Tålmodig som en Klippepyton

Som regel parer pytonslangene seg når vannstanden i elva går ned midtvinters. Da kan de ligge i en stor vase i sivet og mudderet, omtrent som gjeddene her hjemme akkurat nå. Flere hanner forsøker å pare seg med en hun. Etter det trekker hunnene seg tilbake – vi tror til hulen der hun selv ble født og legger eggene sine der.

Her foretar jeg en ”svangerskapskontroll” på en av de gravide pyton-hunnene våre. Hun var på vel 5,3 meter og veide 68 kilo, men det er langt fra min rekord. Hun la 63 egg hvorav 59 klekket vellykket.

Hun ”ruger eggene” og passer ungene i flere uker etter at de er klekket. Det tar cirka 90 dager – pluss 3-4 uker. I hele den tiden spiser hun ikke selv! Hos oss klekkes ungene i slutten av mai-begynnelsen av juni, når det er rikelig tilgang på mat og skjul. De små slangene har mange fiender. Ved fødselen veier de 150-200 gram og er mellom 50-90 centimeter. Hunnen legger egg hvert annet år.

Jeg har brukt mange år på å finne ut av hvordan man kan ”farme” klippepyton for dens verdifulle kjøtt og skinn. Det er på den måten man har satt krypskytterne ut av business mange steder. Ved å selge lovlig produsert kjøtt og skinn av god kvalitet, håper vi at de ville slangene får leve mer i fred.

Her sjekker jeg kvaliteten på eggene. Eggene kan bare manipuleres i noen timer etter de er lagt og rett før de klekkes. Respekterer man ikke dette, går det galt.

Pytonslangen dreper byttet sitt ved kvelning. Den klammer sammen brystkassa så byttet ikke kan puste. Men panikk og sjokk er også sterkt medvirkende for en hurtig død. Det går på godt under 4 minutter!

Alle som kan lære å håndtere krokodiller kan også lære å omgås med klippepytoner. De vokser meget fort og er svært kosteffektive, men det kreves litt ekstra investeringer for å sikre egnet oppbevaring og det er noen knep du må sette deg inn i om du vil prøve. Dessuten må du ha egenproduksjon av fôr fra insekter til rotter og mus, høns og geiter. Jeg vet ikke hva Mattilsynet eller Distriktenes Utbyggingsfond vil si til slike prosjekter her hjemme …

Jeg har utviklet mange teknikker for å fange pytonslanger alt etter hvor de er og når på døgnet det er. Klippepytonen er like hjemme i trær og på land som i vann. Den ligger ofte i bakhold langs dyretråkk eller ved saltslikk, der de fanger byttet sitt – eller den venter på byttet liggende i vannet der dyr pleier komme for å drikke. De er mest aktive om natta. Om dagen er de mer forsiktige med å eksponere seg. Alt med pytoner dreier seg om tålmodighet. Vi har et ordtak på et av mine lokalspråk som sier ”tålmodig som en klippepyton”.

Slangen sluker byttet med hodet først. I naturen spiser den bare dyr den har drept selv og de skal være varme. En voksen pyton kan svelge bytter så store som en kalv, selv om det ikke er vanlig.

Her undersøker jeg spor inne i en klippehule sammen med Sadjo, som er en av mine assistenter. Både Adamou og Sadjo har viet sine liv til å hjelpe meg med å sikre en framtid for klippepytonen. De er begge omvendte krypskyttere – og det var ”slangen” som gjorde det – ikke jeg.

Min teknikk er å krabbe inn i hulen. Det krever masse disiplin, for disse hulene er trange og fulle av liv og andre ofte farlige dyr, fra insekter, slanger og leoparder til flått, skorpioner, kobraer og varaner samt kjempehulepinnsvin – for ikke å snakke om horder av flaggermus. Mange dyr bruker jordsvinets huler til å gjemme seg og formere seg i samt å ale opp ungene sine i. Det krever mye konsentrasjon for ikke å miste hodet og få panikk når flaggermusene  flakser rundt ørene og piggene fra et hulepinnsvin stikker deg inn gjennom huden. Får du panikk eller setter deg fast, kan det bli meget farlig. Mange gutter og jegere dør på den måten.

Her får jeg hjelp til å avslutte bergingen av en pyton og hennes egg. Hulen var blitt eksponert for sol etter en skogbrann og temperaturen der inn var altfor høy. Her var det jeg selv som måtte krabbe inn og få den ut. Det var voldsomt varmt og fysisk krevende. Jeg holdt nesten på å gi opp.

---

Her ble jeg bitt så blodet sprutet, fordi mine hjelpere manglet erfaring. Slangen har ikke gift, men munnen inneholder mye bakterien som kan lage stygge infeksjoner. Den har masse sylspisse tenner i munnen.

Jeg har med meg fyrstikker og lommelykt. Fyrstikkene få å sjekke oksygenet og lykta for å se med. Slokker fyrstikken, bør du fort men forsiktig ut, for da er det slutt på oksygenet! Når jeg finner slangen, provoserer jeg den ikke. Jeg beskytter alltid ansiktet mitt med hendene. Selv om de er meget aggressive, så er de som regel rolige inne i hulene. Jeg legger halstørkle mitt eller T-skorta mi over den og finner fram til hodet, tar tak rundt nakken, dekker hodet og så trekker jeg den sakte ut. Den biter ikke når hodet er dekket.

En mann kan greie dette alene, men når vi kommer ut av hulen, trenger jeg ofte en mann per meter slange om den er stor. Ingen mann i verden greier å trekke ut en pyton i revers. De kan være mange ganger sterkere enn en voksen mann. Jeg må også passe meg for at slangen ikke låser meg fast i hulen med en kveil. Dette er et ”hårete tidsfordriv”, som ikke anbefales  uten spesiell interesse, god opplæring og solide nerver. Man må sjekke hele kroppen hver gang man har vært i en slik hule, for flåtten overlever gressbranner ved å søke tilflukt i slike huler som så mange andre dyr på savannen!

Klippepyton er gøy, men ikke forsøk dette på egenhånd!

Takk for følget. Mer snart!

Mvh
”Doktor Per”