Jeg slår ofte slag for de artene som oppfattes som ”farlige, store, stygge og slemme”. Krokodillen er en klassiker blant de artene. Det er viktig å få fram kunnskaper om hva disse dyrene er og hva de ikke er. Vår frykt og avsky for dem er ofte bundet opp i uvitenhet og tillærte vrangforestillinger som kan anta helt urimelige proporsjoner og slett ikke stå i noe rimelig forhold til virkeligheten. Når det er sagt, så er det helt sant og riktig at krokodiller er farlige og må håndteres og respekteres deretter – som så mye annet. Krokodillene har for øvrig mange egenskaper og funksjoner i naturen som er svært viktige for miljøet.
Krokodillene er utrolig tilpasningsdyktige og kan innrette seg i mange slags økologiske miljøer fra ørken til urskog, men det er alltid et sett av forutsetninger som må være til stede i hvert enkelt miljø. Det er de biologiske forutsetningene som er basert på krokodillens anatomi, fysiologi og grunnleggende behov. Disse er ikke gjenstand for forhandlinger når det er snakk om vern av krokodiller eller konflikter mellom dem og mennesker. De må respekteres ellers kan ikke krokodillene leve der.
Når jeg skal løse et krokodilleproblem, går jeg fram etter en systematisk plan og ut i fra min kunnskap om alt dette. Jeg tar meg tid til å snakke med lokalbefolkningen for å forstå hva problemet er og hva slags holdninger de har. Jeg vinner deres tillit og innleder et nært samarbeide. Hvor skjer konfliktene? Hvilken karakter har de? Hvor omfattende er de? Med andre ord hva slags problem er det som foreligger? Det vi kaller en problemsituasjon er knyttet til et eller noen få dyr. Det kan ofte løses om det eller de dyrene får behandling, flyttes eller uskadeliggjøres, og så kan balansen være gjenopprettet i toleransen mellom menneskene og dyrene. Det andre er det vi kaller en konfliktsituasjon. Der finnes det ikke en minnelig løsning på konflikten. Enten må dyrene bort eller så må det menneskelige nærværet bort, uansett hva årsaken er. Ingen kompromiss eller forhandlinger mulig.
Når jeg skal løse et krokodilleproblem, går jeg fram etter en systematisk plan og ut i fra min kunnskap om alt dette. Jeg tar meg tid til å snakke med lokalbefolkningen for å forstå hva problemet er og hva slags holdninger de har. Jeg vinner deres tillit og innleder et nært samarbeide. Hvor skjer konfliktene? Hvilken karakter har de? Hvor omfattende er de? Med andre ord hva slags problem er det som foreligger? Det vi kaller en problemsituasjon er knyttet til et eller noen få dyr. Det kan ofte løses om det eller de dyrene får behandling, flyttes eller uskadeliggjøres, og så kan balansen være gjenopprettet i toleransen mellom menneskene og dyrene. Det andre er det vi kaller en konfliktsituasjon. Der finnes det ikke en minnelig løsning på konflikten. Enten må dyrene bort eller så må det menneskelige nærværet bort, uansett hva årsaken er. Ingen kompromiss eller forhandlinger mulig.
Når jeg så går i felten, vil jeg vite hvor mange dyr det er, hvilken alders- og kjønnssammensetning de har, hvilken ernærings og helsetilstand de er i og hva slags livsvaner de har gjennom hele året.
Når det er veldig varmt, går de i dvale. Det er ofte i tørketiden når det er vanskelig med mat. Da finner de naturlige huler, eller de graver dem til de oppnår en rimelig temperatur, før de kjører hjerterytme og hele metabolismen sin på sparebluss. Hvor går de i dvale? Jeg må vite om disse områdene er beskyttet.
Når det er kaldt, trenger de sol for å få varme i kroppen til å fungere normalt fysisk. Til det har de varmeskjold i huden på ryggen som fungerer som radiatorer. Benbiter som absorberer varme som igjen ledes til kroppen via et sinnrikt åresystem. Jeg trenger å vite hvor de soler seg og om de får være i fred der.
Vannet er et mellommiljø som ikke har så store temperatursvingninger og som ofte fungerer som en temperaturbuffer for krokodillene. I tillegg huser den ofte mat i form av fisk og dyr som kommer for å drikke. Krokodillene er meget nøysomme og kosteffektive – spesielt når de er unge. De kan leve i lange perioder uten mat. Er det konkurranse om vannet til jordbruk, fiske, husholdning? Jeg trenger også å vite om krokodillene får være i fred og ha fri tilgang til vann.
Det neste jeg må finne ut av er hva som er tilgjengelig å spise for de forskjellige aldersgruppene. Krokodillene er aktive i regntiden. Da leter de etter mat både på land, i vannet og ved vannet. Ofte er situasjonen bak konfliktene at de naturlige byttedyrene er utryddet av menneskene og krokodillene er henvist til å spise husdyr. Det går aldri bra i lengden for en stamme krokodiller!
De parrer seg som regel i vannet, men så trenger de et sted å legge egg etter hvert. Hvor er det? Det er også helt kritisk. De kan legge dem i sand eller i en løvhaug i forråtning, mange steder, men temperaturen må være riktig og ”hu mor” passer på og vet! Får hun være i fred? Når ungene klekkes transporterer hun dem ut i vannet og så må de etter hvert klare seg selv. Gjør de det?
Det siste jeg må vite er hvilke fiender har de? Får redene være i fred? Har ungene nok skjul og mat eller er de eksponert for predatorer – i så fall hvilke? I hvilken grad er reproduksjonen vellykket og rekrutteringen til stammen hensiktsmessig? Er det for mange emigrer noen etter hvert som de blir voksne. Har de for lite å spise – skjer det samme. Er de da beskyttet dit de går? Jeg har sett dem legge eggene i komposthaugen til bøndene. Det har sjelden god prognose!
Når det er veldig varmt, går de i dvale. Det er ofte i tørketiden når det er vanskelig med mat. Da finner de naturlige huler, eller de graver dem til de oppnår en rimelig temperatur, før de kjører hjerterytme og hele metabolismen sin på sparebluss. Hvor går de i dvale? Jeg må vite om disse områdene er beskyttet.
Når det er kaldt, trenger de sol for å få varme i kroppen til å fungere normalt fysisk. Til det har de varmeskjold i huden på ryggen som fungerer som radiatorer. Benbiter som absorberer varme som igjen ledes til kroppen via et sinnrikt åresystem. Jeg trenger å vite hvor de soler seg og om de får være i fred der.
Vannet er et mellommiljø som ikke har så store temperatursvingninger og som ofte fungerer som en temperaturbuffer for krokodillene. I tillegg huser den ofte mat i form av fisk og dyr som kommer for å drikke. Krokodillene er meget nøysomme og kosteffektive – spesielt når de er unge. De kan leve i lange perioder uten mat. Er det konkurranse om vannet til jordbruk, fiske, husholdning? Jeg trenger også å vite om krokodillene får være i fred og ha fri tilgang til vann.
Det neste jeg må finne ut av er hva som er tilgjengelig å spise for de forskjellige aldersgruppene. Krokodillene er aktive i regntiden. Da leter de etter mat både på land, i vannet og ved vannet. Ofte er situasjonen bak konfliktene at de naturlige byttedyrene er utryddet av menneskene og krokodillene er henvist til å spise husdyr. Det går aldri bra i lengden for en stamme krokodiller!
De parrer seg som regel i vannet, men så trenger de et sted å legge egg etter hvert. Hvor er det? Det er også helt kritisk. De kan legge dem i sand eller i en løvhaug i forråtning, mange steder, men temperaturen må være riktig og ”hu mor” passer på og vet! Får hun være i fred? Når ungene klekkes transporterer hun dem ut i vannet og så må de etter hvert klare seg selv. Gjør de det?
Det siste jeg må vite er hvilke fiender har de? Får redene være i fred? Har ungene nok skjul og mat eller er de eksponert for predatorer – i så fall hvilke? I hvilken grad er reproduksjonen vellykket og rekrutteringen til stammen hensiktsmessig? Er det for mange emigrer noen etter hvert som de blir voksne. Har de for lite å spise – skjer det samme. Er de da beskyttet dit de går? Jeg har sett dem legge eggene i komposthaugen til bøndene. Det har sjelden god prognose!
Når jeg har samlet alle opplysningene jeg trenger, må jeg konkludere hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige. Når jeg gjøre dette, så er det fordi reaksjonene ellers er ganske stereotype. Krokodillene blir drept med offentlig tillatelse, som er det enkleste, eller lokalbefolkningen tar saken i egne hender og gjør det samme i all stillhet, uten at jeg skal trekke inn parallellene til rovdyrdebatten her hjemme. Jeg forsøker å tilby alternativer. Som å fange krokodillene og flytte dem til sikrere steder der de ikke er i konflikt med folk og husdyr og der deres livsbehov og sikkerhet er ivaretatt.
Det skal ofte mye diplomati til for å lykkes med dette, lokalt og offentlig. Dessuten tillatelser, papirer og stempler til krampa tar deg. Som klasse A-dyr skal miljøvernministeren personlig signere tillatelsen. Det medfører at jeg må ned til hovedstaden, ellers blir det aldri gjort – og det skal gå tjenestevei med all verdens uttalelser. Jeg ”kjører dobbelt” – minst. Det vil si ”jeg gir Keiseren hva Keiseren tilkommer” og sørger for at de krokodillene jeg hjelper, får den hjelpen de trenger! I livets skole og med et byråkrati i verdensklasse, lærer man seg å bli pragmatisk. Man kan få til det meste i Afrika om man vet hvordan! Men prinsippet er at ingen vil ha krokodillene og ingen vil hjelpe uten å bli ”personlig tilgodesett”. Du trenger ikke være noen lokal spesialist for å skjønne at befolkningen ordner opp med dette ”diskret” på egenhånd, ettersom det er strenge straffer for å forulempe dyrene. Dessuten er krokodilleskinn verdifullt og kjøttet meget ettertraktet. Det bedrer ikke akkurat deres vernede status.
Det skal ofte mye diplomati til for å lykkes med dette, lokalt og offentlig. Dessuten tillatelser, papirer og stempler til krampa tar deg. Som klasse A-dyr skal miljøvernministeren personlig signere tillatelsen. Det medfører at jeg må ned til hovedstaden, ellers blir det aldri gjort – og det skal gå tjenestevei med all verdens uttalelser. Jeg ”kjører dobbelt” – minst. Det vil si ”jeg gir Keiseren hva Keiseren tilkommer” og sørger for at de krokodillene jeg hjelper, får den hjelpen de trenger! I livets skole og med et byråkrati i verdensklasse, lærer man seg å bli pragmatisk. Man kan få til det meste i Afrika om man vet hvordan! Men prinsippet er at ingen vil ha krokodillene og ingen vil hjelpe uten å bli ”personlig tilgodesett”. Du trenger ikke være noen lokal spesialist for å skjønne at befolkningen ordner opp med dette ”diskret” på egenhånd, ettersom det er strenge straffer for å forulempe dyrene. Dessuten er krokodilleskinn verdifullt og kjøttet meget ettertraktet. Det bedrer ikke akkurat deres vernede status.
Først når jeg er så langt, begynner det virkelige arbeidet og logistikken med å fange dem inn, transportere dem og sette dem fri igjen et annet sted. Denne håndteringen av dyrene er den siden av saken jeg liker best. Det er mange teknikker og mange lokale tilpasninger – mye forberedelser. Alt må man klekke ut og prøve seg fram til. Ingen situasjoner er like, selv om en del prinsipper går igjen. Dyrene må ikke lide noen overlast, og vi må ikke ha noen ulykker – det blir riper i lakken. På lange transportstrekninger, må krokodillene ha rett temperatur, skånes mot stress og de må ofte beroliges med medisiner. Det er da jeg er i smørøyet og koser meg med jobben. Men ofte er det ikke det vi gjør for et enkelt dyr som er det viktigste for å bevare krokodillene for framtiden, men det er heller de folkeopplysende og politiske ringvirkningen dette har, som fremmer vernet av krokodillene. For meg er det ingen liten lykke å lykkes med alt dette fra gang til gang, både det symbolske og moralske ved de fysiske operasjonene/handlingene, like så vel som det pedagogiske. Jeg skulle bare hatt råd til å gjøre det i en mye større skala, for mange steder er nedtellingen for deres framtid og eksistens begynt for lengst. Det haster.
Neste gang blir det om ”Hellige krokodiller” og ”Krokodillenes domstol”.
Takk for følge så langt.
Doktor Per
Neste gang blir det om ”Hellige krokodiller” og ”Krokodillenes domstol”.
Takk for følge så langt.
Doktor Per