Hellige krabber 2000 meter over havet

Helt nordvest i Kamerun, på grensen til Nigeria, ligger et utrolig vakkert og spesielt fjellandskap, Rhoumsiki. Det er kanskje en av Kameruns mest besøkte turistattraksjoner og kjent langt utenfor Kameruns grenser. Det er avbildet på pengesedler, frimerker og står i alle turistbrosjyrer om Kamerun. Det er et ”must” om du en gang kommer til Kamerun. Men det er ikke det eneste som er spesielt der oppe. Befolkningen, kapsikiene, er også noe helt utenom det vanlige. De er vennlige, åpne og imøtekomne, og de har en levende og meget rik kultur og tradisjon hvor alt dreier seg om en eneste liten skapning, en liten landkrabbe, neste 2000 meter over havet og like mange kilometer fra kysten! Mediet mellom krabben og samfunnet er krabbemannen, en meget beskjeden og uanselig man, men han er den mest innflytelsesrike personen i hele kapsikisamfunnet.

De berømte fjellformasjonene i Rhoumsiki. Tørtidsbilde i morgensol. Dette landskapet er fantastisk i all slags vær og under alle lysforhold – hele døgnet.

Dette med krabbene krever en forklaring. De er aktive i regntiden og kommer altså ut av hulene sine i bakken for å finne mat hver gang det regner. I tørketiden ligger de i dvale i disse hulene. Krabbene må demed fanges i regntiden.

Krabbemannen har en utvelgelsesprosedyre som varer i nesten tre måneder for å finne de krabbene han skal bruke. Ergo holder han dem aktive hele sesongen når de egentlig skulle ligget i dvale og sove! Gudene vet hvordan han gjør det. Det har han også holdt hemmelig for meg. Han bruker bare store hankrabber i topp kondisjon. Alle de andre må settes tilbake der de ble funnet. Ingen får lov til å skade eller spise dem. Krabbemannen ba meg altså komme opp og hjelpe ham med å finne de riktige krabbene.

De hellige krabbene i Rhoumsiki. Det er dette lille dyret det hele dreier seg om for Kapsikifolket.

Landskapet i Rhoumsiki er storslått og forbløffende. Det har vulkansk opprinnelse. Harde, vulkanske steinarter har plugget igjen kratrene og har bitt stående som enorme monolitter etter hvert som landskapet omkring har erodert. Hvert enkelt av disse fjellene har navn og betraktes som aktive og levende guder. Fjellene er hellige fordi de beskytter befolkningen mot farer og de skaffer mat og vann i et ellers goldt og brutalt miljø.

Første gang jeg var der var i 1965 sammen med min familie. Jeg har aldri siden kunnet glemme dette stedet og alltid vendt tilbake så ofte jeg har kunnet.  Hver gang lærer jeg nye spennende ting om dyr og mennesker. Etter hvert har jeg fått innpass, og oftere og oftere blir jeg bedt om helt spesielle tjenester fra de underligste kanter. Det kreves litt bakgrunn for å forstå kanskje. Kapsikiene er en stamme på nesten 130.000 mennesker fordelt på 28 landsbyer. De bor i fjellene for å beskytte seg mot slavehandel og islamisering. Den dag i dag er de fleste animister og et fåtall er kristne.

Det helligste og mest kjente av fjellene er Zeve. Jeg har enda ikke vært på toppen. Det må jeg skynde meg å få gjort!

Smedene utgjør en spesiell kaste som lever isolert fra den øvrige befolkningen. Det er de som lager verktøy og musikkinstrumenter, det er de som er utøvende musikanter, og det er de som er begravelsesbyrå. De kan ikke gifte seg utenfor sin kaste og andre kan ikke spise sammen med dem. Det gjelder helt andre regler for dem. Hver landsby har en krabbemann – det er alltid en smed.

Krabbemannen står over alle, over landsbysjef, trollmann, landsbyrådet. Han må leve et enkelt og beskjedent liv uten stor familie og rikdom. Han er den øverste åndelige og politiske makt i deres samfunn. Alt som skjer fra vugge til grav er underlagt ham. All aktivitet i deres samfunn ”sertifiseres” av ham. Det er han som er mediet mellom det overnaturlige, representert ved krabben. Det er han som tolker krabben og orienterer hele samfunnet om hvordan de skal innrette seg i alle saker. Slik mener de det har vært siden den første kapsiki kom til området og hadde en drøm, der krabben åpenbarte seg for ham og gav ham klare føringer for hva han skulle gjøre og hvordan han skulle innrette seg. Slik fungerer det den dag i dag.

Her sitter jeg inne i hulen der tradisjonen vil at den første kapsiki bodde. Han hette Zeke. Det var her han fikk visjonen om landet og kasikifolkets framtid der. Det er et meget hellig sted for kapsikiene. Her er det en gammel jeger og hans kone som laget et rituelt måltid for meg. Ilden tente vi med flint og jern. Hulen ligger inne i fjellet Rhe-Rhoumzeke med utsikt over landsbyen.

Overkrabbemannen er en meget gammel og beskjeden mann. Han har jeg kjent så lenge jeg kan huske. Han blir konsultert av alle fra nær og fjern, fra mannen i gata til presidentfruen! Det er ikke tvil om at han er en av Kameruns mest kjent om ikke mest kjente ”trollmann”. Han slipper bare en håndfull mennesker innpå seg. Jeg er så privilegert å være en av dem.

Ett år var to av hans assistenter syke og jeg ble sendt bud på. Han ville at jeg skulle finne de hellige krabbene han trengte for neste sesongs spådomsvirksomhet. Det er en ære jeg selvfølgelig ikke kunne si nei til. Jeg satte alt annet til side og reiste opp dit for å hjelpe ham. Se «Doktor Per» på TV 2 på fredag og finn ut av hvordan det gikk.

Det er smedkasten som er musikere, seremonimestere og begravelsesbyrå. Her danses den spesielle krabbedansen til ære for meg. Den kan kun utføres av en innvidd person og på ordre fra krabbemannen. Det skjer på en spesiell seremoniplass bak det hellige fjellet Rhe-Rhoumzeke. Dette var i anledning at jeg skulle finne krabber. Bare rammen rundt dette kan ta pusten fra noen og enhver.

Et annet oppsiktsvekkende og overraskende oppdrag av medisinsk karakter som jeg ikke kan snakke om i filmen av innlysende grunner, dreide seg om en av landets øverste ledere som via min ”afrikanske storebror” tok kontakt med meg med forespørsel om jeg kunne be krabbemannen hjelpe ham med et potensproblem! Det var altså ikke jeg som ble konsultert som lege. Det kunne ha vært smigrende. Jeg var konsultert fordi jeg stod krabbemannen nær.

Da dette var en delikat sak, måtte jeg jo selvfølgelig håndtere den slik. Som sagt så gjort. Via – via fikk jeg omsider to poser forskjellig slags barkmel og en knoll fra en plante jeg kjente. Det skulle stelles på en spesiell måte og inntas to ganger. Jeg har lært formelen, men ikke funnet ut hva det er enda. Min oppdragsgiver sier at det gjorde underverker og vil ha mer! Hvis Viagra’en din ikke virker lenger så kan du jo ha dette i bakhodet kanskje? Men i så fall må du besøke meg i Kamerun, for selv om helsemyndighetene der har godkjent det, så har neppe Legemiddeltilsynet her hjemme sett på saken enda!

Krabbemannen i egen person. Det er ikke noe i omgivelsene rundt ham som røper hvilken enorm innflytelse han har, men når man snakker med ham og hører hva han har å si, da blir de fleste tause av respekt.

Da jeg skulle dra, hadde jeg kommet til å nevne dette for en spesiell venninne av meg. Hun sitter i rullestol og har gjort det siden hun var 6-7 år gammel. Hun falt ut av skolen, familien ble brutt opp, moren alkoholisert og etter hvert død av leverskader. Min venninne Marie havnet på gaten som tigger for å forsørge seg selv og familien. Det var slik jeg ble kjent med henne. Hun var alltid foran postkontoret eller flyselskapets kontorer. Hun var en solstråle. Kan ikke huske at hun noen gang ba meg om noe. Jeg kunne være stresset og frustrert over mange ting, når livet gikk meg litt i mot, men jeg ble alltid glad og oppløftet når jeg møtte Marie. ”Hei doktor, hvordan er det med deg i dag?” Jeg kunne gå og løpe – hun satt lenket i sin rullestol og det var alltid hun som smilte og satte mot i meg!

Her er Marie sammen med regissør Recha Hosseinnia hjemme hos meg i stua i Garoua.

Etter hvert ble jeg kjent med henne og tok meg av henne. Jeg lærte mye om hvordan verden ser ut fra en rullestol på et sted som Garoua. Marie ”svelget kameler” mange ganger, men så tørket hun tårene og så smilte hun! Hun kunne ikke sitte ved et bord fordi da så hun rett inn i stortærne sine. Alle klær måtte spesiallages. Den nasjonale sjefen for det største telefonselskapet, var en flittig gjest hos meg. Når han en gang  spurte meg hva de kunne gjøre på den sosiale fronten, så hadde jeg straks mange ideer. De kunne lage mobile telefonkiosker for slike som Marie, der de kunne selge telefonkort og ringetjenester. De ble kurset, fikk spesiallagde rullestoler og litt kapital til å komme i gang. Det ble gjort og Marie greide seg fint. Kort etter var hun borte fra gaten. Hun bygde seg opp litt kapital og utvidet forretningen sin til småhandel. Det tok ikke lang tid før Marie forsørget hele familien sin.

Etter å ha blitt kjent med hele hennes tragiske livshistorie, begynte jeg å fantasere om kanskje kneproteser kunne få henne opp å gå? Da jeg begynte å undersøke henne nøye og ta røntgenbilder, skjønte jeg fort at det neppe var en løsning. Kanskje amputasjon over knærne? Kanskje kunne hun bli Kameruns ”blade-runner”? Men selv om operasjonen kan gjøres i Kamerun, så kan man ikke lage og tilpasse egnede proteser der enda. Det er veldig strategisk å satse på henne, fordi det kan få store og gode ringvirkninger. Men problemene tårnet seg opp, og der står vi nå. Det hele koker selvfølgelig bare ned til – penger… Jeg forsøker alltid å finne lokale løsninger, men jeg ser ingen slike for Marie.

Marie kan gå noen få skritt. Da svarer baksiden av leggen til hælen. Men brusken i knærne er nedslitt og det er meget smertefullt for henne. De konstante smertene alene er grunn nok til operasjon. Dessverre kan fot, ankel og legg ikke lenger mobiliseres, da muskulaturen og leddene er stivnet og tilbakedannet.

Da Marie hørte om min forestående ekspedisjon til Krabbemannen, insisterte hun på å få være med. Alle i Kamerun som er litt orientert, vet om krabbemannen, men hun visste jo ikke at han var min nære venn! Jeg fikk litt kalde føtter for prinsippet, som om det logistiske ikke var vanskelig nok. Filmfotografen Egil, syntes det var en god ide og så gjorde vi det. Jeg hadde min timeplan og ting jeg skulle gjøre og Marie hadde nok sine egne tanker og drømmer. Filmen på fredag handler derfor like mye om Marie og hennes oppdagelser av krabbemannen som om den levende legenden om de hellige krabbene. Følg med på fredag så får du vite hvordan det gikk.

Hilsen Doktor Per