Flodhester ser godmodige og enkle ut. Man kan forledes til å tro det når man ser dem ligge der i elva og ”coole” av dagens hete med grynt og stønn. Noen innbiller seg at flodhester er store, tykke og dumme. Det kunne ikke vært lengre borte fra sannheten. Faktum er at flodhester i Afrika dreper flere mennesker enn alle de «fem store» til sammen; elefanten, løven, leoparden, bøffelen og neshornet. Jeg vokste opp med flodhester bokstavelig talt utenfor husveggen. Deres brøling var det vi sovnet inn til hver kveld.
Jeg ble kjent med flodhester på mange måter, både på avstand og på kloss hold, gjennom jakt og som skadedyr i åkrene – og gjennom fortellinger og historier rundt leirbålet. Jeg forstod derfor tidlig at man piller ikke flodhester på nesen ustraffet. En gang kom en mann til sykestua som mor drev. Hele huden fra nakken til rumpa var borte! Det var en fisker som hadde utfordret en flodhest og fått den i hælene. Han hadde kommet så nærme de evige jaktmarker som det går an å komme med en sint flodhest i hælene, uten å trå over terskelen. Han overlevde og kunne fortelle hva som skjedde, og han kom seg gjennom skadene uten infeksjon etter å ha blitt lappet sammen! En annen gang og et annet sted i landet hadde en lastebil kjørt på en flodhest om natta ved en bru. Dessverre døde flodhesten av skadene, men det gjorde også folk på lastebilen, da den kjørte av veien og velta i elva. Historiene er mange og jeg lærte å innta en sunn respekt for disse dyrene tidlig i livet. Jeg var likevel ikke forberedt på hva som siden skulle komme.
Da jeg mange år seinere skulle restaurere et viltreservat økologisk og bygge opp igjen viltstammene, en UNESCO – verdensarv, havnet jeg midt i Vest Afrikas største flodhest-stamme som nærmeste naboer på alle kanter. Det var en stor sjø i området og fatale flodhestulykker var regelmessige og årvisse. Mange av de som ledet fisket på sjøen, kom nordfra eller fra Nigeria, der de for lengst hadde utryddet flodhestene ved å harpunere dem fra båt i vannet. Det var en praksis og en ferdighet som de ikke la bort når flodhestene var mange og de havnet i garnene, med katastrofale følger for redskap og mannskap. |
Det spilte ikke noen rolle at fiskerne drev ulovlig fiske inne i nasjonalparken der flodhestene holdt til! Myndighetene reagerte med å skyte enda flere flodhester, og de som hadde skapt situasjonen var i første omgang fornøyde. Jeg ble selvfølgelig forbannet og fikk lov til å undersøke alle ulykkene før tiltak ble fattet. I alle tilfeller, og uten unntak, var ulykkene forårsaket av mennesker direkte eller indirekte. Mine rapporter var så overbevisende at jeg fikk i oppdrag å utrede og forsøke å finne løsninger.
Jeg som trodde jeg kunne mye om flodhester, skulle bli satt på skolebenken så grundig at jeg av og til måtte lure på hva jeg egentlig dreiv med. Det var til tider pur galskap. Etter hvert lærte vi. Det dreide seg som regel om klager over flodhestene som gikk i folks hager. Vi fant som regel løsninger på problemet om det var vilje til det. Videre var det fiskere som fikk flodhestene i garna. Det lot seg også forebygge, selv om det ikke var populært. Men flodhestene var faktisk fredet, og fiske var faktisk ulovlig i nasjonalparken!
Verre var det med alle flodhestene som var skadet, skutt på med lite hensiktsmessige våpen, såret av spyd og harpuner, sterkt skadet av garn og tau, skåret til beins av snarer og stukket til blods av fotbrodder. Det er klart at ingen av disse dyrene var særlig positivt innstilt til sitt naboskap med mennesker, og de visste å ta hevn. De kunne legge seg i bakhold og drepe mennesker som skulle til og fra vannet. De kunne systematisk smadre alle kanoer som kom inn på deres enemerker, og de kunne uten varsel angripe mine turister som intetanende observerte naturen på fotturer eller fra båt. Disse dyrene måtte jeg finne og dessverre tilintetgjøre. Mange av disse dyrene kom nettopp til oss for beskyttelse og sikkerhet. Ingen var på elva mellom klokken 17:00 og klokken 09:00 om morgenen.
Det tok meg årevis å rydde opp. Det var et betydelig stress om vi skulle tørre å ta en gruppe turister på elva eller ikke, eller gå gjennom skogen. Når vi en gang i mellom måtte, så hadde vi full beredskap. Jeg gikk med fingeren på avtrekkerbøylen på elefantrifla, omtrent som dere går opp skogsfugl her hjemme! Heldigvis har det kun skjedd meg en gang med turister. Båten blei smadret av en sint flodhest langt utpå sjøen. Ironisk nok var mine klienter verdensdirektøren for et stort forsikringsselskap (som også forsikret meg!) og hans kone. De var på 25 års bryllupsreise. La meg si det slik at han beviste hvorfor han er verdensdirektør i et stort selskap og kona beviste at hun var en dyktig svømmer! Det tok meg mer enn fem timer før jeg hadde alle uskadde og oppe på tørt land!
Det ser ut som flodhestene, alt etter hvilke skader og temperament de hadde, valgte en av to strategier. Enten trakk de seg tilbake til der de kunne være i fred og slikke sine sår, eller så bestemte de seg for å bite fra seg som best de kunne – og det kunne de. Det er det med flodhester, at når de har skade i magen eller brystet, så må de opp av vannet. Da finner de steder som er så kjølige og så utilgjengelige som mulig. Det varte ikke lenge før jeg krabbet rundt i flodhest-tuneller der vegetasjonen var så tett at alt annet var umulig. Vi kunne vasse i leire til knes mens flodhestene snøftet bare noen meter unna, men uten av vi så dem. Om flodhestene angrep under slike forhold (og det hendte flere ganger), så var det som å bli tatt av toget. |
Vi klemte oss inn til siden i tunellen og så tordnet ”ekspressen” forbi, så nær at du kunne ta på dem. De var da som regel selv panikkslagne eller rasende og kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg at noe menneske kunne finne på å besøke dem hjemme på privaten! De så oss som regel ikke i tumultene. Jeg lærte også mye av mine fantastiske sporere som aldri takket nei til de mest ”hårete” oppdrag fra meg. Det er ingen tvil om at det ofte var med livet som innsats. Jeg kan garantert skrive en bok om mine flodhest-eskapader!
Etter hvert ble det mer ro og orden i området, og underveis lærte jeg masse om flodhester. Jeg lærte hvor de er til alle årstider, hva de gjør og hvorfor de gjør det. I begynnelsen av tørketiden, for eksempel, er det så ”kjølig” at de ikke går ut i vannet for å kjøle seg. De samler seg i store åpne ”kapeller” inne i den ugjennomtrengelige skogen. Der sover de og sosialiserer og koser seg i en helt utrolig atmosfære. Det er halvmørkt der inne, for sollyset trenger ikke inn dit bortsett fra i enkelte, sakrale bunter, og du har virkelig en følelse av at du er inne i deres aller helligste. Dette var steder der ingen mennesker ved sine fulle fem ville finne på å oppsøke dem, bortsett fra meg og mine folk da, som fortsatt påberoper oss sans og samling. Dette var en kunnskap jeg seinere brukte for å vise utvalgte gjester. Jeg tok også BBC og Nigel Marvin dit for å filme levende blodigler på levende, ville flodhester på land på kloss hold. Det er «stunts» jeg enda ikke har hørt andre gjøre etter meg. Jeg så også hvor kuene kom for å føde og hvor de gjemte kalven sin til den var så stor at hun tok den tilbake til flokken. Jeg så hvor de gamle, grinete hannene søkte fred og ro. Det var en verden så intens og spennende og fredelig at du ikke ville tro det er sant. Det er en helt annerledes verden. Likevel er det ikke alle de dramatiske episodene som forstyrrer min nattesøvn. Jeg er alltid godt forberedt og forsiktig. De virkelig farlige tingene var de jeg overså – selv om ingen ting hendte! Heldigvis var det sjelden, men det kan gi meg mareritt.
Gjennom alt dette, har jeg skjønt at det med flodhester er så mye mer enn det vi oppfatter ved første øyekast. Jeg har bygget opp en stor beundring og respekt for dem – for de kompliserte og intelligente dyrene de er. Tenk bare om vi mennesker kunne forstå og behandle dem pent? De har en god organisasjon og et sofistikert kommunikasjonssystem. Der de får lov til å være i fred, forvalter de sine beiter på en meget intelligent måte. Som de fleste andre dyr, er de fullstendig innstilt på ”peace and love” og ”live and let live”. Flodhester er med respekt å melde ikke vanskelige å ha med å gjøre, så lenge de får være i fred. Men samtidig har de et uregjerlig temperament, og kan være svært uforutsigbare i gitte situasjoner. Det er ikke som elefanten hvor du som regel kan diskutere saken før det smeller. Flodhesten slår først og gir blaffen etterpå! Elefanten får dårlig samvittighet når den har gjort noe galt. Jo mindre energi de kan bruke på å spise og å slåss, jo bedre er det for dem, men de lever også etter syndefallet, så slagsmål hører med til dagens orden av forskjellige grunner. Da er det best å ligge unna. Fredelig samvær med artsfrender er alt de ønsker seg her i livet. Dessuten er det også mange andre arter som lever av dem og i deres miljø, et miljø som flodhestene skaper og vedlikeholder. Det er noe av det jeg vil snakke om neste gang.
Jeg blir alltid litt overgitt og oppgitt over alle disse fantasifulle og kategoriske holdningene og fortellingene som folk med frimodighet kommer med om flodhester, og for så vidt også andre dyr. Min konklusjon etter et helt liv med dem ”on and off” på nært, nesten intimt hold, er at det er det dyret jeg føler jeg har minst kontroll og marginer i forhold til. Flodhestforvaltning er ikke noe du kan gjøre i små porsjoner og med hvite hansker. Enten lar du dem være i fred og nyter dem på trygg avstand, eller så må du gjøre det som skal til. Det finnes ingen ”hippo light” versjon. ”Du kan ikke fange en flodhest-hvis du er redd for å få gjørme på beina!” sier vi i et ordtak på mbumspråket.
Håper du kan se flodhestene med litt andre øyne nå. Jeg sier ikke du trenger beundre dem, med de er utrolige dyr – en afrikansk klassiker som fortjener vår respekt og som må få lov til å leve i fred. Det er en nøkkelart som opprettholder et helt økosystem rundt seg til glede for mennesker, planter og dyr.
Takk for følget.
Doktor Per
Jeg blir alltid litt overgitt og oppgitt over alle disse fantasifulle og kategoriske holdningene og fortellingene som folk med frimodighet kommer med om flodhester, og for så vidt også andre dyr. Min konklusjon etter et helt liv med dem ”on and off” på nært, nesten intimt hold, er at det er det dyret jeg føler jeg har minst kontroll og marginer i forhold til. Flodhestforvaltning er ikke noe du kan gjøre i små porsjoner og med hvite hansker. Enten lar du dem være i fred og nyter dem på trygg avstand, eller så må du gjøre det som skal til. Det finnes ingen ”hippo light” versjon. ”Du kan ikke fange en flodhest-hvis du er redd for å få gjørme på beina!” sier vi i et ordtak på mbumspråket.
Håper du kan se flodhestene med litt andre øyne nå. Jeg sier ikke du trenger beundre dem, med de er utrolige dyr – en afrikansk klassiker som fortjener vår respekt og som må få lov til å leve i fred. Det er en nøkkelart som opprettholder et helt økosystem rundt seg til glede for mennesker, planter og dyr.
Takk for følget.
Doktor Per