I mer en 20 år har jeg drevet sammenhengende med klippepyton for å bidra til å verne om dem som art. Før det, var det mer sporadisk av innlysende praktiske grunner helt tilbake til barndommen. Jeg har hele tiden bodd i områder som i teorien skulle være hjemmeområder for kongepyton. Jeg har hele tiden aktivt lett etter dem men aldri sett dem. Det var frustrerende og nesten flaut, men etter hvert som årene gikk og jeg bare så dem i formaldehyd på store glass, i zoologiske hager eller i private samlinger, til og med i Norge (fy!), begynte virkeligheten å demre for meg. De er simpelthen i ferd med å bli meget sjeldne i store deler av sitt utbredelses-område.
Kongepyton er harmløse slanger. De er så snille og omgjengelige som dagen er lang og er derfor meget populære også i private terrarier. I enkelte Afrikanske kulturer er de gjenstand for en egen kult, men for de fleste er de enkel og god mat, og de har et verdifullt skinn. Det var først for vel ti år siden at jeg kom på sporet av noe. Til å begynne med trodde jeg ikke så mye på det. Folks fantasier og historier har ofte svært lite med virkeligheten å gjøre. Min syerske i elefantcampen, Odette, var fra en stamme langt nord i landet. De har et meget spesielt språk, en meget spesiell kultur og de lever i et ganske utrolig fjellandskap der de dyrker hirsen sin på terrasser i fjellsidene. Jeg har alltid vært fascinert av dem og var en flittig gjest, hver gang jeg selv hadde gjester som jeg ville vise noe spesielt. Lite ante jeg om hva deres kultur hadde skjult for meg helt siden barndommen.
Odette var sesongarbeider hos meg og jobbet for det meste før sesongene og hjalp meg å gjøre alt i stand til turistsesongen. Hun var glad i dyr og satt midt i campen og sydde hele dagen, så jeg bad henne ofte se til dyrene mine mens jeg var på patruljer i bushen. Etter hvert skjønte jeg at hun hadde et godt øye med mye mer enn dyrene og hun ble en nyttig person til å følge med på saker og ting som foregikk i campen; både det som skulle skje og det som ikke burde skje! Hun ble en betrodd person og når jeg var i campen utenom turistsesongen, så hadde jeg ofte tid til å prate med folk – også henne. Utgangspunktet var selvfølgelig mitt engasjement med å arbeide med klippepytonene i campen, som hun var vitne til. Det var da hun begynte å snakke i all fortrolighet om det som bare kunne være en ting – kongepyton! I hennes landsby, fortalte hun meg at ”de regnet ned fra himmelen”! Mer skal det ikke til for å tenne meg. Jeg fikk henne til å fortelle meg alt hun visste og torde å snakke om. Det klødde meg i sjelen som makk i magen. Dette måtte jeg bare finne ut av. Hva var sant og hva var forestillinger?
Det var mange hindringer. Ingen hvite hadde noen gang kommet denne tradisjonen innenfor skjorta. Jeg har lest masse om folk og tradisjon fra disse områdene – aldri hørt om deres forhold til kongepyton. Det var en hemmelighet så godt beskyttet at jeg hadde ingen illusjoner om bare å møte opp og tro at hele åpenbaringen ville åpne seg for meg. Det skulle gå mange år, vanskelige år, hvor vi alle hadde mer enn nok annet å stri med i det daglige. Når jeg så plutselig en gang hadde en gløtte i livet og en mulighet, måtte jeg bare trå til. I vanlig kamerunsk stil, krevde dette masse hemmelighetskremmeri og strategi. Jeg måtte ikke vise meg på ”scenen” før alt var klart og i orden.
Det var mange hindringer. Ingen hvite hadde noen gang kommet denne tradisjonen innenfor skjorta. Jeg har lest masse om folk og tradisjon fra disse områdene – aldri hørt om deres forhold til kongepyton. Det var en hemmelighet så godt beskyttet at jeg hadde ingen illusjoner om bare å møte opp og tro at hele åpenbaringen ville åpne seg for meg. Det skulle gå mange år, vanskelige år, hvor vi alle hadde mer enn nok annet å stri med i det daglige. Når jeg så plutselig en gang hadde en gløtte i livet og en mulighet, måtte jeg bare trå til. I vanlig kamerunsk stil, krevde dette masse hemmelighetskremmeri og strategi. Jeg måtte ikke vise meg på ”scenen” før alt var klart og i orden.
Jeg hadde hatt et lengre fravær og da jeg kom tilbake, var ikke Odette der lenger. Jeg fikk sporet henne opp og skjønte tegninga. Som så mange andre unge jenter i Kamerun, hadde Odette fått et barn uten å være gift og uten en gang å ha slike planer. Hun var blitt bortvist fra sin familie og var i en sårbar og hjelpeløs situasjon. I samråd med mine ansatte bestemte vi oss for å hjelpe henne. Jeg hadde et ledig rom, så de flyttet inn dit. Hun gjorde forefallende arbeide for meg mens vi forsøkte å hjelpe henne i gang med en selvstendig økonomisk virksomhet, siden jeg ikke kunne sysselsette henne hele året. I mellomtiden forsøkte jeg stille og rolig å forsone henne med hennes foreldre. Det gikk ganske greit i forhold til moren, men faren var urokkelig. Han møtte ikke en gang opp i barnedåpen. Det samme på bursdager, mor, bestemor og søsken kom, men ikke faren. Han var nok skeptisk til det hele – et meget uvanlig engasjement fra min side! Kunne jeg ha andre hensikter?
På den tiden hadde Odette flyttet til hovedstaden med sin datter for å ta et kurs. Jeg sendte bud på henne og sendte henne opp i fjellene der i nord. Dattera hennes skulle bli hos meg så lenge. Hun er en fortryllende jente som kan mye norsk. Jeg visste at jeg kunne stole på Odette. Hun skulle besøke en onkel som nå drev den gården faren var vokst opp på. Faren hadde fått utdannelse, først som sykepleier og siden som prest. |
Odette hadde ikke vært noen flittig gjest i sin hjembygd og slett ikke på gården oppe på fjellet. Hun var blitt byjente og det er man like skeptisk til der som her. Onkelen levde i det tradisjonelle miljøet og drev med jordbruk og husdyrhold på tradisjonelt vis. Han var dessuten sjef i hele området.
Dette folket heter Mafa, og de bor i et fjellområde som heter Koza, et malerisk landskap. Det viste seg at kongepytonen var et hellig dyr hos dem og sto sentralt i hele deres kultur. Alle gårder hadde sine slanger, men de ble ikke holdt som husdyr, de ble ikke foret og ikke dillet med som alle andre gjør. Hos dem er kongpytonen meget respektert. Den kommer og går som den vil, og nåde den som gjør den noe vondt. En husmor som har den på kjøkkenet, er lykkelig. Hun vet at hun får en god dag. Er hun gravid, vil den sikre er trygt svangerskap og fødsel. Kongepyton på gården sikrer avlingene. Å fjerne dem eller plage dem, vil føre til at du mister avlingene. Å selge dem er å bedra hele samfunnet. Du blir utvist og jorda di fordelt på andre. Å forstyrre eller skade dem vil føre til spedalskhet. Kongepytonen sto helt sentralt i alle seremonier og livsbegivenheter gjennom hele året.
Dette folket heter Mafa, og de bor i et fjellområde som heter Koza, et malerisk landskap. Det viste seg at kongepytonen var et hellig dyr hos dem og sto sentralt i hele deres kultur. Alle gårder hadde sine slanger, men de ble ikke holdt som husdyr, de ble ikke foret og ikke dillet med som alle andre gjør. Hos dem er kongpytonen meget respektert. Den kommer og går som den vil, og nåde den som gjør den noe vondt. En husmor som har den på kjøkkenet, er lykkelig. Hun vet at hun får en god dag. Er hun gravid, vil den sikre er trygt svangerskap og fødsel. Kongepyton på gården sikrer avlingene. Å fjerne dem eller plage dem, vil føre til at du mister avlingene. Å selge dem er å bedra hele samfunnet. Du blir utvist og jorda di fordelt på andre. Å forstyrre eller skade dem vil føre til spedalskhet. Kongepytonen sto helt sentralt i alle seremonier og livsbegivenheter gjennom hele året.
Jeg var ikke helt trygg på situasjonen. Faren var meget innflytelsesrik i hele området og Odette var nok for mye av en byjente og en fremmed å regne. Etter noen ganger dit opp, myknet det meste til, men tredje gangen hadde det samlet seg en stor folkemengde da jeg var kommet ned fra fjellet med mitt følge. Hva var det jeg dreiv på med der oppe? Hva var det jeg hadde funnet? Ingen hvit mann hadde vært der før … Var jeg i ferd med å frarøve dem deres hemmeligheter? Vi var omringet av en horde på flere hundre bevæpnet med stokker, klubber og spyd. |
Jeg og mitt følge var tatt til gissel! De måtte ha svar, og jeg visste at ingen svar jeg kunne gi dem ville tilfredsstille dem. Gode råd var dyre. Jeg måtte for all del ikke utfordre dem noe mer. Altså satte jeg meg ned, drakk vann, kjølnet hode, armer og bein. Latet som ingen ting, som om jeg ikke forsto. Det var fryktelig varmt. Måtte ikke en gang prøve å nå fram til bilen. Det ville bli oppfattet som fluktforsøk og kunne trigge voldeligheter.
Jeg sendte derfor tolken min til bilen for å hente bagen med medisiner. En av mine unge voktere hadde en stygg infeksjon i begge øynene. Jeg rensket dem og gav ham medisiner. En annen hadde en stygg hoste. Han stelte jeg også. Spurte om han ikke gikk på skole. Jeg snakket rolig med de rundt meg, latet som jeg bare hvilte og slappet av mens jeg i virkeligheten jobbet febrilsk i hodet med å finne løsninger. Onkelen parlamenterte hissig på lokalspråket. Tolken som allerede på det tidspunktet hadde mistet den beste halvdelen av nervesystemet sitt til hasj og hirseøl, var til ingen nytte Noen forsøkte å dempe hans anstrengelser for å forsvare meg, for han var tydeligvis ikke vær særlig vellykket. Jeg stelte flere syke og spurte om det var andre som trengte hjelp.
Mens jeg holdt på med mitt beroligende og forsonende teater, hvisket jeg til min assistent mellom tennene at han skulle gå en omvei til onkelen og be ham ringe presten, Odettes far. Gud velsigne alle mobiltelefoner! Det ble gjort og flere av opprørernes ledere fikk høre prestens stemme og instruksjoner på telefonen. Det hele løste seg etter hvert rolig opp. Vi hilste høflig farvel og avtalte gjensyn, selv om det ikke akkurat var det som lå i kortene i den situasjonen, men snarere ”to get the Hell out of there” jo før jo heller!
Jeg sendte derfor tolken min til bilen for å hente bagen med medisiner. En av mine unge voktere hadde en stygg infeksjon i begge øynene. Jeg rensket dem og gav ham medisiner. En annen hadde en stygg hoste. Han stelte jeg også. Spurte om han ikke gikk på skole. Jeg snakket rolig med de rundt meg, latet som jeg bare hvilte og slappet av mens jeg i virkeligheten jobbet febrilsk i hodet med å finne løsninger. Onkelen parlamenterte hissig på lokalspråket. Tolken som allerede på det tidspunktet hadde mistet den beste halvdelen av nervesystemet sitt til hasj og hirseøl, var til ingen nytte Noen forsøkte å dempe hans anstrengelser for å forsvare meg, for han var tydeligvis ikke vær særlig vellykket. Jeg stelte flere syke og spurte om det var andre som trengte hjelp.
Mens jeg holdt på med mitt beroligende og forsonende teater, hvisket jeg til min assistent mellom tennene at han skulle gå en omvei til onkelen og be ham ringe presten, Odettes far. Gud velsigne alle mobiltelefoner! Det ble gjort og flere av opprørernes ledere fikk høre prestens stemme og instruksjoner på telefonen. Det hele løste seg etter hvert rolig opp. Vi hilste høflig farvel og avtalte gjensyn, selv om det ikke akkurat var det som lå i kortene i den situasjonen, men snarere ”to get the Hell out of there” jo før jo heller!
Da jeg kom hjem, var det første jeg gjorde, faktisk mens de andre pakket ut, å dra til presten for å takke. Jeg var imponert over hans innflytelse og gav ham anerkjennelse for det. Han var like imponert over hvordan jeg hadde håndtert situasjonen. Det førte etter hvert til forsoning mellom ham og Odette, altså takket være kongepytonen og noen forsiktige og velvalgte påminnelser til presten om hva jeg trodde Vårherres tanker om situasjonen kanskje kunne være … Det var omtrent som for profeten å gå til kong David å si at det han dreiv på med – med Urias kone, ikke var helt bra, vil jeg tro. Nå er familien til Odette gjenforent. Det er tilgivelse og en ny start, og det er igjen omfavnelser, glede og latter. Se der hva en kongepyton kan få til! |
Men en god slutt på historien, ender ikke der. Du vil ikke tro det jeg nå skal fortelle. Som Odettes og datteras verge, og i det lokale patriarkalske systemet, hadde jeg etter lokal tradisjon i realiteten tatt over ansvaret for dem. De var avskrevet av sin familie og de var anerkjent av meg og fra da av var de for ”mine” å regne. Mange tenkte nok sitt … Men det gav meg også retten til å gi Odettes datter navn. Hun heter Mai Ange Zakiatou – altså ingen av hennes familienavn, men hun måtte ha et tradisjonelt navn og et kristent navn. Zakiatou fordi det er et av mine favorittnavn lokalt. Ange (engel) fordi Odette fikk lov til å gi henne et mellomnavn og – MAI fordi hun faktisk ble født på 17.mai 2007! Æresord, TV 2 vet ikke dette. Derfor er det helt tilfeldig at filmen vises i morgen 17 mai, men spør alle mine. ”Everybody knows!”
Ha en riktig fin 17 mai feiring i morgen og har du tid mellom is og pølser, norske flagg og bunader, Wergeland og ”Ja vi elsker”, så ta en titt på TV2 på fredag kveld og få med deg historien om kongepyton.
Beste 17. mai hilsen fra
Doktor Per
Ha en riktig fin 17 mai feiring i morgen og har du tid mellom is og pølser, norske flagg og bunader, Wergeland og ”Ja vi elsker”, så ta en titt på TV2 på fredag kveld og få med deg historien om kongepyton.
Beste 17. mai hilsen fra
Doktor Per