Mine første erindringer av krokodiller går tilbake til barndommen – til lenge før jeg begynte på skolen. Vi var flyttet til et sted som mine foreldre kalte ”det vakre fjellet” – Ngaou Bela. Vi flyttet inn i et nytt, fint hus og ble vel etablert der. Huset hadde en praktfull utsikt over en elveslette og elva Meng – mitt fødested. På den tiden rådet det paradisiske tilstander der. Alskens antiloper beitet fredelig eller lå og tygde drøv i skyggen om dagen. Kalvene hoppet og spratt og lekte utpå slettene, morgen og kveld. Brummingen fra flodhestene og hostingen fra leopardene var kveldsmusikken etter aftenbønnen. Etter hvert lærte jeg alle nattelydene å kjenne. Det var ingen motorer og ingen kunstige lyder.
Utsikten fra barnerommet slik den var på slutten av 50-tallet.
Mitt gutteværelse, som jeg delte med en yngre bror, vendte ut mot sletta og elva. Jeg sto ofte der om natten og så ut av vinduet på det trolske landskapet i månelyset og forestilte meg de mest fantasifulle ting. I ettertid viste det seg å være nokså realistisk også i virkeligheten. På mørke netter la jeg merke til lys nede på elva. Av og til hørte jeg skudd og hissige rop. Det skremte meg og jeg spurte personellet hva det var. De fortalte at det var krokodillejegere fra Nigeria som var på jakt. Krypskyttere! De saumfarte og støvsugde alle elver og vannløp og sjøer for krokodiller med alle midler, både for skinnet og for kjøttet som de solgte. Jeg husker mange ganger at jeg gråt. NEI! Jeg hadde enda ikke sett en levende krokodille, men jeg hadde meget levende forstillinger om dem, og jeg ønsket meg krokodiller!
Her sammen med mine søsken og en av krokodillene mine. Med det jeg vet i dag,blir jeg helt svett når jeg tenker på hva som kunne ha skjedd. En slik liten krokodille har sylkvase tenner oppe og nede og et bitt på langt over 500 kilo! Far ville aldri ha tilgitt seg selv om det hadde skjedd noe.
Jeg maste meg til noen krokodiller og fikk dem. Noen var små og noen var middels. Det var galskap. Mine foreldre ante selvfølgelig ingenting om krokodiller og kunne ikke forestille seg hva en krokodille virkelig var. Med det jeg vet nå, ville det aldri rable meg inn i halvsøvne å la noen av mine barn være så mye som i nærheten av en krokodille uten kompetent tilsyn. Gud er dårers formynder heter det seg jo, og det var bare et Guds under at det ikke gikk galt da vi holdt på med krokodillene våre! Vi hadde dem som tillitsfulle husdyr. Huttemegtu! Så lite visste mine foreldre om dem. Faktum var at ingen ting galt skjedde på noe tidspunkt! Men jeg lærte å håndtere dem ”the hard way” og kunne etter hvert drible dem elegant på alle mulige måter. Jeg tror jeg hadde et intuitivt talent for den slags, og jeg har selv aldri blitt skadet av dem. En krokodille på min egen størrelse kunne med letthet ha klippet foten eller hånden min tvers av i et eneste jafs!
Noen av våre krokodiller i karantene.
Så gikk det mange år, og jeg hadde ikke noe med krokodiller å gjøre før jeg ble forvalter av en nasjonalpark. Da skjønte jeg hvor ille det stod til og tok initiativ til å få dem totalfredet i Kamerun i lovs form. Det er Nilkrokodillene vi snakker om, og disse er den største av de fire krokodilleartene i Kamerun. Siden har det blitt en livslang kamp å bidra til å berge dem, og plutselig var mine barneferdigheter gull verd. Alt jeg kunne var selvlært.
Så gikk det mange år, og jeg hadde ikke noe med krokodiller å gjøre før jeg ble forvalter av en nasjonalpark. Da skjønte jeg hvor ille det stod til og tok initiativ til å få dem totalfredet i Kamerun i lovs form. Det er Nilkrokodillene vi snakker om, og disse er den største av de fire krokodilleartene i Kamerun. Siden har det blitt en livslang kamp å bidra til å berge dem, og plutselig var mine barneferdigheter gull verd. Alt jeg kunne var selvlært.
Først som voksen fikk jeg tilgang til andres erfaringer, fangst-teknikker og teoretiske kunnskaper om krokodiller. Dette har bare gjort min beundring og respekt for disse veltilpassede, forhistoriske dyrene enda større.
Takk for følge. Mer kommer, så følg med.
Doktor Per
Takk for følge. Mer kommer, så følg med.
Doktor Per
RSS Feed
