Rehabilitering av Pataser
Gjennom oppveksten opplevde jeg mange ganger hvordan man gikk til anskaffelser av ville dyr fra bushen som kjeledyr. Disse ble holdt i kortere eller lengre perioder med vekslende hell. Hvis de overlevde, gikk de i arv eller de ble satt fri med en misforstått oppfatning av at fra da av ville de greie seg bra i skogen på egen hånd. Jeg velger å tro at dette var naiv uvitenhet. Hvis ikke var det grov uforstand og ansvarsløshet. Sørge for en ”snill” avvikling for barnas skyld! Vår familie var ikke noe unntak selv om ideene og hensiktene var gode. Etter hvert har jeg lært at det ikke er slik det foregår! Jeg forstod at det var en tidkrevende prosess, som krevde mye kunnskap, ferdigheter, innsats og en rekke forutsetninger for å kunne lykkes.
Gjennom oppveksten opplevde jeg mange ganger hvordan man gikk til anskaffelser av ville dyr fra bushen som kjeledyr. Disse ble holdt i kortere eller lengre perioder med vekslende hell. Hvis de overlevde, gikk de i arv eller de ble satt fri med en misforstått oppfatning av at fra da av ville de greie seg bra i skogen på egen hånd. Jeg velger å tro at dette var naiv uvitenhet. Hvis ikke var det grov uforstand og ansvarsløshet. Sørge for en ”snill” avvikling for barnas skyld! Vår familie var ikke noe unntak selv om ideene og hensiktene var gode. Etter hvert har jeg lært at det ikke er slik det foregår! Jeg forstod at det var en tidkrevende prosess, som krevde mye kunnskap, ferdigheter, innsats og en rekke forutsetninger for å kunne lykkes.
Når jeg er på patruljer eller reiser, kommer jeg ofte over pataser som er ulovlig holdt i fangenskap av krypskyttere, dyrehandlere eller i landsbyene, banker hjertet for dem og jeg kan ikke la dem være. Da kjøper jeg dem eller konfiskerer dem. Ofte får overgriperne strenge straffer. Av og til kommer folk til meg med pataser for salg eller jeg får nyss om pataser i ulovlig eie. På denne måten får jeg dyr i alle aldre og med de mest forskjellige livshistorier og skjebner. Det er ikke alltid det beste utgangspunktet for å lykkes med en rehabilitering til et fritt liv i naturen.
Min lille prinsesse var den eneste som fikk komme og gå i senga hos meg som hun ville. Her sammen med en baby hun passet på som var nesten like stor som henne.
Når jeg er på patruljer eller reiser, kommer jeg ofte over pataser som er ulovlig holdt i fangenskap av krypskyttere, dyrehandlere eller i landsbyene, banker hjertet for dem og jeg kan ikke la dem være. Da kjøper jeg dem eller konfiskerer dem. Ofte får overgriperne strenge straffer. Av og til kommer folk til meg med pataser for salg eller jeg får nyss om pataser i ulovlig eie. På denne måten får jeg dyr i alle aldre og med de mest forskjellige livshistorier og skjebner. Det er ikke alltid det beste utgangspunktet for å lykkes med en rehabilitering til et fritt liv i naturen.
Når jeg er på patruljer eller reiser, kommer jeg ofte over pataser som er ulovlig holdt i fangenskap av krypskyttere, dyrehandlere eller i landsbyene, banker hjertet for dem og jeg kan ikke la dem være. Da kjøper jeg dem eller konfiskerer dem. Ofte får overgriperne strenge straffer. Av og til kommer folk til meg med pataser for salg eller jeg får nyss om pataser i ulovlig eie. På denne måten får jeg dyr i alle aldre og med de mest forskjellige livshistorier og skjebner. Det er ikke alltid det beste utgangspunktet for å lykkes med en rehabilitering til et fritt liv i naturen.
Prinsippet er at jo eldre de er, jo vanskeligere er det og jo mer arbeid er det å rehabilitere dem. Alle sider av prosessen blir vanskeligere. Mange er ofte så skakkjørte at et naturlig liv i det fri ikke er mulig. Andre kan ha skader og handicap som gjør at de ikke kan leve i vill tilstand. Disse må da få levelige forhold i trygge omgivelser. De som er lettest å rehabilitere, er faktisk de helt yngste, forutsatt at de kommer seg gjennom den kritiske perioden og ikke har alvorlige skader. Det er en stor hjelp å ha en flokk pataser tilgjengelig. Det er den beste forutsetningen for å lykkes. Voksne hunner er faktisk de beste terapeutene for unge dyr og sparer personellet masse arbeid. Det er nesten en fulltidsjobb å passe og stelle en liten patas til den kan greie seg selv sammen med andre. Noen kommenterer da at man går glipp av ”kosejobben”. Det er sant, men det var heller ikke målsetningen. Du skal være veldig flink om du skal kunne konkurrere ut en patasmor.
Hvordan man går fram i rehabiliteringen av pataser er avhengig av kjønn, alder, helse og sosial status. De som har vært i fangenskap, er som regel feilernært, underernært, har fått for lite mosjon og ofte emosjonelle og sosiale problemer. Mange av dem har fysiske skader etter å ha blitt skutt på, jaget av hunder, slått eller simpelt hen mishandlet på andre måter. Det er ikke uvanlig at man brekker et bein eller to på dem for at de ikke skal kunne rømme.
Hvordan man går fram i rehabiliteringen av pataser er avhengig av kjønn, alder, helse og sosial status. De som har vært i fangenskap, er som regel feilernært, underernært, har fått for lite mosjon og ofte emosjonelle og sosiale problemer. Mange av dem har fysiske skader etter å ha blitt skutt på, jaget av hunder, slått eller simpelt hen mishandlet på andre måter. Det er ikke uvanlig at man brekker et bein eller to på dem for at de ikke skal kunne rømme.
For de små er det viktigste å få etablert en emosjonell kontakt, helst med en annen patas eller en passer. Babyen vil da bli preget på den patasen eller den personen. Det beste er da om denne personen følger babyen helt fram til den er integrert i en flokk. Det er faktisk ikke så vanskelig å avvende en patas om det første året er gjennomført på en riktig måte. Man må så få regulert fordøyelsen og få dem over på en riktig kost. De må få masse anledning til å leke og trimme. Hvis de ikke er i topp form, overlever de ikke i bushen. Pataser kan få mange av de samme sykdommene som oss. Derfor må jeg vaksinere dem, spesielt når jeg må ha dem i byen for kortere eller lengre perioder. Ellers lar jeg det ofte være.
Stivkrampe er vanligst. Det er hjerteskjærende å være vitne til. I områder med sovesyke kan de lett bli smittet. Antakelig har de ikke naturlig beskyttelse mot dette som andre ville dyr. Jeg har noen teorier om dette og trenger kontakt med et spesiallaboratorium som kan hjelpe meg med noen spesielle enzymanalyser. Jeg har aldri lyktes i å behandle patasene mot sykdommen. Man bør derfor ikke ha paser der det finnes sovesyke. Det med vaksiner og omgang med mennesker er ikke en enkel sak. Vaksinerte dyr kan ta med seg sykdommene ut i bushen og smitte andre dyr som ikke er beskyttet. Det er derfor viktig å unngå kontakt med mennesker og menneskemiljø så mye som mulig.
Stivkrampe er vanligst. Det er hjerteskjærende å være vitne til. I områder med sovesyke kan de lett bli smittet. Antakelig har de ikke naturlig beskyttelse mot dette som andre ville dyr. Jeg har noen teorier om dette og trenger kontakt med et spesiallaboratorium som kan hjelpe meg med noen spesielle enzymanalyser. Jeg har aldri lyktes i å behandle patasene mot sykdommen. Man bør derfor ikke ha paser der det finnes sovesyke. Det med vaksiner og omgang med mennesker er ikke en enkel sak. Vaksinerte dyr kan ta med seg sykdommene ut i bushen og smitte andre dyr som ikke er beskyttet. Det er derfor viktig å unngå kontakt med mennesker og menneskemiljø så mye som mulig.
Når det emosjonelle og helsemessige er i orden, er det dags å starte den sosiale treningen. Jeg gjør dette gradvis. Er de små, tar jeg ut et eller to dyr fra flokken og lar dem bli kjent med den nye over en viss tid. De blir på en måte faddere for den nye og beskytter den nye når de så blir satt ut i den store flokken. Det er viktig at de nye ikke blir satt i den store flokken før de er i god form fysisk og psykisk, ellers kan overgangen bli litt for tøff. Kjønnsmodne hanner må man aldri putte inn i en flokk med en lederhann. De lever i ungkarsflokker. En flokk er kompetent når jeg har en god lederhann, 3-5 hunner og tilsvarende ungdyr. Hunnene skal helst ha født en gang eller tatt seg av en unge for å ha erfaring med fødsel og barnepass. Jeg vil gjerne ha en reservehann i opplæring også, men han må være flere år yngre enn lederhannen, så det ikke blir problemer.
De skal så tidlig som mulig venne seg til å være i bushen. Men når hele flokken fungerer sammen sosialt, er det på tide med den seriøse bushtreninga. De må lære å ta vare på seg selv, unngå farer og lære seg å finne mat på egenhånd hele året. De som har vokst opp i et menneskemiljø, kan ikke dette og må lære det fra grunnen av. De trenger mye mat i forhold til størrelsen, mat rik på karbohydrater og proteiner. De må lære hva som er tilgjengelig til de forskjellige årstidene, hva som er spiselig og hva som ikke er spiselig. De må lære årvåkenhet, identifisere farer og vite å sette seg i sikkerhet. Mest av alt må de lære seg å holde seg langt unna mennesker! Men jeg er ikke ferdig der. Jeg må finne et område der det ikke er andre pataser, som er stort nok og sikkert nok. Deretter må jeg ta med lederdyrene på kryss og tvers av det terrenget så de blir kjent og finner seg til rette der. Først da er en flokk klar til å greie seg på egenhånd. Hele denne prosessen tar 4-5 år, minst.
Pataser kan ikke settes ut enkeltvis som for eksempel marekatter. Patasene har så store territorier at det er meget vanskelig å komme i kontakt med andre flokker og innlede et slik samarbeide at det er praktisk mulig. I prinsippet skulle det ikke være umulig, da patasene er flinke til å ta seg av artsfrender, selv om de ikke hører til deres egen familie.
Jeg kan ikke gå i alle detaljer i en liten blogg, men her har du i alle fall de store linjene og prinsippene for rehabiliteringsprosessen. Det er ikke en håndbok i patas-rehabilitering. Det er da ikke vanskelig å forstå at det er en omfattende, tidkrevende og ressurskrevende prosess, som krever kunnskaper, erfaring og en rekke andre forutsetninger. Patasene har et utrolig fint vesen, og de er egentlig lette å ha med å gjøre. Det er en berikelse og et privilegium å få være sammen med dem og lære dem å kjenne. Det er ikke til å legge skjul på at det er et arbeide som også gir mye, og som berører og preger de som er så heldige å få gjøre det.
Håper du likte dette og har fått en ide om hva det dreier seg om det med rehabilitering av pataser. Neste gang skal jeg skrive litt om hva slags holdninger vi bør ha i vår omgang med pataser og hva de kan bety for oss.
Hilsen Doktor Per
De skal så tidlig som mulig venne seg til å være i bushen. Men når hele flokken fungerer sammen sosialt, er det på tide med den seriøse bushtreninga. De må lære å ta vare på seg selv, unngå farer og lære seg å finne mat på egenhånd hele året. De som har vokst opp i et menneskemiljø, kan ikke dette og må lære det fra grunnen av. De trenger mye mat i forhold til størrelsen, mat rik på karbohydrater og proteiner. De må lære hva som er tilgjengelig til de forskjellige årstidene, hva som er spiselig og hva som ikke er spiselig. De må lære årvåkenhet, identifisere farer og vite å sette seg i sikkerhet. Mest av alt må de lære seg å holde seg langt unna mennesker! Men jeg er ikke ferdig der. Jeg må finne et område der det ikke er andre pataser, som er stort nok og sikkert nok. Deretter må jeg ta med lederdyrene på kryss og tvers av det terrenget så de blir kjent og finner seg til rette der. Først da er en flokk klar til å greie seg på egenhånd. Hele denne prosessen tar 4-5 år, minst.
Pataser kan ikke settes ut enkeltvis som for eksempel marekatter. Patasene har så store territorier at det er meget vanskelig å komme i kontakt med andre flokker og innlede et slik samarbeide at det er praktisk mulig. I prinsippet skulle det ikke være umulig, da patasene er flinke til å ta seg av artsfrender, selv om de ikke hører til deres egen familie.
Jeg kan ikke gå i alle detaljer i en liten blogg, men her har du i alle fall de store linjene og prinsippene for rehabiliteringsprosessen. Det er ikke en håndbok i patas-rehabilitering. Det er da ikke vanskelig å forstå at det er en omfattende, tidkrevende og ressurskrevende prosess, som krever kunnskaper, erfaring og en rekke andre forutsetninger. Patasene har et utrolig fint vesen, og de er egentlig lette å ha med å gjøre. Det er en berikelse og et privilegium å få være sammen med dem og lære dem å kjenne. Det er ikke til å legge skjul på at det er et arbeide som også gir mye, og som berører og preger de som er så heldige å få gjøre det.
Håper du likte dette og har fått en ide om hva det dreier seg om det med rehabilitering av pataser. Neste gang skal jeg skrive litt om hva slags holdninger vi bør ha i vår omgang med pataser og hva de kan bety for oss.
Hilsen Doktor Per