Dessverre er patas-apekattene lite kjent blant folk flest. Noen kaller dem også for husar-apekatter. De fleste aner faktisk ikke hva en patas er. Derfor kan det være lurt med en liten presentasjon. Patasapene skiller seg vesentlig på mange vis fra alle andre primater i Afrika. Vi skiller mellom de store menneskeapene som sjimpanser og gorillaer på den ene siden og alle apekattene og andre primater på den andre siden. Apekattene er fordelt på mange familier med svært forskjellig utseende og levesett. Blant dem står patasene i en særstilling.
Patasapene hadde tidligere en stor utbredelse tvers over Afrika i Sahelbeltet fra åpen savanne mot sør til ørken i nord. De unngår tett vegetasjon og naken ørken. Men de er dessverre blitt utryddet av menneskene i store deler av sitt tidligere utbredelsesområde.
Patasapene hadde tidligere en stor utbredelse tvers over Afrika i Sahelbeltet fra åpen savanne mot sør til ørken i nord. De unngår tett vegetasjon og naken ørken. Men de er dessverre blitt utryddet av menneskene i store deler av sitt tidligere utbredelsesområde.
| Patas-apekattene er meget vakre og kanskje den av alle apekattene i Afrika som er best tilpasset til et liv på bakken, selv om den er flink til å klatre. Den klatrer for å finne mat, for å holde utsikt og for å sove om natta. Patasene er uten tvil verdens raskeste primat. De kan løpe i omkring 60 kilometer i timen, de er høye og slanke, med lange bein, spesialkonstruert for fart. De er primatenes mynder. Deres sikkerhetsstrategi er å holde avstand til farer og å løpe eller å gjemme seg. De hater rimeligvis hunder, leoparder, ørner og pytonslanger som representerer fare for dem. Men de er egentlig redde for det meste og foretrekker å holde seg på sikker avstand. |  Ung patashun som tar seg av to andre foreldreløse. Hun var en av de beste patasterapeutene jeg har hatt. |
Patasene blir ganske sent kjønnsmodne. De har en drektighetstid på fem og en halv måned og de ammer de små i nesten syv måneder. I denne tiden sitter babyen på magen til mora når de er på vandring. Hunnene har en 30 dagers syklus, men de føder stort sett sent på vinteren. Dette kan ha en sammenheng med tilgang på mat og det er et kjent fenomen også hos andre dyr i sahelsonen. Patasene er blant de arter som i utstrakt grad også kan ta seg av andres barn. De unge hannene og hunnene er flinke barnepassere. Patasene kan bli over 30 år i det fri og enda eldre i fangenskap.
Patasene har et mildt og vennelig sinn. De elsker å leke og bruker mye tid på det. De har en streng sosial orden som de pleier, ivaretar og respekterer på mange måter. De har en døgnrytme som minner mye om vår. De spiser morgen og kveld og slapper av midt på dagen. Ungene er meget lekne og bruker masse tid morgen og kveld på det. Om natten har de en annen sovestrategi enn de fleste andre apekatter. Flokken sprer seg til forskjellige trær, klatrer opp og sover hver for seg. Mødrene sover med sine små.
Patasene har et mildt og vennelig sinn. De elsker å leke og bruker mye tid på det. De har en streng sosial orden som de pleier, ivaretar og respekterer på mange måter. De har en døgnrytme som minner mye om vår. De spiser morgen og kveld og slapper av midt på dagen. Ungene er meget lekne og bruker masse tid morgen og kveld på det. Om natten har de en annen sovestrategi enn de fleste andre apekatter. Flokken sprer seg til forskjellige trær, klatrer opp og sover hver for seg. Mødrene sover med sine små.
 Patasene sover middag. Ute i bushen går de fri hele dagen, men de kommer ofte hjem for å hvile middag hos meg. Da er de helt trygge og slapper godt av. |  Patasene styrker båndene til hverandre og holder orden på sosial rang ved å stelle hverandre. |
Patasene er meget sky. De er milde av vesen og veldig sosiale. De lever i flokker på 10-30 dyr, av og til opp til 100. En stor lederhan leder flokken og er sammen med dem hele året. Andre hanner danner ungkarsgrupper. Ungkarene tar det med ro og lever i fred og fordragelighet med hverandre. Skulle en av dem derimot få lyst på dameselskap, må han manne seg opp og først detronisere en boss og så ta over hans flokk med hunner og ungdyr. Det er mye trøbbel for en begrenset gevinst! Patasene streifer omkring på savannen etter mat og har et enormt hjemmeområde, ofte mye mer enn 30 kvadratkilometer per flokk. Dette gjør det nesten umulig å reintrodusere rehabiliterte pataser i frittlevende flokker, selv om man kjenner dem. Men det er også flere grunner til det, som jeg kommer tilbake til.
Patasene baserer seg for det meste på synet for sin sikkerhet. Hver morgen før de går i gang med sine aktiviteter, sitter de helt stille og tar innover seg alt innenfor sin horisont, og de husker det. Det tar ofte over en halvtime. Når de så beveger seg og nærmer seg grensen for synsfeltet, gjentar de operasjonen. De reiser seg opp på to for å få oversikt eller klatrer opp i et tre. De har mye større sikkerhetsmarginer til farer enn for eksempel jeg har. Det bringer oss ofte i konflikt når vi er på tur sammen. Vi utarbeider derfor en arbeidsfordeling der de tar ansvar og leder i åpent terreng, fordi det er de som skal lære, og jeg tar ansvar når vi er i tett vegetasjon eller må ta snarveier. Da tar jeg over. Vi stoler på hverandre. Å gå i bushen med dem er helt fantastisk – det åpner en helt ny verden og en ganske annerledes måte å se og oppfatte ting på.
Patasene baserer seg for det meste på synet for sin sikkerhet. Hver morgen før de går i gang med sine aktiviteter, sitter de helt stille og tar innover seg alt innenfor sin horisont, og de husker det. Det tar ofte over en halvtime. Når de så beveger seg og nærmer seg grensen for synsfeltet, gjentar de operasjonen. De reiser seg opp på to for å få oversikt eller klatrer opp i et tre. De har mye større sikkerhetsmarginer til farer enn for eksempel jeg har. Det bringer oss ofte i konflikt når vi er på tur sammen. Vi utarbeider derfor en arbeidsfordeling der de tar ansvar og leder i åpent terreng, fordi det er de som skal lære, og jeg tar ansvar når vi er i tett vegetasjon eller må ta snarveier. Da tar jeg over. Vi stoler på hverandre. Å gå i bushen med dem er helt fantastisk – det åpner en helt ny verden og en ganske annerledes måte å se og oppfatte ting på.
| Patasene kommuniserer med hverandre på mange måter, med tegn, med mimikk og vokalt. De bruker også mye tid på hverandre ved å stelle hverandre og på å kose og å leke. De har mange forskjellige lyder for å beskrive ting og kommunisere med. De store hannene er ganske tause og verdige. Men når de sier i fra, så blir de tatt alvorlig. De sier i fra når det er betydelige farer eller om de treffer en annen patasflokk. Patasene har en variert kost av alt fra planter, frø, nøtter og frukt til insekter, egg og smådyr fra firfirsler og fuglunger samt smågnagere. Jeg har hatt et forhold til pataser siden jeg var gutt. De er noen fantastiske små «goinger» som man blir veldig glad i og følelsesmessig knyttet til. De store hannene blir du kamerater med og hunnene blir dine venninner. Jeg må alltid passe meg for hunnene, fordi de blir ofte veldig possessive. De vil ha meg for seg selv, og de forsvarer meg. Det kan føre til pinlige og forbausende situasjoner. De kan gå fullstendig av skaftet om en fremmed kvinne hilser på meg eller enda verre, gir meg en klem! De som ellers er mildheten og vennligheten selv, kan da gå fra sans og samlig og bite min gjest til blods! Damer og sjalusi er farlig også hos patasene. De uttrykker glede og sorg, sinne og omsorg, tillit og frykt, vennlighet og avsky, på en måte som kan være nesten skremmende fordi de likner så mye på oss og vi kan føle oss utlevert! Dessuten lever de ut det de tenker og føler og er ikke så korrupte som oss som ofte sier en ting, men mener og gjør noe annet. |  Det er ikke bare patasene som koser seg når vi er sammen. Av og til må jeg ha dem med meg for ikke å bryte den fysiske og følelsesmessige kontakten de trenger i startfasen, av og til fordi de er syke og trenger regelmessig medisin.  Dette er en av mine små nåværende venninner. Selv om jeg har måttet amputere noe av halen hennes pga infeksjon og gitt henne sprøyter, så er vi blitt gode venner. Mine ansatte har simpelt hen kalt henne ”Lille venn” fordi det er slik jeg tiltaler til henne hele tiden. Er hun ikke vakker? |
En ting er sikkert. Å bli kjent med en patas er å bli glad i dem. Jeg har levd med dem til og fra hele livet og kan vanskelig forestille meg en tilværelse uten kontakt med dem. I perioder er jeg omgitt av mange av dem. Jo flere, jo bedre for alle parter. Ingen kan gjøre det uten å bli rørt og engasjert. Her trenger jeg ikke bruke alle mine argumenter og overtalelseskunster for å vekke folks sympati for arten. Vær sammen med en patas en dag, og du er garantert forelsket – solgt! Patasene greier utmerket å forsvare sin sak helt på egen hånd. De er sine egne beste ambassadører. Det er meg fullstendig ubegripelig at folk kan finne på å gjøre dem noe vondt, men det er menneskene som nå truer deres framtid som art i mesteparten av sitt tidligere utbredelsesområde. Det har vi forsøkt å gjøre noe med, og det skal jeg skrive mer om i bloggene som følger, så følg med om du syntes dette var interessant.
Hilsen Doktor Per
Hilsen Doktor Per
RSS Feed
