Go'ingene er ikke kosedyr

Om kontakt med Pataser og riktige holdninger

Det har kommet mange fine tilbakemeldinger på programmet om patas-apekattene. Pataser er enestående dyr, og jeg tror lett jeg kan skrive en bok om dem. Men de er ikke søte koseklumper og leketøy for mennesker. Patasene vil bli respektert for det de er og håndtert på en måte som er god og verdig for dem. Det er så lett for oss mennesker å innta feil holdninger ovenfor de som er små og søte. Pataser hater faktisk å bli dillet med. I omgangen med pataser må vi anerkjenne deres egenart og integritet, ellers vil de simpelt hen ikke ha noe med oss å gjøre. Forholdet må bygge på gjensidig respekt og forståelse og man må følge felles regler for omgang og oppførsel. Vi holder ikke patasene for at de er søte kjæledyr som vi skal underholde oss med. De er hos oss for å lære å gjenoppta et fritt liv i naturen. Vi bruker fysisk kontakt for å gi dem emosjonell tilhørighet og sosial trygghet – ikke for å kose oss med dem. Vår glede må være det privilegiet at vi får lov til å gjøre dette for dem, men på deres betingelser. Etterpå er prinsippet at de skal vokse opp i en patas-verden med så lite kontakt med mennesker som mulig.

Patasene liker å se på TV – og blir ekstra begeistret av å se seg selv. Når vi er ute og filmer og må gå gjennom dagens opptak, følger de interessert med.

Patasene trenger en følelsesmessig forankring og trygghet for å trives. Når de er små, fra fødselen av og til de er 7 måneder, er de knyttet til moren. Da henger de på magen når hun forflytter seg. De blir ammet og sover tett omslynget med moren. Denne fysiske kontakten er helt avgjørende for deres emosjonelle, mentale, intellektuelle og sosiale utvikling. Den må vi erstatte når de har kommet bort fra moren. Blir det gjort riktig av oss eller våre andre pataser, så får dyret en normal utvikling. Det samme gjelder dyr som er deprimerte, har angst eller tapstraumer. Fysisk kontakt, emosjonell bekreftelse og masse mosjon, pleier å gjøre susen.

Patasene liker ofte å være midtpunkt – noe som faller dem ganske naturlig! Det er ikke noe problem med underholdningen nå de er med på tur. Vi benytter anledningen til å fortelle barna om vern av pataser.

Man må forstå sammenhengene: Pataser som havner i fangenskap har ofte en traumatisk historie. Kanskje er moren skutt og drept. Kanskje er de selv såret. Kanskje er de blitt jaget av hunder, har bitt, sår og skader. Når menneskene fanger dem, fortsetter mishandlingen med tap av frihet, vold og ydmykelser. Er de enda ikke avvendt fra moren, byr det på store utfordringer å vinne deres tillit, gi dem trygghet og den følelsesmessige kontakten de trenger for i det hele tatt å ville leve.

En gang kom jeg over en ung han-patas som var ille tilredt. Han var full av sår og skader og de hadde brukket begge underarmene på ham fordi de syntes det var så morsomt å se han gå oppreist som et menneske! Patasen skrek og gråt i ett sett og det syntes plageåndene var søtt og morsomt. Jeg smattet slik en patas-mamma ville gjøre. Det betyr noe sånn som ”så, så lille venn, kom her til meg så skal jeg ta vare på deg.” Patasen reagerte umiddelbart og stupte inn i armkroken min og gjemte ansiktet sitt der, men fortsatte å gråte og skjelve av smerte, frykt og ydmykelser. Når han etter hvert roet seg, og jeg fikk lov til å undersøke ham, så var det klart at jeg hadde mange timer foran meg med å lappe ham sammen, ta røntgenbilder, reponere og spjelke underarmene hans. Han så ikke ut. Jeg hadde ikke tid til å ta meg av plageåndene – jeg var utenfor min jurisdiksjon, så jeg kunne ikke arrestere dem. Etter litt mat og drikke var patasen tålmodigheten selv mens jeg stelte ham. Han hadde mareritt i månedsvis etter dette og våknet om natta og gjorde på seg. Det gjør aldri pataser normalt. Men han kom seg og er blitt  en riktig fin fyr.

---

Når jeg får inn små patas-unger som er traumatisk revet bort fra sin mor, så reagerer de ofte paradoksalt. De gjør det motsatte av det de aller helst vil. Jeg steller dem og tilbyr kontakt, men de avviser det de mest av alt trenger og ønsker.  Da har jeg en del tricks. Jeg tar nattemørket til hjelp, legger dem i hånden min på magen så de får maksimal kontakt med meg. De stritter i mot – ”i hvert fall ikke det! Stoler ikke på deg. Vil ikke.” Jeg lukker hånden rundt dem og snur dem på ryggen. Enda stritter de i mot og spriker med armer og bein med risiko for å falle om jeg ikke holdt dem. Så later jeg som om jeg slipper dem og plutselig griper de om hånda mi for ikke å falle – Moro – refleksen. Da oppdager de at jeg var der og holdt dem og at det var godt og trygt. De glemmer seg og klamrer seg til hånda mi. Jeg har vunnet!

Denne lille fyren hadde blitt ille behandlet av menneske og blei derfor litt seinere i utviklingen enn de fleste, men han kviknet etter hvert til og ble en kvikk og trivelig liten fyr, selv om han ser litt sørgmodig ut. Det er han jeg har skrevet om i teksten.

Jeg lar det vare en god stund så de får kjenne hvor godt det er, før jeg tar dem opp til ansiktet mitt og halsen min og så går det ikke lang tid før jeg blir en erstatning for mamma. Det vanlige er at de da klamrer seg til halsen min og graver ansiktet sitt inn i håret bak øret mitt, det nærmeste de kan komme tapet av mamma. Å gjemme seg bort slik hos mamma, gir trygghet. De gråter og klynker og faller etter hvert til ro i tillit. Tilliten må bekreftes og bevises i praksis over tid. Da er som regel slaget vunnet og alt annet følger en nøye plan, tilbake til trivsel, helse, appetitt, lek, godt humør og sosial tilknytning. Men i denne tiden må jeg ikke bryte dette emosjonelle båndet. Da kan ting gå riktig galt.

Å gå tur på savannen med pataser er som å se alt med helt nye øyne. Det er fantastisk interessant. Samspillet og kommunikasjonen med dem er helt spesiell og kan ikke sammenliknes med noe annet jeg kjenner. De bruker gjerne oss som utkikksposter for å få oversikt.

Det aller beste, er at andre av våre pataser gjør denne jobben. De gjør det gjerne for kost, losji og trygghet og de krever ikke lønn! Hvis ikke er det fulltids arbeid for en kompetent voksen person i 7 måneder – pluss, pluss! Jeg ville selvfølgelig alltid helst gjøre dette selv, men av hensyn til min timeplan og til patasenes ve og vel, har jeg trent opp folk til å ta min plass. Jeg foretrekker mine pataser som terapeuter når det er mulig. De er de flinkeste og sparer meg og folkene mine for masse arbeid. Hvis jeg eller en av  mine folk må ta seg personlig av en patasunge, er det en fulltidsjobb – hele døgnet. Regelen er for dem som for mennesker at det spiller liten rolle hvor de er, bare de er sammen med ”mor”. Det er derfor man av og til kan se meg med en patas om halsen i månedsvis i alle slags sammenhenger. Fullfører man det kan de reintegreres sosialt i en flokk og derigjennom gjenvinne et normalt liv i det fri på sikt.

Mitt forhold til patasene er diktert av min målsetning for dem. De skal tilbake til et normalt og fritt liv i naturen. De skal ikke være mine kjæledegger. De som ikke kan, skal får et så godt liv som mulig. I campen måtte jeg ta dem inn om natten så de ikke ble fanget og spist av leoparder. Om dagen måtte vi passe på dem så ikke bavianene fanget og drepte dem. Det medførte at jeg hadde rommet mitt fullt av pataser om natta. De sov for det meste i vinduskarmene, oppe på muren, på skap eller liknende. Nei, de fikk ikke lov til å sove med meg. Det fikk bare de som var syke eller hadde andre gode grunner. Av og til var jeg nødt til å gi dem medisiner på faste klokkeslett og av og til trengte de stell og fysisk kontakt for å komme gjennom en krise. Det kunne i perioder bli lite søvn, og jeg brukte ofte gjester og andre som avlastning, får selv å få sårt tiltrengt søvn. Jeg så hvilken effekt dette hadde på folk. Store solbriller kunne ikke skjule tårene som strømmet nedover kinnene når de måtte ta farvel. Det er slik pataser virker på folk.

Min grønnsakhandler sa en dag at han hadde en overraskelse til meg – en liten patas. Han hadde gitt henne en mango mens de ventet på meg. Hun var uvanlig hårete og bitte liten. Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg lagde noen mammalyder og hun hoppet rett på plass i halsgropen min med klinete mangotrut og det hele. Hun var bare helt fantastisk og kanskje dem mest intelligente patas jeg har kjent. Vi fikk et meget nært forhold og kjente hverandre ut og inn. Allerede fra hun var helt ung tok hun masse ansvar. Av og til overbelastet jeg henne ufrivillig. Hun kunne ta seg av 1-3 vanskeligstilte pataser alene! Om kvelden var hun ofte så trøtt at hun gråt. De legger seg klokka 18:00.

Her steller pinsessen min sønnen sin, Patas Peter.

Av og til måtte jeg ta meg av klienter og gjester og problemer og hadde ikke tid til dem. Da tok hun vare på alle sammen til jeg kom, men da måtte jeg gjerne bære dem ”i seng”, fordi de hadde ofte sovnet. Noen ganger ble det seine måltider og lange leirbål. Da jeg endelig kom for å legge meg, lå hun i senga mi! Av og til bare kom hun og la seg på puta ved siden av meg.

Hun spurte aldri om lov og ble aldri jaget bort som de fleste andre. Hun er den eneste av langt over hundre pataser som kunne komme og gå hos meg som hun ville når hun ville. Så fikk hun sovesyke! Jeg fikk panikk og skjønte at min lille ”prisesse” kom til å dø. En kveld hadde jeg presidentens familie som gjester med guvernøren som ledsager.  Da fikk min venninne en krise. Sykdommen hadde nådd det nevrologiske stadiet. Ting gikk fra vondt til verre og til slutt ble jeg tvunget til å eutanasere henne med en overdose anestesimedisiner. Jeg tror aldri jeg som voksen har sørget så mye over et dyr som jeg gjorde over henne.

Min uskrevne avtale med prinsessen benyttet hun seg av ganske ofte, men mest når hun var trøtt eller lei seg. Da kunne hun ikke komme nærme nok. Hun måtte ligge helt inntil meg. Da slappet hun av og sov godt. Det var en ganske alvorlig og seriøs liten dame med stort, sosialt talent.

Min patas-venninne hadde en kjæreste i min flotte patas-boss på den tiden, og jeg hadde en store plan for dem. De var et ideelt par – kanskje de beste jeg noen gang har hatt. De skulle bli starten på den perfekte flokken. Han var tre år eldre enn henne. De var ofte sammen, satt og holdt rundt hverandre og stelte hverandre, selv om hun alltid viste mer affeksjon mot ham enn omvendt. Han latet som ingen ting, men hun var aldri langt borte! Ja da, jeg hører dere damer:  ”mannfolk”! Men ingen av de andre hunnene fikk slik oppmerksomhet.

Her er kjernen i det som skulle bli min super-patas-familie. Det håpet ble knust av sovesyke. Men den første gutten deres som min prinsesse her bærer på magen, fikk selv lede en flokk og ble far til flere pataser.

Jeg har aldri benektet at han var min øyesten. Jeg kjøpte ham fra noen som hadde holdt ham for å underholde sine klienter ved å skjenke ham full hver kveld – som trekkplaster i en bar. Det tok meg mange måneder å få ham på rett kjøl igjen, men hvilken framgang han gjorde! Denne patasen måtte være enhver svigermors drøm. Han gjorde aldri noe galt, oppførte seg alltid eksemplarisk, tok ansvar, lagde aldri bråk. Han var aldri klengete eller innpåsliten. Alltid verdig uten å være overlegen. Det var vidunderlig å være sammen med ham og å streife rundt i bushen i hans selskap. Jeg har aldri sett maken. En amerikansk venn sa en gang: ”Per, vet du hva, han oppfører seg som en indianerhøvding!”


Da han var liten og alene, ble han venner med en flokk marekatter. De var selvfølgelig ikke på hans nivå, men han var en grei og lojal storebror og selvfølgelig mye smartere enn dem. Når de hadde ”kriger” med naboflokker tok han ledelsen på deres side og de vant alltid. Pataser sloss ellers aldri i utrengsmål. Fra han ble voksen, levde han fritt i skogen, men kom ofte på besøk til meg i middagshvilen. Han lå aldri i senga mi, tigget aldri, bare kom og satt sammen med meg, og vi koste oss litt og pludret i all fortrolighet. Vi var kamerater det ble lagt merke til.

Også han fikk sovesyke. Fra å være den praktfulle svære patasen i sitt livs form, så jeg ham svinne bort mellom hendene mine og alle mine drømmer for den perfekte flokken, smuldret bort med ham. Det virket ikke som han hadde det vondt – så jeg avsluttet ikke livet hans, men han var så slapp og ble så mager. Han kom inn fra bushen for å være sammen med meg. På slutten var han i campen hele tiden, lå på trappa mi eller ved samlingspunktet ved baren. Han slapp meg ikke av syne. Straks jeg satte meg ned kom han til meg. Han aksepterte etter hvert at jeg tok ham på fanget og pakket ham inn i et håndkle når han hadde feber. Har tok medisinene sine. Til slutt tok jeg meg fri for å være sammen med ham hele tiden. En morgen etter en lang våkenatt lå han død ved siden av senga mi. Jeg var knust som alle andre i campen. Det var helt forferdelig – 6 år og så mange drømmer som brast …

Han og min ”prinsesse” fikk en sønn som ble oppkalt etter min yngste sønn. Den unge patasen ble sjef i en ny, fin flokk og ble far til flere andre før han døde i en bushbrann. I arbeidet med å ta vare på natur og dyr, er både sorgene og gledene store. Men det hele får et nytt perspektiv når man har med dyr som pataser å gjøre. De har så mye å lære oss og så mye glede å spre. Man skjønner fort hva det hele dreier seg om når man er så heldige å få være sammen med dem.

Noe av det største for meg, er å møte en av mine gamle, frie flokker ute i naturen. Ser jeg dem og kjenner noen igjen, stopper jeg og går ut mot dem alene. Jeg må langt vekk fra bilen, kanskje mer enn 200 meter. Ingen må følge meg. Hvis de er trygge, kan det hende sjefen hopper ned fra treet og kommer i mot meg nesten som i gamle dager. Han kommer nonsjalant gående og setter seg ved siden av meg og vil ha kontakt. Tenk om vi kunne ha snakket mer sammen. Så mange spørsmål. Det er dette det dreier seg om. De er født til et liv i frihet, og de streifer over de store slettene i Afrika, der de hører hjemme. Det er derfor vi har dem og derfor vi rehabiliterer pataser. Hadde vi mennesker bare vært litt annerledes enn vi er, så kunne vi utmerket godt levd sammen i tillit og hatt det bra. Det var jo slik det skulle være. Nå må jeg i stedet lære dem å være redde for mennesker og ikke stole på mennesker.  Og patasene er så kloke, at de gjør forskjell på folk! De er noen ordentlige ”goinger”, men de er ikke kosedyr. Uten patasene ville den afrikanske savannen være et fattigere sted å være for meg.

Her sjekker prinsessa mi en stor leirkrukke med pytonegg. På magen hennes sitter Patas – Peter, sønnen hennes. Alle fulgte spent med på det, men patasene liker ikke slanger. Jeg brukte dem blant annet til å holde campen rein for slanger. De sa i fra når de fant slanger, så vi kunne flytte dem og dermed unngå at folk ble skadet.

Håper du synes det var kjekt å bli litt mer kjent med patas-apekattene våre. I denne ukens program skal vi presentere dere for Kameruns mest kjente flodhest og Garouas maskot, nemlig flodhesten ”Afrika”.

Beste hilsen Doktor Per