Det angår oss alle

Vår barnepike Mor Patouma slik hun ser ut nå. Bilde fra 2013

Når jeg ser tilbake på min barndom og oppvekst, har jeg så mye å takke for. Det er så mange ting som virket tilfeldige, men som kanskje ikke var det likevel? Det er bare så trist at man ofte forstår først når man ser seg tilbake. I tråd med denne erkjennelsen kan jeg nå veldig klart se mange sammenhenger. Det var et stort privilegium å bli født av norske foreldre i den sammenhengen og på det tidspunktet jeg ble det. Jeg led aldri noen nød og har mye å takke mine foreldre for. Andre som vokste opp i liknende sammenhenger kan godt ha hatt helt andre opplevelser.

Et menneske som betydde mye for meg som barn, var min (vår) barnepike, Mor Patouma. Hun har en historie så fantastisk at man nesten må klype seg i armen for å tro det er sant.  Hun var født som slave i lamidatet i Ngaoundere. Der ble hun kjøpt fri av norske misjonærer og sendt langt vekt til mine foreldre for å vær i trygghet. Slaveriet ble ikke offentlig avskaffet i Kamerun før i 1968. Dette var kanskje den travleste og mest berikende tiden i mine foreldres profesjonelle liv. De bygde opp og drev en spedalskekoloni, et sykehus og mye mer. Far reiste mye og mor arbeidet mye og hadde vakt døgnet rundt.  Mor og far snakket norsk seg i mellom når vi ikke skulle forstå. Vi lærte Mor Patouma sitt språk, mbum. Hun var den som tok seg av oss fra morgen til kveld og vi led aldri noen nød.

Av mange praktiske grunner ble jeg ekstra privilegert og fikk mest tid sammen med henne. Jeg satt på ryggen hennes i to år mens hun arbeidet seg gjennom dagene sine, enten det var i og rundt huset eller ute på markene. Jeg vet hva det betyr, og jeg kan kjenne lukten og varmen hennes i søvne den dag i dag. Når hun var alene med meg, sang hun. Da jeg ble for tung for henne, diltet jeg etter henne  hvor hun enn var. Jeg hadde en eldre søster som på den tiden var et uvanlig vakkert og snilt barn. Hun var mer interessert i huslige ting og etter hvert i min lillebror som ble hennes ”baby”. De ble derfor tatt vare på av andre som jobbet i huset. Jeg fikk derfor Patouma for meg selv i store deler av dagen og ble også med henne ut på markene. Der kunne vi være sammen hele dager til ende. Hun snakket til meg som om jeg var voksen og fikk meg til å tro og føle at jeg ”hjalp” henne, selv om hun i realiteten passet på meg. I pausene grillet hun mais, søtpoteter eller kassavarøtter som vi spiste, mens hun sang for meg og fortalte eventyr. Det gjorde hun aldri hjemme eller så andre hørte på. Mye av dette husker jeg den dag i dag. Jeg og pådrar meg mye oppmerksomhet med å gjenfortelle dem. Hun er lykkelig når jeg minner henne på det og takker henne.

Mor Parouma hadde mange klengenavn på meg, men offentlig kalte hun meg alltid for ”baba” – storebror, som er en slags ærestittel helt uavhengig av navnet, en tittel som avkrever stor sosial respekt. Jeg hørte henne aldri si navnet mitt og hun brukte aldri klengenavnene så mor hørte det, men det var nok ingen tvil om at vi to hadde noe spesielt. Jeg var ”gun a mi” = ”barnet hennes”. Etter meg, var det kanskje min yngste søster Sissel som Patouma hadde mest med å gjøre. Mor Patouma lever enda og jeg tror hun må være circa 93 år gammel, kanskje litt mer. Jeg bruker nå så mye tid jeg kan sammen med henne.

Min søster Sissel sammen med Patouma i år. Det er dype røtter og sterke bånd som bekreftes og utdypes når vi møtes. Det virker som hun nå lever fra møte til møte. Hennes liv er en helt utrolig historie.

Det er et ordtak som sier ”Gi meg gutten til han er syv, så skal jeg gi deg mannen”. Hvis dette er sant, så er det ingen tvil om at ut over mor og far, så var det Mor Patouma og Ngangnyi som har formet meg mer enn noen andre. Ngangnyi, var en kjent jeger og tradisjonell medisinmann. Far pleide å gå på jakt sammen med ham. Han var stor av vekst, beskjeden og stille i all sin framferd, snakket med rolig mild stemme og var en mann av få ord, men med en nesten skremmende autoritet. Det skjønte jeg av omgivelsene, men merket det aldri selv. For meg var han en slags omsorgsfull bestefar. Da jeg ble stor nok til å bli med far på jobb, ble jeg ofte med når han skulle saker og ting som medførte at han kjørte forbi krysset der Ngangnyi og kona bodde. Da satte han meg av hos Ngangnyi, og jeg var hos dem hele dagen. De var barnløse.

Ngangnyi skaffet oss mange dyr som vi holdt med vekslende hell. Den slags ser jeg i ettertid at man ikke skal gjøre uten spesiell kompetanse og klare hensikter

Det var en utrolig verden Ngangnyi åpnet for meg. Da var den uendelig. Når jeg er der nå, er alt blitt så smått. Det kan fortone seg som et eventyr, men det var den virkeligheten jeg var så privilegert å vokse opp i. Det var ofte reelt farlig, men jeg var alltid trygg sammen med ham. Det begynte med at jeg var med ut på åkrene. Der omkring drev han litt snarefangst til husholdningen. Det var åkerhøns, perlehøns, jordekorn, kjemperotter og så oppover. Jeg gikk alle gradene helt til de fem store. Han skaffet meg krokodillene og mange ganger andre dyr som vi holdt som husdyr. Det var han som lærte meg å skyte med pil og bue og jakte med spyd. En gang mot slutten av tenårene og en av de siste gangene jeg møtte ham overhørte jeg en samtale som ikke var myntet på meg. Vi var ute på jakt og jeg hadde ”sovnet” under en pause midt på dagen mens vi hvilte. En av jegerne sa at nå er det nok ikke lenge før ”Lille Stein” blir borte for oss og glemmer oss. Ngangnyi var aldri skravlete i slike sammenhenger. Den dagen husker jeg han sa; -” Nei, nei, har dere ikke sett ham i bushen – hvordan han jakter. Har dere noen gang sett andre hvite gjøre det slik? Nei han er vår han blir aldri borte.  Bare vent da vel, så skal dere se. Det er sannheten jeg sier dere.” Jeg begynte faktisk ikke å håndtere skytevåpen før midt opp i tenårene. Jeg tuller ikke om jeg sier at Ngangnyi var min ”Gamaliel”. Jeg sugde alt jeg kunne av lærdom fra ”profeten”, og det er en stor sorg at jeg ikke fikk være sammen med ham de siste årene han levde og aldri fikk takket ham for alt han betydde for meg før han døde.

Å lage verneplaner og forvaltningsplaner tar masse tid og involverer mange mennesker. Man har begynt å bruke dem, men setter dem ofte til side når lugubre saker står på spill, for eksempel olje, vannkraft og liknende. Hørt den før?

Om jeg skulle driste meg til en slags syntese, så ser jeg nå klart at disse to var de som la plattformen for den jeg er blitt og det jeg siden har gjort i livet. Mine foreldre ga meg i tillegg så mange muligheter – til tross for en meget travel hverdag. Når jeg mange år seinere begynte å arbeide med naturvern i Kamerun, så var det fordi noen barndomsvenner havnet som henholdsvis turist- og miljøvernministere. De bad meg om hjelp til mange ting,  miljøkonsekvensanalyser, verneplaner, forvaltningsplaner og mye annet, til slutt å reparere et verneområde økologisk som i 1881 var blitt erklært en UNESCO verdensarv. Området var helt slitt ned av mange store prosjekter, veianlegg, damanlegg, overbeiting, destruksjon av skog, jordbruk osv. 

Det var en økologisk katastrofe. Jeg gikk på med krom hals og var overrasket over hvor fort naturen tok seg inn og de ville dyrene vendte tilbake. Det ble lagt merke til.  Ikke minst ble min forvaltningsplan for området lagt merke til.

Elefantene kom tilbake og vi viste at det var mulig om det er politisk vilje.

Jeg skjønte fort at dette kunne ha pedagogiske ringvirkninger og at jeg måtte arbeide parallelt på mange andre plan for å rekke langt ut. Derfor ble jeg medlem i mange nasjonale komiteer for verneplaner av nasjonalparker. Jeg var med i en komite som reviderte lovene omkring forvaltning av naturresurser. Jeg tok med meg nøkkelpersoner til Norge for at de skulle lære og få videre perspektiver. Vi slo alarm for neshornet – og tapte – det siste ble skutt i 2006. Siden mange andre arter som trues av utrydning. Elefanter som etter hvert var blitt min store galskap, skjønte jeg hadde en spesielt strategisk betydning, men det var ingen samlede verneplaner og forvaltningsplaner for dem, så det ble enda en stor jobb. Mange av disse jobbene var meget store, involverte mange mennesker og varte i årevis. Ja, elefantene var blitt drevet bort fra dette som tradisjonelt var deres vinteroppholdssted. Jeg omstrukturerte all menneskelig aktivitet i området og reparerte vegetasjonen økologisk. Etter hvert som jeg hadde kartlagt elefantenes tradisjonelle utbredelsesområde og trekkruter, begynte jeg å forsvare dem med våpen i hånd og gikk som en profet i ørkenen og forklarte til folk som aldri hadde sett en elefant at de måtte flytte for snart kom elefantene – og det gjorde de! Elefantene vendte tilbake og jeg ble med ett og ugjenkallelig en kvalifisert trollmann og skyld i alt som fulgte, fordi det jeg sa skjedde til punkt og prikke.

Jeg kom ofte i konflikt med lovverket jeg selv hadde vært med å forfatte og havnet i leie kniper. Husk at på den tiden var det verken talerett, møterett eller pressefrihet i Kamerun. Det ”kom” først i -93. Jeg ble hanket inn til sikkerhetspolitiet for å ha holdt ”politiske møter” når jeg i virkeligheten diskuterte vernetiltak med befolkningen. I nasjonalparken var det forbudt å fjerne eller ødelegge planter. Jeg meiet ned alt som ikke hørte hjemme der med hard hånd og plantet tilbake det originale om igjen og om igjen til en måtte være en ekspert for å se at det ikke alltid hadde vært slik! Det var vanskelig å argumentere mot suksess, så jeg slapp unna lenge. Like overrasket var de over mine reaksjoner som ble oppfattet som direkte truende av mange i administrasjonen. Med vår herres ord godt plantet i hodet om at loven er til for menneskene og ikke menneskene for loven, satte jeg i gang prosessen for å endre lovverket der det ikke funket etter hensikten og vi fikk det til på mange felt. Men for en prosess i et diktatur! Perspektivløse byråkrater, korttenkte og hodeløse forvaltere, er like ubehagelige og tragiske her hjemme som der nede, bare at der nede kan de bli direkte farlige når de utfordres, og jeg ble etter hvert ”spion” både for USA og Frankrike og det som verre var!

Ofte kom elefantene hjem til oss når de var syke, redde eller skulle dø. Men da selv ikke det stedet var trygt lenger, var det katastrofalt. Konfliktene økte og problemene økte.

Parallelt med våre mange suksesser, begynte mørke skyer å tårne seg opp. Organisert kriminalitet etablerte seg rundt oss på en uhyggelig måte. Rike kvegeiere som beitet sine dyr ulovlig i nasjonalparken uten reaksjoner, ble drevet ut. De lagde usynlige feller over alt. Organiserte grupper fra inn og utland la sine øyne på parken og alle dyrene der og brukte all sin tid og energi på å ødelegge det vi var i ferd med å bygge opp – kommersielt. Jag hadde politimyndighet og slo ned på alt med hard hånd. Det hadde ikke folk sett før – at lover og regler innen naturvern ble forsøkt håndhevet. Etter hvert tok dette mer og mer tid og overhånd. Det ble nesten umulig å demme opp for den massive destruksjonen som fulgte. 

Kampen mot korrupsjon, krypskyting og handel med dyr, ble det daglige brød. Fra lokal krypskyting, sporet vi opp store internasjonale nettverk styrt av mektige personer. Det skjedde i en skala så stor at det vanskelig kan fattes. Jeg gikk fra å være en stolt og framgangsrik naturforvalter til å bli en aktivist på barrikadene som skreik meg sår og hes uten å få hensiktsmessig hjelp. Når vi av og til fikk litt hjelp, var det ofte for seint og altfor lite. Jeg mistet folk i direkte trefninger. Slik var det da de tre siste neshornene ble skutt hos meg. Det gjentok seg da 81 flodhester ble slaktet rundt meg av bander organisert fra Nigeria med lokale sammensvorne. Da fikk vi litt hjelp fra WWF og den Amerikanske Ambassaden. Det kulminerte i fjor da over 200 elefanter ble slaktet av militære fra Tchad i vårt område. Det fikk internasjonal oppmerksomhet.  Vi fikk forsterkninger fra Avi Sivan (gorillafilmen). Seks av dem ble drept – deriblant Ambroise’s bror (krokodillefilmen). Nå er 200 utstasjonert på permanent basis, men det er for seint for alle de elefantene og menneskene som allerede er døde.

Vi kan ikke snakke om pågående operasjoner og metoder vi bruker. Men ja, det skjer nå, og mens jeg skriver har vi ting på gang – alvorlige ting. Den viktigste begrensningen vår, er mangel på midler. Uten hjelp utenfra – fra det internasjonale samfunn, kan denne kampen ikke vinnes. For det er en kamp vi snakker om bokstavelig og fysisk. Det å ta vare på natur har en egenverdi, men vi gjør det først og fremst for menneskenes skyld. Det dreier seg om identitet og tilhørighet, for kamerunesere, for afrikanere og for kloden vår. Det angår oss alle. De forvalter dette på vegne av oss alle, og de trenger vår hjelp nå. Derfor er jeg der. For hva er Afrika uten sine elefanter eller Kamerun uten sine løver? Løvene vil alle huske lenge etter at Roger Milla er borte og fotball er ikke riktig det samme da…? Løven henger igjen i det norske riksskjoldet og på Løvebakken, men hvor lenge siden er det løver levde her – hvis de noen gang har gjort det?

Jeg pådro meg et rykte som var min største hjelp. Det skapte en frykt som langt overgikk virkeligheten, men det jevnet ut styrkeforholdet. Llikevel var det umulig å holde stand mot overmakten, når man ikke er hensiktsmessig utstyrt, har nok folk og det ikke er politisk vilje, Først da vi fikk internasjonal oppmerksomhet, ble det fart i sakene.