørke netter la jeg merke til lys nede på elva. Av og til hørte jeg skudd og hissige rop. Det skremte meg og jeg spurte personellet hva det var. De fortalte at det var krokodillejegere fra Nigeria som var på jakt. Krypskyttere! De saumfarte og støvsugde alle elver og vannløp og sjøer for krokodiller med alle midler, både for skinnet og for kjøttet som de solgte. Jeg husker mange ganger at jeg gråt. NEI! Jeg hadde enda ikke sett en levende krokodille, men jeg hadde meget levende forstillinger om dem, og jeg ønsket meg krokodiller!

Jeg maste meg til noen krokodiller og fikk dem. Noen var små og noen var middels. Det var galskap. Mine foreldre ante selvfølgelig ingenting om krokodiller og kunne ikke forestille seg hva en krokodille virkelig var. Med det jeg vet nå, ville det aldri rable meg inn i halvsøvne å la noen av mine barn være så mye som i nærheten av en krokodille uten kompetent tilsyn. Gud er dårers formynder heter det seg jo, og det var bare et Guds under at det ikke gikk galt da vi holdt på med krokodillene våre! Vi hadde dem som tillitsfulle husdyr. Huttemegtu! Så lite visste mine foreldre om dem. Faktum var at ingen ting galt skjedde på noe tidspunkt! Men jeg lærte å håndtere dem ”the hard way” og kunne etter hvert drible dem elegant på alle mulige måter. Jeg tror jeg hadde et intuitivt talent for den slags, og jeg har selv aldri blitt skadet av dem. En krokodille på min egen størrelse kunne med letthet ha klippet foten eller hånden min tvers av i et eneste jafs!

Så gikk det mange år, og jeg hadde ikke noe med krokodiller å gjøre før jeg ble forvalter av en nasjonalpark. Da skjønte jeg hvor ille det stod til og tok initiativ til å få dem totalfredet i Kamerun i lovs form. Det er Nilkrokodillene vi snakker om, og disse er den største av de fire krokodilleartene i Kamerun. Siden har det blitt en livslang kamp å bidra til å berge dem, og plutselig var mine barneferdigheter gull verd. Alt jeg kunne var selvlært.

Først som voksen fikk jeg tilgang til andres erfaringer, fangst-teknikker og teoretiske kunnskaper om krokodiller. Dette har bare gjort min beundring og respekt for disse veltilpassede, forhistoriske dyrene enda større.

Takk for følge. Mer kommer, så følg med.

Doktor Per